Litt for diplomatisk om ADHD

Etter at folk som selv bærer diagnosen har begynt å kreve definisjonsmakt, er det blitt vanskelig å forklare ADHD uten å fornærme noen. Likevel forsøker Øystein Runde å gjøre alle til lags. Faktisk har han så mange hensyn å ta i denne ADHD-tegneserien at det blir urettferdig å sammenligne med hans to tidligere suksesser Stamceller (Gyldendal, 2017) og Antibiotika (Humanist, 2022) – selv om de alle er skrevet over samme lesten.

Best er boka når den forklarer ADHD-hjernen fysiologisk og gir konkrete tips til hvordan du dresserer den. Siden denne hjernen ikke er så god til å overveie konsekvenser, er det for eksempel lurt å gi den umiddelbare belønninger når den skal lære nye rutiner. Hvordan man premierer tannpuss er et gøyalt eksempel. Men i møte med ADHD er det ikke nok å ha fintfølelse for hvordan du utnytter tegneseriemediet til å forklare uhyre komplekse ting på en lettfattelig og morsom måte. Emnet krever også medfølelse.

Posisjonering

Det kan virke som Rundes viktigste prioritet er å berolige lesere som selv har ADHD. Iblant gir det en litt ullen faktaframstilling. Boka forutsetter at ADHD-diagnoser er nødvendige. Begrunnelsen for tidlig utredning er likevel nedtonet i knøttliten skrift: «Tidlig støtte hjelper på hjernens utvikling. Det kan gjøre at den trenger mindre støtte og medisin senere i livet» (s. 30). Så liten er denne skriften at den signaliserer til dem som ikke har fått tidlig støtte, at de ikke behøver å bekymre seg.

Det går også helt fint å være motstander av medisiner. Runde gjengir riktignok flest argumenter for medisinering, men konkluderer: «Hør på legen din, ikke på forfattere.»

Og selv om teksten slår fast at ADHD-hjernen har «svak evne til å tenke langt fram i tid», følger to sider om fordelene ved å ha en korttenkt hjerne i akutte krisesituasjoner. Såpass gjerne vil Runde bevise at ADHD-hjernen var en fordel i steinalderen at han gjengir et tvilsomt eksperiment. I et dataspill om bærplukking fortsatte spillere med ADHD raskere fra busk til busk uten å ta med seg alt, mens nevrotypiske plukket grundigere. Gjett hvem som endte opp med flest bær! Dessverre problematiserer ikke boka at resultatet forutsetter en ubegrenset mengde bærbusker.

Runde avviser likevel at ADHD er en superkraft. Han siterer en barnepsykiater som sier at «ADHD kan være tungt». Men så lenge boka verken går inn på hvordan det kan være tungt, eller hvem det er tyngst for, nyanserer den i liten grad det samme skjeve bildet den så treffende påpeker.

Sosialt problem

De siste åras utgivelser om ADHD har én ting felles: De er utlånt på biblioteket. Behovet er med andre ord stort for innsikt og selvhjelp. I sammenhenger der det er nødvendig å ta hensyn til andre, oppstår gjerne friksjon rundt dem som strever med å kontrollere impulser og regulere følelsene sine. Det gjelder særlig målgruppa til denne boka – barn fra ni år. Mange av dem har ennå ikke utviklet evnen til å se seg selv utenfra. De makter ikke helt å ta andres perspektiv. Men hvis denne boka skulle bidratt enda sterkere til å utvikle empati, måtte den fortalt mer om hvordan ADHD oppleves innenfra.

For eksempel refererer kildelista til at barn med atferdsvansker i gjennomsnitt får 40 beskjeder i halvtimen. Jeg skulle ønske det tallet var lagt til hoveddelen og bedt leserne reflektere over hvordan det oppleves.

Heldigvis fins allerede en bildebok med det innenfra-perspektivet jeg etterlyser: Herman. Historier fra en udiagnostisert oppvekst av Herman Flesvig, Erlend Loe og Bård Sletvold Torkildsen (Bonnier, 2022). Der Rundes fagbok kan forklare noe av hva som skjer inni hodet, viser biografien fra Hermans barndom hvilke utslag det kan gi blant annet i klasserommet. Begge disse bøkene blir bedre av å leses sammen.

