Mitt barnebokminne - av Mette Newth
Pippi Langstrømpe
Astrid Lindgren

Oversatt av Håkon Bjerre
Omslag og tegninger av Alice Midelfart
Damm 1946

Lindgren, Astrid: Pippi Langstrømpe

Sterkere enn brødrene Karamasov

Av forfatter Mette Newth

Min barndom var full av bøker. De sto trangt i alle hyller, tøt ut av alle skap, lå i rotete hauger på alle bord og stoler og i vaklevorne stabler ved siden av alle senger. Den intetanende gjest som dumpet ned på en av familiens senger ville få kraftige blåmerker, for også sengene var fulle av bøker; oppslåtte, merket med spisse blyanter eller notatblokker, eller bøker som ventet på å bli lest horisonalt og simultant, slik familien min leste bøker. Foreldrene mine var forfattere, journalister og oversettere og litterære altetere som levde av og for bøker. Det viste seg til å være svært smittsomt.

Min barndoms bokverden minner om et bibliotek rammet av jordskjelv. I kaotisk harmoni finnes frøken Detektiv og Hardygutt-bøker (som foreldrene mine dessuten oversatte meget seint på natta hvilket de norske utgavene klart var preget av) sammen med Dostojevskij, Turgenjev, Lindgren, Ibsen, Scott, Balsac,Vangsgutane, Wergeland, Gogol, Bull og Den lille prinsen ( Saint-Exupéry), Putte blåbærskogen” (E. Beskow) og alt av Th. Kittelsen, som jo ikke var forfatter i ordets egentlige forstand – men åh! for en forteller! Hans “Svartedauen”- bilder fremkaller en sorgfylt uhygge som knapt noen annen norsk kunstner har maktet. Den gode vinteren har han prentet i norske sinn på en måte som moderne merkevaresnekkere bare kan drømme om. Jeg misunte Kittelsen hans talent med all den intensitet som bare sann kjærlighet gir, og selvsagt tegnet jeg etter troll og bamser i forsøk på å erobre uttrykkskraften hans, slik barn må gjøre for å finne veien til eget uttrykk. Men snart skjønte jeg at hans evne til å personifisere nysnø eller tegne fjell slik at det traff meg midt i egenopplevelsen, det er uttrykksfullhet man ikke kan etterape, men man må modnes til.

Hvor gammel jeg var da dette ble erkjennelse, det husker jeg ikke. Men utvilsomt medvirket det til at jeg forsto hvorfor Pippi var sterkere enn Brødrene Karamasov. Dostojevskijs storslagne mysterium med den myrdete slubberten av en far og hans tre sønner som hovedpersoner, var et mangefasettert drama om ondskap og hevn, raseri og ansvar som krevde tålmodige og modne lesere. Jeg var ingen av delene. Jeg var ikke “for ung”, men jeg manglet den kunnskap og livserfaring som danner moden refleksjon.

I kontrast, hvorfor fascinerte Pippi? Var det opprøret som så mange voksne har skrevet om? Eller jente-kan-alt-aspektet, som i min barndom var like fjernt som en månelanding? Neppe identifikasjon, i alle fall ikke med Pippis aleneliv med hest, ape og gullpenger i falleferdig hus. Det hadde jeg verken lyst eller evne til. Men noe ved Pippi gjorde dypt – og faktisk uutslettelig – inntrykk, slik som den overbevisende beskrivelsen av en person som alltid var i balanse i sitt kronglete liv, en som alltid hadde en troverdig og logisk forklaring på sine ukonvensjonelle påfunn. En jente som helt manglet den underdanige respekt for autoriteter av alle slag som vi andre slet med, som aldri ble redd eller ydmyket men kunne angre, og som hadde et hjerte mange ganger større enn beholdningen av gullpenger.

Beundring, kjente jeg fra første møte med Pippi. Beundring og velvære, for vi var på bølgelengde. Hos Pippi fikk jeg ingen fornemmelse av at noe uforståelig lå skjult bak teksten, og jeg trengte ikke vente til jeg ble moden for å forstå at hun var verdens sterkeste, ensomme menneske.



Skrevet av:
Kommentarer