Litt mykje forfattar i monitor

Når forfattaren blir for synleg og for vanskeleg å svelgje, blir det vanskeleg å lese verk uavhengig av hen.
«Ja visst gör det ont när knoppar brister», skreiv Karin Boye. For meg har den Neil Gaiman-forma knoppen vekst gradvis det siste året, utan at eg har orka å forhalde meg til han. Før knoppen altså brast tidlegare i vinter, i ein lang artikkel på Vulture. Utan å gå inn i dei ubehagelege detaljane, dreier det seg om skuldingar frå fleire kvinner om seksuelle overgrep, ofte med svært fornedrande og sadistiske element. Forfattaren sjølv avviser at noko gale har skjedd, men når katta først er ute av sekken, er det umogeleg å ikkje forhalde seg til henne.
Er det umoralsk å lese Hamsun?
«Leserens fødsel må betales med forfatterens død», skreiv Roland Barthes i 1968, og meinte med det at lesaren si forståing av teksten må skapast uavhengig av forfattaren sin intensjon eller biografi. Men det er ikkje alltid like lett. Mange hadde til dømes lenge problem med å lese Hamsun etter den andre verdskrigen (sjølv om bøkene hans vanskeleg kan bli definerte som nazilitteratur). Litteraturhistoria er pepra med liknande tilfelle: Kan eg lese Alice Munro når eg veit at ho valde å bli hos mannen sin etter at dottera fortalte om overgrepa han utsette ho for då ho var ni år? Er det umoralsk å lese J.K. Rowling når ho no har blitt eit symbol for anti-trans-rørsla? Kva med Roald Dahls uttalte antisemittisme? Ein kan sjølvsagt ignorere det, men mest av alt er det støy som forstyrrar lesinga. Når eg veit det eg veit, får eg ikkje heilt til å forsvinne inn i verket utan å ha med meg mørkret i forfattarbiografiane. I staden leitar eg etter parti som stadfestar mørkret og held forfattaren levande.
Lesing er personleg, forfattarar du får eit forhold til varar livet ut, som ein vennskap. Når forfattarar viser menneskelege svakheiter, bryt dei ein slags kontrakt, og lesaren blir tvungen til å ta stilling, kanskje særleg om dei er nolevande og framleis produserer bøker. Min litterære vennskap med Neil Gaiman byrja i dei formative åra mine, og han har liksom berre vore der sidan, som forfattar av romanar, essay, teikneseriar og barnebøker. Gaiman har for meg alltid framstått som progressiv, som ein feminist, og seksuell sadisme og overgrep passar ikkje inn i det biletet. Han er jo ikkje dømt, men likevel. Men likevel.
Som plastfilm over lesinga
Eg har lese både J.K. Rowling og Roald Dahl for borna mine utan at det gav dei eller meg varige men. Ingen av oss har blitt transfobe antisemittar av lesinga, for å seie det sånn. Når det gjeld Neil Gaiman er eg meir usikker. Eg trur ikkje bøkene og teikneseriane hans kjem til å gjere uoppretteleg skade på eit ungt sinn (sjølv om barne- og ungdomsgrøssaren Coraline har openberre sadistiske trekk), men når forfattaren liknar meir på monstera i bøkene sine enn heltane, er det noko som skurrar. For barn er uansett forfattarbiografien sekundær eller irrelevant, og på den måten kan ein kalle dei ein slags barthesiansk ideallesar. For den vaksne er det meir komplisert. Det største problemet for meg er den ubehagelege støyen som eg veit kjem til å ligge som ein plastfilm over lesinga.
Eg argumenterer på ingen måte for å kansellere Neil Gaiman eller andre kunstnarar som er moralsk tvilsamme, men det er interessant å utforske kva det gjer med oss når nokon me ein gong stolte på, blei inspirert av, følte oss sett av, viser seg å vere eit rævhol. At Gaimans teikneserieforlag, Dark Horse, har avvikla samarbeidet og at Disney har avslutta produksjonen av ein adaptasjon av ungdomsromanen Kirkegårdsboken, er ikkje overraskande: Sjølv om det framleis berre er snakk om skuldingar, er forfattarnamnet giftig i kommersielle auge. Om han er gift for lesaren, må vere opp til kvar enkelt.
Bannerfoto: Asle Sætre