Lise og Lotte eller omvendt

BARNA SMIR RENKER – ENDER MOR OG FAR I HYMENS LENKER?

Sprudlende morsom barneklassiker – i splitter ny, nynorsk språkdrakt!

Det er det frekkeste! Noen våger å troppe opp på feriekolonien og ligne Lise på en prikk! Den rødhårede krølltoppen stirrer vantro på busslasten med nyankomne. Der står hennes dobbeltgjenger. Speilbildet Lotte har riktignok dydige fletter, men håret er rødt, og alt annet er likt. Lise erklærer krig – men krigen er kortvarig. Snart beviser to like piker at like barn leker best. Livlige Lise og lydige Lotte finner snart ut at de deler mer enn utseende. Alt peker mot det åpenbare: De er tvillinger, skilt ved fødselen.

Kjente motiver
Tvillingmotivet er hyppig brukt, ikke minst i film og tv. Noen som husker den amerikanske komiserien Sister Sister, der et enegget tvillingpar skilles og finner sammen igjen, like i skinn, men ikke i sinn? Et annet kjent tv-par er Olsen-tvillingene, som i 2001 spilte i It takes two – en adaptasjon av nettopp Kästners bok. The Parent Trap fra 1998 er kanskje mer kjent, men ikke alle husker at den første versjonen kom i 1961. I tillegg finnes en utrolig mengde indiske versjoner. Indisk popularitet er neppe overraskende. Bollywood er forviklingsomantikkens høyborg, og et bærende element i Lise og Lotte er Kirsten Giftekniv-motivet. Når de to jentene får rede på foreldrenes fordums skilsmisse, bestemmer de seg selvsagt for å bringe dem sammen igjen. Og hvordan kan dette skje? Jo, de bytter naturligvis plass. Det frem til nå morløse Lise reiser til Lottes hjem i München mens Lotte reiser til sin nyvunne far i Wien. At det er duket for krumspring og forviklinger er neppe overraskende, jentene er totalt forskjellige av gemytt. Å bringe mor og far sammen er heller ikke grei skuring. En slem, arrogant jåledame har nemlig kastet sine øyne på faren, og bryllupsklokkene truer i det fjerne. Kan dette ende godt?

Lys og fri tone
Tonene er lyse i denne romanen. Det merkes at det er en viss alder på den – da den kom i 1947 var det vanlig å skrive langt mer idyllisk enn en gjør i dag. Boken åpner med friske og glade skildringer av leirlivets gleder, her er det ingen slemme bestyrerinner, skammekroker eller tvangsfôring med havregrøt. Tvert i mot er det entusiasme, helse og sunnhet som råder i det tyske alpelandskapet. Det er lett å tenke på Johanna Spyris Heidi-bøker, som også tar til orde for barnlig utforskertrang, naturfryd og fri oppdragelse. Når Lotte (som jo egentlig er Lise) kommer hjem til mamma og er mer rampete, livlig og tillitsfull enn den pliktoppfyllende, forknytte flettejenta (Lotte) som reiste på feriekoloni, gleder mor seg over dette, og selv lærere kommer til at utviklingen kanskje er positiv. Selv om leksene ikke alltid blir riktige…

Solidarisk med barn
Det frie oppdragersynet betones også av fortelleren, som er svært synlig i fortellingen. Nok et ”arkaisk” trekk, men Kästner er altså ikke av det moraliserende slaget. Eller – det er han vel saktens, men da er det foreldrene som får høre det. En kan ikke ganske enkelt splitte en familie på denne måten, og en kan i alle all ikke forvente at barna verken skal lide under det eller gjøre opprør. I klare ordelag forsvarer han Lise og Lottes renkespill De er i sin fulle rett! Selv er de litt engstelige for om dette egentlig er lov, de er jo ”berre barn” (37). Kan de ta seg slik til rette? Kästner gir et rungende ja. Så ”mykje bry” som det er med foreldre (51), må barna ordne opp. Fortelleren er altså på barnas side Men han har også full innsikt i de voksnes sinn, og blir av og til litt i overkant pekende og forklarende. Når han stadig er til stede i scener der de voksne opptrer uten barna, er det vel for å i enda sterkere grad tale barnas sak og vise hvor de voksne trår feil, men det oppleves likevel litt forstyrrende enkelte ganger. Av og til er det narrativt nødvendig at vi får vite hva de voksne gjør på egen hånd, men i en scene der foreldrene skal snakke ut på tomannshånd for første gang, burde fortelleren holdt seg i det tilstøtende værelset – der tvillingene jo sitter og lytter til hvert ord!

Her kom jeg visst med et lite utropstegn. Det samme gjør Kästner både titt og ofte, og dette fungerer fint. Hans raske, muntre og heseblesende skrivemåte gir historien liv og fart, og humoren er fargesterkt til stede på hver eneste side. Samtidig har han øye for detaljer, og hele tiden ligger et følsomt alvor bak spilloppmakeriet .Temaet er alvorlig nok, det er jo tale om skilsmisse og brutte familiebånd. Da boken ble skrevet var ikke skilsmisser hverdagskost i barnebøker, slik det langt på vei er blitt i dag, og det er vel å forvente at temaet den gang ble behandlet som en kuriositet heller enn som et omfattende samfunnsproblem. Men Lise og Lotte makter like fullt å påpeke uretten i at barn må lide fordi foreldre følger sine egne veier.

Utmerket oversettelse
Lise og Lotte eller omvendt er alt i alt en utrolig morsom, overskuddspreget og sprudlende barnebok. Den ble oversatt til norsk kun få år etter at den tyske originalversjonen utkom, men det er første gang vi kan lese den på nynorsk. Ragnar Hovland står bak en sprelsk og rik oversettelse, og her er det virkelig intet å sette fingeren på. Bedre kunne det neppe vært gjort. Og det er vanskelig å forestille seg annet enn at boken vil gå rett hjem hos mange unge lesere.