Mitt barnebokminne - av Anniken Huitfeldt
Pippi Langstrømpe
Astrid Lindgren

Omslag og illustrasjoner: Alice Midelfart
Oversatt av Håkon Bjerre
Damm 1946

Lindgren, Astrid: Pippi Langstrømpe

SIN EGEN MÅTE Å GJØRE TING PÅ

Av kulturminister Anniken Huitfeldt

Jeg var veldig glad i Pippi som barn fordi hun ikke brydde seg om hva de voksne mente. Jeg har noen ganger blitt forbauset over voksne kvinner som forteller at de identifiserte seg med Annika da de var små. Jeg, som da jeg var liten alltid var Pippi på karneval og hadde piperensere i flettene, trodde alle identifiserte seg med Pippi.

Jeg tror ikke jeg er den eneste Pippi Langstrømpe har hatt den effekten på. De aller fleste barn som har lest bøkene om Pippi eller sett henne på tv, har nok på et eller annet tidspunkt satt opp et måpende uttrykk og tenkt: ”Men hjelpe meg, det der er da ikke lov!”. Enda det bare er et eventyr og vi vet at det aller meste ordner seg for Pippi til slutt.

”Men… Pippi? Hon är jo kapitalist!”, sier marxisten Göran i den svenske filmen Tilsammans fra 2000. Göran nektet barna sine å lese Pippi av frykt for at hun skulle spolere hans sosialistiske oppdragelsesprosjekt.

Om Pippi ikke er kapitalist; Hun bruker ikke sin koffert med gullpenger på å skaffe seg enda flere penger. Hun sparer på gullpengene sine, og når hun bruker dem er det til gode formål. Pippi har dessuten blitt lest som feminist, for ifølge tidligere kulturminister Åse Kleveland, har hun betydd mer for likestillingen i Norge enn all verdens offentlige utredninger.

Pippi har vært et uromoment som siden hun så dagens lys i 1945, har skapt mange diskusjoner over middagsbordet om grensene for akseptabel oppførsel. ”Jammen, Pippi får jo lov”, føltes ofte som et vektig argument, men ble raskt slått ned med et ”Det er fordi hun ikke har noen foreldre som passer på henne.”

Pippi var nemlig ikke bare verdens sterkeste jente med løsningen på det meste. Hun kunne også være sint og lei seg. Og da som oftest fordi hun savnet faren sin som befant seg på en sydhavsøy. Fraværet av voksent overoppsyn hadde også sine triste sider. Og også da levde jeg meg inn i hva Pippi følte.

I tillegg til å utfordre grensene for hva som er lov og å skape et frihetsunivers som barn kan drømme seg inn i, har Astrid Lindgren og Pippi fortalt noe om å se barn som mange mener er umulige og håpløse. For Pippi var jo ikke slem, hun satte ikke alle sine påfunn ut i livet fordi hun bare ville gjøre ugagn. Hun hadde bare sin egen måte å gjøre ting på og se verden på. For meg ble Pippi en inspirasjon i barndommen, og jeg leser med glede bøkene om henne for mine egne barn.



Skrevet av:
Kommentarer