Litt for mange elveløp

På omslaget til årets Brageprisvinnende bok i klassen for barne- og ungdomsbøker er det en svart-hvit tegning av en syklende jente på vei over en bro. Under broen er det en åpen råk i elven. Tittel og omslag skaper forventning om at en elv vil spille en stor rolle i denne rikt illustrerte romanen. Men bortsett fra en dramatisk, noe umotivert hendelse midtveis i boken, er det lite i selve fortellingen som gjør elven spesielt viktig for handlingen.

Ufokusert

I boken følger vi den sky og følsomme Helena gjennom typiske utfordringer for jenter på hennes alder, det vil si jenter i brytningstid mellom barn og ungdom, uten at Fiske har gitt henne en bestemt alder. Teksten består av mye tankereferat i lett impresjonistisk stil, noe som skaper følelse av spontanitet og nærvær, men som etter hvert blir en smule ensidig.

I begynnelsen handler boken om hvordan Helena har det hjemme, på skolen og sammen med bestevenninnen Turid, og om en gryende forelskelse i Andreas fra B-klassen. På handlingsplanet er det lite som peker mot av elven de krysser hver dag på vei til skolen er spesielt viktig. Men boken klarer heller ikke å utvikle de innledende handlingstrådene i nevneverdig grad, noe som gjør at Elven virker noe ufokusert, som om den ikke har bestemt seg for hvilken hest det skal satses på – og derfor satser litt på alt.

Deprimert far

I Elven er det først og fremst forholdene på hjemmebane som skaper forventning om dramatisk utvikling. Noe er nemlig galt med Helenas far. Det nevnes aldri noen diagnose, men mor kjefter på far for at han ikke grer håret sitt lenger. På lørdagskvelden, når familien benker seg foran tv-en for å se på kunstløp og spise pizza, blir far sittende alene på kjøkkenet. Det legges mye vekt på å beskrive fars depressive tilstand, og man håper det vil gå over. Men forfatteren lar far skifte sinnsstemning altfor fort. Etter en dramatisk hendelse kvikner far til og kjøper bløtkake og blir familiens muntre midtpunkt. Jubelstemningen som brått dukker opp er lite troverdig når depresjonen har ligget så tungt og gjentagende over hjemmet i romanens første halvdel.

Maktsyk bestevenninne

Den andre handlingstråden med potensiale for dramatisk utvikling er Helenas forhold til bestevenninnen Turid. Leseren får vite at Helena og Turid pleier å sykle sammen til skolen. Nesten hver dag må Helena vente på Turid. Noen ganger må hun til og med hente henne hjemme i stedet for på avtalt møteplass. Helenas underlegne rolle i venninneforholdet blir bedre utviklet enn det som dreier seg om fars sykdom.

Helenas forsagte væremåte kommer indirekte til syne ved at hun til stadighet lar Turids hund jukke på leggen sin uten å føyse ham vekk. Helena er stadig utsatt for ydmykelser av Turid, som sykler fra henne på vei til skolen, eller dytter henne hardere enn perlevenninner pleier å gjøre. Maktforholdet mellom den stillfarne, forsiktige og kunstnerisk anlagte Helena og den bråkjekke og noe endimensjonale Turid, skaper spenning på det psykologiske planet. De stadige ydmykelsene borger for Helenas gryende opprør, som heller ikke utvikles godt nok. Dramatikken forsvinner ut i det blå.

Handlingstråden som fungerer best er Helenas stadig mer dristige tilnærming til sin hjertes utkårede, Andreas i B-klassen, kanskje fordi forelskelse er en tilstand som spriter opp hverdagen både i romaner og i virkeligheten. I Elven utgjør forelskelsens sitrende spenning en fin kontrast til vår heltinnes utfordringer med en deprimert far og herskesyk bestevenninne.

Fengende illustrasjoner

Illustrasjonene i Elven er hovedsakelig i svart-hvitt, med enkelte fargeinnslag på utvalgte detaljer, en lue kan være forsiktig gulfarget, eller som på det nevnte bokomslaget, der en rødfarget redningsbøye er uthevet i det ellers svarte og hvite elvelandskapet. De mange illustrasjonene er kanskje lite fargesterke, men desto mer fengende på annet vis. For eksempel er det interessant å se hvordan illustrasjonene først og fremst forholder seg til konkrete rom i teksten, det være seg klasserom, korridorer, butikklokaler, byggefelt, men også arkitektur som skolebygg og broer. Illustrasjonene har noe fint filmatisk og bevegelig over seg.

Illustrasjonene står også i et dynamisk forhold til at teksten består av mye indre tankereferat. Når Helena sitter på skolen og vi leser hennes dagdrømmer om kjærligheten, så viser illustrasjonen skolebygget og klasserommet sett utenfra. Der ser vi en anonym elev (markert med farge) i et av mange vinduer, på forholdsvis lang avstand. Vekslingen mellom indre tankeliv og illustrert eksteriør gjør romanen levende, og variasjonen i perspektiver skaper generelt en fin dybdefølelse. På tegnefronten er det med andre ord lite å klage på i Elven.

Dramatikken midt i boken, som henger dårlig sammen med det som kommer før og etter, virker som et unødvendig påfunn og forsterker det inntrykket jeg fikk innledningsvis, nemlig at årets Brageprisvinner for barn og ungdom er en ujevn roman som satser på for mange hester.