Litt av en plan

SÅR KOMIKK

Anmeldt av Morten Haugen

Et umulig kinderegg med både sosialt drama, komikk og utviklingshistorie.

Arne Svingen skriver i mange sjangre, og lykkes godt med den vekslingen. Jeg har tidligere nevnt ham som et godt eksempel på den nye forfatterollen, som deltar i mange ledd av kjeden, kommuniserer aktivt med leserne, prøver ut sjangre, og veksler mellom markedstilpasset sjangerlitteratur og frie bøker. Denne boka må regnes blant hans frie bøker; den har ikke seriedesign eller en seriehovedperson, og den har både litterære og psykologiske ambisjoner.

Alene hjemme
Håkon er ca. 11–12 år gammel. Han bor med faren og den to år yngre søstera Ida. Mor forsvant for 4 år siden. En dag kommer søsknene hjem til tom leilighet: far har reist på ferie med den store kjærligheten. Historien utspiller seg i de dagene Håkon og Ida er alene hjemme, og går gjennom faser av frihetsglede, eventyrlyst, økonomiske bekymringer, ville rampestreker, tiltagende komplikasjoner og pinlighetskomikk, såre erkjennelser og utvidet innsikt.

Historien ses fra jegfortelleren Håkons perspektiv. Ida er delvis en omsorgsutfordring og noen få ganger en medspiller som kan bidra til løsninger. I løpet av fortellingen tilføres flere vanskeligheter: Håkons nesevise svar overfor læreren fører til rektors kontor og brev hjem; mormoren har en plan om å arrangere sin 70-årsdag i deres leilighet, og det dukker opp flere kvinner som sier at de er, eller tror de er, kjærester med faren. Det er også noen sidemotiv som ikke har sammenheng med hovedproblemet forsvunnet far: Håkon blir for første gang invitert hjem til andre gutter i klassen for å spille PlayStation, og han får en kjæreste. Kjæresten Live er, i tråd med konvensjonene, ei veldig flott jente som han ikke trodde han hadde hatt sjangs på.

Boka er illustrert med kakediagram og terninger. Håkon bruker terningene for å oppsummere hver enkelt dag. Med diagrammene analyserer han for seg selv sannsynligheten for ulike årsakssammenhenger eller utfall av hendelser. Diagrammene er et morsomt og interessant moment, som utvider bildet av Håkon fra vanlig ulykkesfugl til også å være tenksom og analytisk.

Komedie? – en mulig tolkning
Fortellingen følger en komedieoppskrift. Barn settes inn i uvante situasjoner, som de må mestre som best de kan. Improviserte løsninger som øker forviklingene kommer tett, og man blar raskt om for å se hvordan Håkon kan komme seg ut av stadig nye kniper. Nødløgner om farens underlivsproblemer må til for å avverge at faren blir innkalt til foreldresamtale, og når samtalen skal tas på telefon, får Håkon en av ølgubbene utenfor butikken til å ringe. Kan det egentlig gå bra?

Sosialt drama – en mulig tolkning
I løpet av fortellingen kommer det fram at faren lyver, drikker, er arbeidsledig, er dårlig på praktisk omsorg for lekser og klær, har betalingsproblemer og problemer med å velge én dame. Videre kommer det også fram, mellom linjene, at Håkon har lite sosial trening. En voksen leser vil antagelig koble farens sosiale status og Håkons asosiale adferd.

Norsk, og nordisk, barnelitteratur utmerker seg ved sine skildringer av inkompetente voksne. Ny barnelitteratur fra Klaus og Hilde Hagerup til Ingelin Røssland og Harald Rosenløw Eeg har gitt oss et spekter av umodne, naive og inkompetente voksne som barna må være overbærende overfor. Til en viss grad er slike voksne nødvendige for å skape rom for selvstendige og handlekraftige barn.

Svingen setter likevel en ny standard: Rektor gråter i telefonen, faren er feig og alle voksne juger for hverandre. I en ungdomsbok ville dette kanskje ikke vært så overraskende, men for målgruppa 9-13 år, synes jeg at dette er sterk kost. (Bokklubben, som tilbyr boka som hovedbok i ungdomsbokklubben, antyder at den passer fra 10-12 år; på Gyldendals hjemmesider står den i 9-13-segmentet.)

Utviklingshistorie – en mulig tolkning
Hvis leseren legger mindre vekt på rampestrekene, kan dette leses som en god utviklingsroman om en gutt som vokser i kriser. Den har mange karakteristiske elementer for overgangsfaser: han ser nyansert på tidligere autoriteter (både far, lærer og rektor), han ser at egne handlinger kan såre andre, oppdager det motsatte kjønn og får økt selvinnsikt som gjør det mulig å etablere reelle vennskap.

Et sitat fra en gjennombruddsscene på side 187 er karakteristisk: «Jeg har aldri hatt kjæreste før. Jeg har egentlig ikke hatt kamerater, heller. Dessuten er jeg altfor vant til å fortelle ting som ikke er helt sant. Sorry.»

Tre ting som ikke går opp
Lest som en utviklingshistorie er dette originalt, morsomt og fint, historien har tilstrekkelig comic relief til at det også blir underholdende. Lest som sosialt drama er det sterkt og ubehagelig, og man er glad for den lykkelige slutten, hvor far kommer hjem, lover bot og bedring, og satser seriøst på den snille Isabell – som hadde vist omsorg for Håkon og Ida, og for første gang i deres liv tok dem med på Tøyenbadet.

Problemet er at elementer fra én sjanger slår den andre i hjel. Når Håkon har blitt kjæreste med Live, utfordrer han lykken ved at de bryter seg inn hos skolens kvinnelige rektor og gjør hærverk mens hun sover (rampestrekaktig og såkalt uskyldig hærverk, men innbrudd og hærverk like fullt). Når han endelig har funnet venner (jf. sitatet ovenfor), så er det ikke nok å spille playstation sammen; da skal det ringes tulletelefoner som skaper nabokrangel i blokka. Og i sluttscenen med happy ending, angrende far og hele gjengen på isbar skal det hele avrundes med en practical joke hvor de mobber en butikkekspeditør ved å spørre etter slikkepotter.

«Alene hjemme»-delen av boka er komedie; mens de delene av fortellingen som handler om en fraværende far egentlig bare kan kalles tragedie. Denne systematiske overskridelsen av sjangre, sannsynlighet og utfordring av leserens etiske reaksjoner må være villet fra forfatterens side. Jeg skjønner bare ikke hvor han vil med det, og erkjenner at det får meg til å høres ut som en gretten gammel gubbe.

Jeg sitter altså igjen som en litt skeptisk og litt forvirret leser. For så vidt noe av det samme som når jeg leser bøkene om Pitbull-Terje, hvor Endre Lund Eriksen mikser sosiale problemer, grenseoverskridende adferd og pinlighetskomikk. Eriksen har lyktes med å treffe leserne. Det kan tenkes at Svingen lykkes på samme måte. Men med hva?

Det er mulig at unge lesere reflekterer mindre over disse sjangerproblemene enn den voksne formidleren gjør. Og formidleren kan selge inn boka med flere ulike vinkler.

For en lærer som ønsker å observere hvordan barn oppfatter det de leser, er dette en fin bok. Ser unge lesere flere av dimensjonene, eller bare den ene? Er det noen sammenheng mellom leserens egne erfaringer og hvilke dimensjoner ved boka de oppfatter? Slikt vil jeg gjerne vite mer om.