Liten og gøyal, stor og alvorlig

Rotter – Verdens verste beste dyr
av Marit Nicolaysen
Illustrasjoner: Jens Kristensen
Ena Forlag 2019
78 sider

Bjørnen sover – Om alt bjørnen gjør før den legger seg
av Bjørn Arild Ersland
Illustrasjoner: Per Dybvig
Cappelen Damm 2019
56 sider

Av alle anekdotene i dyreverdenen er de som handler om rotter de beste. Uansett om du hater eller elsker gnagerne med de lange halene er det ingenting som slår en god rottehistorie. Som at de har blitt observert mens de bruker den offentlige transporten i New York, og forflytter seg fra stasjon til stasjon med t-banen for å finne mat. Eller at et par rotter potensielt kan få 15 000 etterkommere på ett år. Eller hvordan brunrotten nå har begynt å bygge reir i trærne i Brooklyn-parken, til stor uro og tenners gnissel fra parkvesenet i bydelen.

Alle disse tre eksemplene (og mange verre) finner du i et fantastisk stykke rottejournalistikk av Sean Wilsey med den herlige tittelen «Some of them can read». Den lange artikkelen tar opp i seg rottefakta og røverhistorier fra blant annet Robert Sullivans bok Rats og Joseph Mitchells essay «Rats on the Waterfront», og er nærmest uimotståelig i både komposisjon og rottefylde. Alle disse tre tekstene står på den store kildelisten til Marit Nicolaysens Rotter. Med undertittelen «Fakta om et lite dyr med dårlig rykte» har forfatteren som mål å rehabilitere rottenes image. Nicolaysen har selv to kjælerotter – Silkesvarten og Gråpus – og er kvinnen bak den populære barnebokserien «Svein og rotta».

Laboratorierotter og rottepop

Rotter er delt inn i ti kapitler, med tema som rottekroppen, tro og overtro, rotta som kjæledyr, og forskerens beste venn. Disse kapitlene er igjen delt opp i flere små avsnitt med underoverskrifter som «Rotta vet om du er syk» (om laboratorierotter som kan oppdage tuberkulose), «Rotte med reggis» (om rottetenner og hva som skjer om de blir skeive) og «Kjærlighetssang – Til ei rotte!» (om Michael Jacksons låt Ben, som faktisk handler om en kjælerotte). Oppsettet gjør at boken er lett å lese og enkel å plukke opp for å raske med seg et fascinerende rottefaktum i farta. Navigeringen i boken lider likevel av at kapittelinndelingen kunne vært tydeligere – nå markeres de med overskrifter i en annen stil, men i tilnærmet lik størrelse som underoverskriftene.

Kildematerialet er internasjonalt, men Nicolaysen har også fått plass til hjerneforskerparet Moser fra NTNU og hvordan de bruker rotter på laboratoriet. Dyrevernere på sin side vil nok ikke sette pris på den ledende tonen i slutten av dette kapittelet: «Forskere gjør store fremskritt hele tiden. Mange alvorlige sykdommer og skader vil kunne kureres. Veien dit går også gjennom forsøk med rotter. Hva synes du? Er det verdt det?»

En av grunnene til at Rotter er så lettlest og innbydende, er de fargerike, fantasifulle og morsomme illustrasjonene til Jens Kristensen. Kristensen har en leken strek og går inn for å menneskeliggjøre rottene. Illustrasjonene utfyller Nicolaysens lettbente fakta på en god måte gjennom boken.

Nå er det alvor

Bjørnen sover – Om alt bjørnen gjør før den legger seg representerer en annen type faktaformidling. Boken baserer seg på informasjon fra forskningsprosjektet Skandinaviska Björnprojektet. Forfatter Bjørn Arild Ersland har delt boken i to deler. I den første tredjedelen av boken følger vi en bjørn fra den våkner fra dvale, til den går i dvale igjen. Historien er fortalt i korte setninger i en nærmest poetisk stil, og er akkompagnert av en rekke vakre illustrasjoner fra Per Dybvig.

Boken klarer ikke helt å finne en komfortabel tone. I den første delen av boken møter vi for eksempel bjørnen rett etter at han har kommet ut av hiet, da er han harmløs:

Bjørnen er så trøtt at han ikke orker å løfte på hodet.

Fluene surrer.
Elgene spiser bark fra trærne.
Fuglene synger.
 
Akkurat nå er bjørnen verdens trøtteste bjørn.
 
Han rusler en tur for å våkne.

Litt senere møter vi den voldsomme naturen:

Bjørnen vil lage unger.
Han vil finne ei binne.
Det heter ikke bjørnejente eller bjørnedame.
Det heter binne.
Bjørnen vet hvordan binner lukter.
 
Bjørnebinne er den beste lukta bjørnen vet.
Lukta gjør at han blir vill.
Han blir den farligste bjørnen i skogen.
 
De små bjørnungene må gjemme seg.
Bare ungene til den store bjørnen får lov å bli store i denne skogen.
 
Det har bjørnen bestemt.
 
Illustrasjonene veksler mellom å vise bjørnen som søt med et smil om munnen, og som ditt verste skogsmareritt.

Lettbent til slutt

Per Dybvig er kjent for blant annet illustrasjoner til Doktor Proktor-bøkene og bøkene om Reven og grisungen. Han har en svært fin og uttrykksfull strek som er løs og ledig, men samtidig kraftfull. I den siste delen av boken får han boltre seg med mer humoristiske strektegninger av bjørn som er mer menneskeliggjort – mer nedpå enn Jens Kristensens ville rotteillustrasjoner, men i samme sjanger.

I denne delen av boken går forfatter Bjørn Arild Ersland mer i detalj med bjørnefakta, og på samme måte som i Rotter er informasjonen delt inn i en rekke små underoverskrifter. Noen eksempler er «Hvor gammel blir bjørnen?» «Liker bjørnen honning?» og «Bjørnen er mest redd». Det er en god måte å tilegne seg informasjon på, og Dybvigs illustrasjoner står godt til teksten.

Likevel er det noe ved todelingen av boken som aldri helt klikker på plass. Tonen i historiedelen er litt for mørk til virkelig å hekte leseren, og det er ingenting ved starten av boken som tilsier at det kommer en lettere faktadel til slutt. Det virker som to ulike bøker satt sammen til én. Det er synd, for Dybvigs illustrasjoner er i en klasse for seg.

Rotter representerer på mange måter de enkle valgene i bøker som dette: Fargerike, morsomme illustrasjoner og lettlest, interessant tekst. Bjørnen sover vil noe mer, men klarer ikke å hekte fortellingen sin på faktaene på en måte som fungerer. Kanskje verden ikke er klar for bjørneanekdoter helt ennå.