Tittel: Kom, så oppdager vi årstidene!
Tekst: Bianka Minte-König, Hans-Günther Döring
Forfatter: Bianka Minte-König
Forfatter: Hans-Günther Döring
Oversetter: Kari Bolstad
Forlag: Omnipax
Årstall: 2004
Antall sider: 74

Litt koselig, litt feilslått, litt merkelig og litt unødvendig billedbok

Omnipax starter bokvåren med en oversatt faktabok beregnet på barn i småskole og barnehage, og som i utgangspunktet skulle passe fint inn i læreres og førskolelæreres naturfaglige opplegg:Kom, så oppdager vi årstidene! er jo en invitt som de fleste voksne vil gripe begjærlig, oppdratt og oppfostret som vi er med kullsviertro på betydningen av å tilbringe store deler av vår fritid utendørs. Og like viktig er det å forberede seg før man går ut, da blir både nytte og hygge så desto mye større. Og mye riktig er det jo i det, selvfølgelig.

Kom, så oppdager vi årstidene! er en tradisjonelt oppbygget faktabok for barn, med store og oversiktlige oppslag og mange og lett forståelige illustrasjoner – her gjennomført som lett naivistiske og realistiske akvareller i sterke og glade farger. Boken er delt i fire, ikke uventet akkurat, og begynner som seg hør og bør med Kom, så oppdager vi våren!, og deretter følger sommeren, høsten og vinteren i den orden og rekkefølge som de nå en gang har fått seg tildelt. Hvert oppslag utgjør en dobbeltside, med første del av teksten midt på til venstre på venste side, og resten av teksten nede til venstre på høyre side. Ett stort bilde er plassert omtrent midt på dobbeltoppslaget, slik at det har tekst hhv til venstre for seg og like under. Så går det en strøm av mindre illustrasjoner fra øverst i venstre hjørne og med klokken liksom rundt det store bildet: langs kanten oppe, nedover høyre bokside og tilbake til under teksten på venstre side, åtte eller ni småbilder i alt. Slik står teksten mer som en innføring i hva illustrasjonene inneholder, likevel slik at alt er innordnet den overskriften som hvert oppslag har: ”Vår i hagen”, ”Dammen om våren”, ”Fuglene bygger rede”, ”Blomsterprakt”, ”Byen blomstrer opp”, ”Leker om våren” og ”Vårvær” – og med tilsvarende overskrifter for de andre tre årstidene. Det er positive og gode bilder som ungene nok vil kose seg med, mange fine detaljer kan oppdages og illustratøren har gjort seg flid med å formidle en lun atmosfære som holder seg konstant gjennom hele året.

Tekstens to hovedpersoner er Julia og Lukas, de er forfatternes utsendte oppdagere. En rikholdig flora og fauna trylles fram i hvert ”kapittel”, og er det noe de to glade ungene lurer på – og det er det jo, må vite – så er bestemor og bestefar eller til nød en onkel på plass og rettleder og forklarer, mens det lekes, undersøkes og småjobbes i beste dugnadsånd og til det gode fellesskapets glede. Det er en snill og ufarlig bok, som nok kan by på mange fine stunder av høytlesing på regnværsdager, og som en forberedelse til de virkelige øvelsene utendørs. Så lang er alt såre vel – om man godtar at den lille verden omkring oss er for unger, eldre og bønder. I denne boken, som i det virkelige liv, synes foreldrene å være opptatt med sitt.

Men helt lytefri er Kom, så oppdager vi årstidene! ikke. Den har sine svakheter og sine merkverdigheter.

Boken er oversatt fra tysk, og på denne anmelder virker det som forfatterne er innlandsboere fra en Kleinstadt, her råder småbyidyllen med sitt torgliv og omkringliggende veldrevet jordbruksland. Og selv om det står på baksideteksten at Julia og Lukas bor i Tyskland, så beskrives et landskap som ikke umiddelbart kan sammenlignes med det norske. De norske leserne vil bla forgjeves etter er livet i fjæra, ved fjorden, i fjelldalene og på vidda. Hvor mange norske unger er familiære med herregårder, sukkerroer og villsvin? At det blir ganske merkelig annerledes iblant er oppslaget ”Vinhøst” et eksempel på. Vinhøsten i seg selv har denne anmelder intet imot, men det virker litt snålt å presentere det for norske lesere som noe vi skal oppdage om høsten. På samme måte som med andre mellomeuropeiske tradisjoner som maistenger, høsttakkefest med løkfletting og stjernesangere på trettendedag jul, som i denne boken glir inn i bildet som allemannseie. Likedan med dyre- og plantelivet, her er mye som nok vil forbli ”uoppdaget” i det virkelige liv, det være seg villsvin, rådyrtrekk, sauegjetere i klokkelynghei, edelweiss, alperoser og nattergaler.

Men den største innvendingen er likevel at boken så bevisst utelater alt som ikke er idyll og lutter glede. Boken legger opp til en forståelse av naturen omkring oss som noe evigvarende fint og flott som vi kan pusle og stelle med i harmonisk Lilleby-ånd. Sånn er det jo ikke, og det tror jeg norske unger er klar over fra de er ganske små. Naturen er sårbar, og menneskeskapte farer truer den hele tiden. På skole og i barnehage lærer ungene om forurensing og miljøproblemer, om hva som skjer hvis vi ikke er flinkere til å passe på naturen vår. I denne boken er det ikke antydning til miljøbevissthet, Julia og Lukas smiler og spiser jordbær som om de var i Edens hage og ikke eide en bekymring på jord. Joda, unger skal ha mye kos og trygghet. Men det tror jeg nok de får uavhengig av denne boken.

Så summa summarum, så må jeg nok være ærlig og si at jeg synes dette er en heller unødvendig utgivelse. Og temaet finnes forøvrig i rikt monn i tidligere bøker, også norskproduserte.

[Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av et rentrykk og ikke den endelige boken.]



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.