Tittel: Svart lego
Tekst: Kristin Storrusten
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2019
Antall sider: 133

Lite Lego, mange klosser

Svart lego er en sår bok om vanskelige tanker og følelser, med et tydelig persongalleri. Svakheten er at for mange skal med, og at konflikten virker umotivert. Det ender med at det blir for mange klosser som ikke passer sammen.

Kristin Storrusten debuterte i 2017 med diktsamlingen Barsel, der hun skriver om vanskelige og mørke tanker i barseltiden. En periode i livet der mange forventer at den nybakte moren skal stråle av lykke og morskjærlighet, men som for mange oppleves ensom og vanskelig. Diktsamlingen fikk god mottagelse, og ble ifølge en artikkel i Aftenposten utsolgt på en uke. I Svart lego er det også tabubelagte følelser som tematiseres. Thomas har egentlig alt han trenger, men likevel føler han seg ikke fornøyd, og det vanskeligste av alt er at han ikke liker farmor, som egentlig bare prøver å hjelpe familien.

Thomas vil være ålreit

For dette er en hardt prøvet familie. Thomas har to søsken, en storebror med angst og allergi, og en lillesøster med en kromosomfeil. To syke søsken som tar mye plass i og energi fra familien. Begge foreldrene virker slitne, og har ikke noe særlig overskudd eller tid til Thomas, selv om de prøver. For å støtte familien har farmor mer eller mindre flyttet inn. Dette kunne vært positivt, også for Thomas, men farmor er ikke snill, spesielt ikke mot ham. «Det er viktig for meg å være ålreit» tenker Thomas, noe som blir hans strategi for å takle tilværelsen. Og han prøver virkelig å være positiv og takknemlig, selv om han alltid må ta hensyn, og konstant blir forskjellsbehandlet og irettesatt av farmoren sin. Derfor kommer det litt brått på både han og meg, når han plutselig skriker «JÆVLA KJERRING» til henne etter en urettferdig bemerkning, noe han må unnskylde etterpå.

Gode karakterbeskrivelser

Storrusten er god på karakterbeskrivelser. Selv om jeg noen ganger synes hun blir litt for overtydelig, tror jeg målgruppa liker at hun lar dem bli godt kjent med personene i boken. Det er lett å se for seg en filosofisk og snill gutt som prøver å være en ressurs for familien og ellers gli inn uten å lage for mye støy, de slitne foreldrene, og søsknene som spiller ulike roller i livet til Thomas. Spesielt liker jeg hvordan det tegnes et usympatisk bilde av farmoren. Hun er tilsynelatende grei, men stikker til med kommentarer og handlinger som gjør at vi får full sympati med Thomas. Som da Thomas kommer hjem fra skolen og farmor har en gave til ham.

Hei, Thomas, jeg har noe til deg! Sier farmor uten å snu seg fra komfyren.
– Hæ?
– Ikke si hæ. Du hørte meg fint, gjorde du ikke?
Farmor kan visstnok bestemme over hørselen min.
– Jo da. Hva er det?
– Vær litt gladere, da! Kanskje det er noe fint? Ingen vits å være så kort.

Og det er faktisk noe fint, en av de aller nyeste mobilene Thomas har ønsket seg lenge. Skåret i gleden er at farmor ikke har kjøpt den for å være grei, men for at han skal kunne ringe hvis det skjer noe med søsknene hans. Omsorgen fra farmor retter seg alltid mot de to andre, aldri mot Thomas.

Som leser blir man både trist og irritert på Thomas’ vegne, men problemet med konflikten er at den virker umotivert. Det ikke er så lett å skjønne hvorfor farmor har denne sterke forakten for ham. Det er ingenting ved Thomas som forklarer hennes oppførsel, Thomas er jo aldri til bry. En mulig analyse er at farmor vil ha kontroll, og derfor irriterer seg over Thomas som er i stand til å ta mer ansvar for seg selv. Eller så er hun rett og slett bare slem. Et lite hint om at hun trives som sjefen i huset får vi når faren drister seg til å irettesette henne, og Thomas tenker: «Farmor stønner, kanskje fordi hun ikke får bestemme hvordan ting skal være».

Stort persongalleri

Det er forholdet hjemme, og dynamikken mellom farmor, Thomas og resten av familien som skaper den dramatiske utviklingen i historien. Hele familien blir godt presentert, og noe forvirrende blir det da, når forfatteren i tillegg introduserer flere tydelige karakterer som ikke tilfører historien noe av betydning. Spesielt de to venninnene Sumaya og Elise får mye plass innledningsvis, men de gir lite næring til fremdrift eller endringer, annet enn vi skjønner at de støtter Thomas i synet på farmoren sin.

En annen karakter vi blir kjent med, er Pål fra menigheten. Det er en fin scene mellom han og Thomas, som kunne vært utgangspunktet for en viktig relasjon, men han får knapt tre sider. Thomas vokser opp i en kristen familie, men jeg synes dette setter lite preg på historien. Thomas’ tilhørighet til menigheten, og Pål som en samtalepartner og mentor for Thomas, kunne derfor med fordel vært utnyttet litt bedre for å underbygge den kristne rammen. For selv om vi aner at troen er noe Thomas vil holde skjult for klassen, der han i første kapittel tenker: «Jeg skal på klubben på mandag. Sumaya og Elise har ikke sagt noe om at vi ber bordbønn hjemme», så bør dette komme tydeligere frem for leseren. Jeg blir nemlig ikke overbevist etter det korte besøket i menigheten, eller når familien ikke en eneste gang ber bordbønn ved bordet.

Hvor blir det av legoen?

Tittel og forside skaper en forventning hos leseren om at lego har en sentral plass i boka, men plastbitene er overraskende fraværende. De nevnes så vidt i noen sammenhenger, men ikke på en måte som gir lego en større betydning. Det er nevnt som innhold i en sammenteipet, skranglende boks i baksetet, og det heter at lillesøster Johanne liker bedre å ødelegge enn å bygge. Svart lego omtales på nest siste side, men fungerer ikke som referanse til noe annet enn tittelen på boken.

Storrusten klarer å vekke min sympati for Thomas, og en irritasjon over farmor, men historien har for mange løse biter som virker umotiverte og henger for dårlig sammen til at engasjementet holder hele veien gjennom. Men jeg ser ikke bort i fra at en tålmodig leser i målgruppa vil la seg engasjere av historien, og heie på Thomas til siste side.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.