Mitt barnebokminne - av Mette Moe
Rasmus på loffen
Astrid Lindgren

Lindgren, Astrid: Rasmus på loffen

Den lille landstrykeren

Det var før det fantes noe morgen barne-tv. I hvert fall ikke på NRK. Og i hvert fall ikke på hytta, der en av oss måtte stå og holde antennen i luften for å få inn nyheter og været. Så om morgenen krøp vi opp i sengene og ble lest for. Lenge etter at vi kunne lese selv, tror jeg. Også fikk vi potetgull i en kurv. Den gule Maarud – posen med grønn stripe som var med løk. Før frokost! I sengen! For en slepphendt familie, tenker jeg nå. Og så leste faren min. Jeg tror ikke han hørte så godt etter selv. Han kunne lese hva som helst uten å reagere på blod og gørr og fanteri. Men det som var så genialt var at han kunne overtales til å lese ett kapittel til og ett til, i det uendelige. Han satte aldri lesefoten ned, liksom. Så vi leste halve dagen. For eksempel om Rasmus som bor på barnehjem og aldri blir valgt når noen kommer for å adoptere et barn. Rasmus vet det. De velger alltid jenter med lyse krøller. Ikke gutter med glatt hår. Men han håper jo likevel, selvfølgelig. Og vi krysset fingrene for at han skulle klare å fremstå som den uslepne diamanten vi jo visste at han var. Men uheldige Rasmus får selvfølgelig ikke bli med den pene damen med kniplingskjolen eller kjøpmannen med sukkertøy på innerlommen. I stedet møter han landstrykeren Oscar som forbarmer seg over ham, og sammen roter de seg opp i en skikkelig suppe med innbrudd, tyvejakt og misforståelser. Godt å ha en pappa som aldri stoppet å lese ved første og beste cliffhanger, når Rasmus og Oscar virkelig var på feil sted til feil tid. Men det var likevel ikke derfor vi leste videre og videre. Det var fordi vi ventet på at gutten som ingen valgte skulle bli valgt likevel. Og tenk det ble han. Og den som ikke gråter på slutten av Rasmus på loffen, har ikke noe hjerte, rett og slett. Sesonglandstrykereren Oskar vender hjem til sin husmannsplass og sin litt strenge kone på siste side. Og bedre blir det jo ikke. Bare hør:

Martina tok Rasmus under haken og løftet opp ansiktet hans så hun kunne se ham i øynene. Hun så lenge og forskende på ham, så sa hun:

– Har du lyst til det? Har du lyst til å bo her hos oss? (…)

– Vil du ha en som har glatt hår da? Spurte han sjenert.

Da ga Martina ham en klem, han hadde armene hennes rundt seg. Ingen hadde gitt ham noen klem siden den gangen han hadde øreverk og satt på fanget hos frøken Høk. Armene til Martina var harde og sterke, men likevel kjentes de myke på en måte, ja de var mye mykere enn frøken Høks.

– Om jeg vil ha en med glatt hår, sa Martina og lo, – ja det kan du da skjønne. Jeg vil da ikke ha en unge med krøller når mitt eget hår er helt spikerglatt.

– En gutt med glatt hår eller ingen, sa Oskar. Det er det vi alltid har sagt Martina og jeg.

En landstryker til far, en kattunge, og et fiskevann med abbor i. Alle skjønner at det er nok. Selv når de sitter trygt under dynen med munnen full av potetgull.



Skrevet av:
Kommentarer