Litt annerledes i Piraten barnehage

Alminneliggjøring av det som er annerledes

I Piraten barnehage er den som er annerledes ikke alene. Her møter vi barn med astma og diabetes, som leker side om side med blinde, døve og rullestolbrukende barn. Og når barnehagebarna skal kose seg litt ekstra må melkeallergikeren lage boller med soyamelk, mens jenta som ikke tåler egg har med seg spesiallagete vafler hjemmefra. Det hele fremstilles som ualminnelig alminnelig

Debutant Frøydis Benestad leverer her en faktabok satt inn i en fiktiv ramme. Hvert oppslag vies ett spesielt barn i Piraten barnehage, og de utfordringene dette barnet har. Samtidig er teksten strukturert rundt rutinene i en hvilken som helst barnehage, og legger dermed til rette for identifikasjon via kjente situasjoner. Piratbarna går tur i skogen, har samlingsstund og feirer bursdag. Ved direkte henvendelser inviteres leseren inn i teksten. Aleksander som har albinisme presenteres for eksempel på følgende vis: ”Kan du se ham? Ser du at han har hvitt hår og veldig lys hud? Og kan du se at øynene hans er litt rødlige?” Videre følges disse spørsmålene opp med en forklaring på hvorfor Aleksander ser ut som han gjør, og at han lett blir solbrent og må dekke seg godt til når han er utendørs. Gjennom et enkelt og direkte språk fremheves det de ulike barna mestrer i større grad enn det som er problematisk. Eline kan ikke se, men hun kan lese med fingrene. Thea kan ikke gå, men hun kan danse rullestoldans.

Dialog med leseren
Hvert møte med det enkelte barnet avsluttes med en henvendelse til leseren der man skal kjenne etter, eller tenke på en situasjon fra sin egen erfaringsverden. Asgeir er ofte tungpustet om morgenen fordi han har astma. Ved å spørre ”Har du noen gang løpt så mye at du har blitt helt andpusten?” gjør boka Asgeirs problem lett tilgjengelig, i tillegg til å åpne opp for å snakke om egne opplevelser. Underveis oppfordres leseren blant annet til å lukke øynene og kjenne på sidemannens ansikt, og å stikke fingrene i ørene for å stenge lyden ute. Slik åpner Piraten barnehage opp for identifikasjon, og i beste fall empati.

Digital og organisk strek
Bente Jørgensens illustrasjoner, støtter opp under inntrykket av en barnehage der de fleste utfordringer tas på strak arm. Her møter vi en harmonisk gjeng i full aktivitet, noe som speiles i de myldrende billedflatene. Jørgensen benytter seg av ulike teknikker og kombinerer en klart definert strek, med akryl og blyant. I tillegg er illustrasjonene bearbeidet digitalt. Dette gir spennende oppslag med stor variasjon i teksturer og mønstre, fra store heldekkende flater til finurlige detaljer.
Figurene gir visse tegneserieassosiasjoner med sine lett overdimensjonerte hoder og store øyne, men Jørgensens organiske strek, fargerike univers og lett utbrettete perspektiver har også noe Albert Åberg – aktig over seg. I krysningspunktet mellom populærkultur og retro 70-tallsformspråk, er dette likevel først og fremst en moderne barnehage, der de ansatte har tatovering og piercing, mens barna fremstår som en tidsriktig multikulturell miks i alle fargesjatteringer.

Informativ
Litt annerledes i piraten barnehage er en informativ tekst med dobbel adressat, der lesere i barnehagealder skal kunne lære, samtale og stille spørsmål, mens ansatte og andre interesserte voksne kan finne utdypende stoff om henholdsvis astma, albinisme, allergier og lammelser, for bare å nevne noe. Bakerst finner man også en oversikt over hvor man kan henvende seg for å finne mer informasjon om de ulike tilstandene.

Det er vanskelig å stille seg kritisk til et prosjekt som har som formål å avmystifisere og opplyse om det som er annerledes. Skildringen av Piratbarnas hverdag kommuniserer godt med den målgruppen den er ment å skulle treffe, og inviterer til aktiv lesing og videre samtale. Forklaringene er enkle og situasjonsbeskrivelsene rett på sak, uten verken å svartmale eller idyllisere.

Pedagogisk god
Ved å fokusere på ett barn av gangen, får teksten en ”og så og så – struktur”, som vi kjenner fra mange småbarnsbøker, der den sammenhengende fortellingen må vike til fordel for en episodisk oppbygning. Rent litterært er dette ikke det spenstigste grepet, noe som nødvendigvis blir omkostningen når faktastoff og fiksjon skal kombineres. Som pedagogisk redskap fungerer imidlertid Benestad og Jørgensens debutbok godt, og møter barns nysgjerrighet på en likefrem og real måte.