Liten bok om store spørsmål
Det spøker for James
Penelope Lively
Gyldendal, 1988
Øystein Halle
1988
Det spøker for James tar opp tidløse spørsmål om tro og rasjonalitet, menneskets plass i historien, og tidens og aldringens gåte.
Scenen er en erkeengelsk landsby, der man fornemmer historiens vingeslag i alt fra arkeologenes utgravninger til korsfarerridderens sarkofag i den utgamle kirken. Familien Harrison flytter inn i et av stedets eldste hus, og sønnen James får et gutterom i loftsetasjen. Dette er opptakten til Penelope Livelys Det spøker for James (The Ghost of Thomas Kempe) fra 1973, og selv uten tittelens spoiler-effekt skjønner vi at et spøkelse selvsagt lurer i kulissene her – nærmere bestemt gjenferdet av 1600-tallstrollmannen Thomas Kempe, som gjør ugagn og skriver beskjeder på gammelmodig engelsk på speil, vegger og andre steder.
Og selvsagt er det bare hovedpersonen selv som skjønner at det er et spøkelse som er på ferde; James’ foreldre og andre skeptiske voksne er tilbøyelige til å tro at det er han selv som står bak. Historien får en ny vri når en gammel dagbok dukker opp og avslører at Arnold, en gutt på James’ alder, bodde i det samme huset med sin livlige tante og var plaget av det samme spøkelset en gang på 1850-tallet. På subtilt vis fletter forfatteren ulike tidsplan, stemmer og fortellinger sammen. Resultatet kan bli vakkert og tankevekkende: Aldringens gåte blir tema når Arnold, som utvikler seg til å bli en fantasivenn for James, dukker opp som voksen mann på et fotografi. Andre ganger blir det det til dels hylende morsomt, som når James må vaske vekk Thomas Kempes kritt-skriblerier på et gjerde, og tenker at det nok bare er et tidsspørsmål før spøkelset oppdager spraymaling.
Trolldomsmotivet og de historiserende elementene kan overflatisk minne om Harry Potter-universet, men denne lille boken lodder mye dypere enn J. K. Rowlings bestselgende mursteiner. Penelope Lively skriver om de store, tidløse spørsmålene. Om tro og rasjonalitet, om menneskets plass i historien, om hvordan tidens gang er den erfaringshorisonten som gjør det mulig å forstå hvem vi selv er. Skal man si noe negativt om boken , må det bli at det trolig bare er voksne lesere som fullt ut kan forstå tematikken, og sette pris på de subtile litterære virkemidlene. Uansett – etter nesten førti år husker jeg dette som en stor leseopplevelse, som lot meg sitte igjen med de samme tankene som hovedpersonen, etter at spøkelset til slutt hadde funnet ro i gravkrypten sin:
”Tiden strakte seg bakover og forover: Bakover mot korsfarerridderen, og Thomas Kempe, og tante Fanny, og Arnold. Fremover mot andre mennesker som ville etterlate sine navn her, se med andre øyne på de samme gatene, hustakene, trærne. Og et eller annet sted midt i det hele var James, på vei hjem for å spise, med hodet fullt av forvirrede men behagelige tanker, sulten og litt trett, men tilfreds.”
Eystein Halle er skribent, og har bidratt med bokanmeldelser, essays og annet i en rekke aviser og tidsskrifter. Han arbeider p.t. med et bokprosjekt. Han sender stafettpinnen videre og utfordrer Karen Thue til å dele sitt barnebokminne med oss.
Godt skrevet! Boka høres kjempespennende ut, Eystein! Og takk for at du sendte stafettpinnen videre til meg.