Nevroplastisitet

Jeg lot tre voksne med diagnose lese ADHD. Ingen klarte å fullføre det innledende oppslaget der Runde presenterer seg selv og temaet. Det ble for kaotisk. Til tross for at teksten henvender seg til et diagnostisert «du», ser Humanist forlag ut til å ha satset på en bok for «alle» – både barn og foreldre – med og uten diagnoser. Tegneserier har fordelen av å være et medium med bred appell. Her blir noen av rutene likevel for teksttunge. Språket er nesten like massivt i hoveddelen som i etterordet til foreldre.

Det underligste er hvor lite boka skiller mellom en nevrotypisk og en nevrodivergent hjerne.

For eksempel personifiserer Runde nerveceller med stor sjarme og forklarer flott hvordan milliarder av nevroner i hjernen gir beskjeder. Koblingene som brukes oftest blir sterkere. Leserne lærer at det er en ulempe hvis hjernen venner seg til å fantasere om monstre under senga. Samtidig er det en fordel fordi det betyr at den som vil lære noe nytt kommer langt ved hjelp av gjentakelser. Det gjelder for alle hjerner. Og alle har en frontallapp som trener på å regulere atferden vår.

Men handler denne boka om en typisk eller avvikende frontallapp?

Karakteren er virkelig fint utvikla til en uttrykksfull hodefoting med pannebånd som energisk strever med blant annet å motivere og stoppe seg selv. Det er lett å skjønne hvilken krevende jobb frontallappen har. Men ingenting ved denne typen tilsier at den ligger «3 år bak i utvikling». Leserne må selv forestille seg hvilke konsekvenser det kan ha.

Bedre blir det ikke av at Runde bruker seg selv for å forklare hvordan selvregulering arter seg i praksis. Hvor morsomt er det egentlig å bruke en voksen med en antatt nevrotypisk hjerne som eksempel i en barnebok om ADHD?

ADHD som problem

I karikaturtegnet versjon fungerer Runde derimot godt som uhøytidelig forteller. Da kan han si mye fornuftig uten å virke belærende. Og selv om det er en klisjé å vise hjernen i et hode med avtagbart topplokk, tilføres en personlig vri når det er sitt eget dissekerte hode han vandrer rundt med. Det gjør ham til en smått grotesk type med gode forutsetninger for å holde på oppmerksomheten.

Dessverre bedriver denne fortelleren misforstått omsorg. Min erfaring er at barn som for eksempel strever med å holde fokus, allerede er bekymret over sin egen tilkortkommenhet. De trenger å høre at de verken er late eller viljesvake. Først i etterordet med råd til foreldre blir det presisert at ADHD er en lidelse. Faktum er at symptomene må ha «negativ innflytelse» både sosialt og på skolen for at du skal få diagnosen. Hvorfor er det så vanskelig å si til barn som lider at de har en lidelse?

I stedet nøyer boka seg med å oppsummere ulempene ved ADHD slik: «Skolen, og verden, er i dag slik at det ofte lønner seg å tenke langt fram i tid. Derfor regnes ADHD som et problem».

Alternative kilder

Jeg tviler faktisk på om Runde er på parti med leserne sine når han ikke følger opp konflikten han antyder mellom ADHD-hjernen og organiseringen av norsk skole. For visst fins det belegg for å påstå at kravene på skolen skaper store tilleggsvansker for barn med ADHD. Skoleforsker Elise Farstad Djupedal har regnet ut at dagens ti-åringer har gått 1369 timer mer på skolen enn ti-åringene før 1990. Det tilsvarer et helt skoleår i tillegg til 6-års-reformen.

Det er dessuten enorme forskjeller mellom skoler og lærere som tilrettelegger helt fantastisk, og dem som ikke gjør det. Den uretten unner jeg alle barn å kjenne til. Det ville vært en solidaritetserklæring å fortelle alle urolige og lett distraherte barn – og de rundt dem – at de fortjener best mulige vilkår.

Boka rekker ut en langt tydeligere hånd til foreldre i et nyttig etterord basert på Russel A. Barkleys 12 principles for raising a child with ADHD (Guilford press, 2020).

Best er det nok om voksne og barn leser Øystein Rundes ADHD sammen. Nøkkelen til størst leseutbytte ligger i et lesefelleskap med rom for å knytte egne erfaringer til alt denne boka har å by på av viktige innsikter.