Litterær roadmovie om livet og døden

Forfatteren er kjent for sin sløye og upretensiøse fortellerstil, sine varme menneskeskildringer og en særegen interesse for biler og rockemusikk. Boken Så lenge himmelen er over jorda føyer seg elegant inn i alle disse beskrivelsene. Det er en enkel og kompleks historie om mot, hengivelse og ubetinget kjærlighet.

Metodisk til verks

Handlingen går rett på sak. Allerede i første setning får vi vite at hovedpersonen, Ruben på 16 år, snart skal dø; «(…) men først vil jeg ut på mitt livs reise», tilføyer han. Ruben fantaserer om å kjøre til København med drømmedama, der de har lov til å drikke øl. Han har en sykdomsprognose imot seg og kan ikke vente til han får lappen. Men han har øvelseskjørt med sin far og, i all hemmelighet, planlegger han nå sin store biltur ut i verden. Det er mange brikker som skal falle på plass, for det er ikke hvem som helst Ruben vil ta med på sitt livs reise. Han har lenge vært avstandsforelsket i Alona fra skolen, men kjenner henne nesten ikke. Likevel er det ingen tvil i hans hjerte: «Alona er pen. Punktum. Hun har en slik type ansikt som aldri vil gå av moten. Jeg er helt sikker på at gutter ville ha likt henne da bestefar var ung, og hundre år fra nå. Ja, så lenge gutter vil bry seg om jenter, er Alona ei de vil snu seg etter.»

Med andre ord har Ruben en stor jobb foran seg og han har dårlig tid. I sin tilnærming til Alona går han metodisk til verks. Det blir en temmelig klønete prosess, men i det store og det hele går alt etter planen.

Sårbarhetens kompleksitet

På det ytre planet minner romanen om en litterær roadmovie. To unge mennesker med opprørstrang drar på rømmen i en tjuvlånt bil. Det blir fart og spenning på veien, med lidenskap, forelskelse og lovbrudd. Men selve historien har sitt utspring i et eksistensielt perspektiv. 16 år gamle Ruben er dødssyk, og hvis han skal leve ut sine drømmer, har han ingen tid å miste. Det er dette perspektivet som løfter romanen og gir den substans. Hvordan gripe dagen når du vet at livet nærmer seg slutten? Den unge Ruben vil ikke at noen skal synes synd på ham, aller minst Alona. Derfor skjuler han sykdommen sin i det lengste.

«Det er lenge siden jeg ble satt på de medisinene; legen sa de ville virke forebyggende. Men jeg har ikke rørt tablettene siden jeg snakket med Alona den kvelden, og jeg forstår nå at det har vært dumt. Men jeg har tenkt på den måten at det er jeg som bestemmer over sykdommen, og ikke motsatt. Det har gjort at jeg nesten har følt meg frisk.»

Ruben kjemper sin kamp i det stille og forsøker å leve som om han er frisk. Dette dobbelspillet er historiens nerve. Hvor lenge kan han skjule sykdommen for Alona, og hvordan vil hun reagere når han forteller det?

«Jeg har sverget på at jeg aldri skal synes synd på meg selv, aldri la sykdommen få styre hva jeg tenker eller gjør. I det øyeblikket jeg tenker at dette er urettferdig, så har det fuckings astrocytomet tatt over styringen av livet mitt. Men visst faen er dette urettferdig. Det er inn i helvete urettferdig.»

I stedet for å ty til medynk og føleri, utforsker Henriksen sårbarhetens kompleksitet i sin karaktertegning av Ruben. Det er nettopp dette fraværet av sentimentalitet som gjør beskrivelsene troverdige og rørende på samme tid.

Bunnsolid plot og god underholdning

Selve plotet i denne historien er så bunnsolid at det neppe kunne bli feil. Hovedpersonen Ruben har en hjernesvulst og vet at han ikke har lenge igjen å leve. Istedenfor å grave seg inn i depresjon og selvmedlidenhet, gjør han det motsatte. Han lever livet til fulle, mens han ennå kan. Slik blir Ruben en helt i sin egen roadmovie.

Det er god litteratur på flere plan. Henriksen kan mer enn å underholde leseren fra begynnelse til slutt. Her viser han også en særegen innsikt i menneskets sårbarhet. Gjennom hele boken dirrer det et smertelig alvor under overflaten, men det er mer sorgmuntert enn trist. Ikke minst på grunn av den humoristiske og uhøytidelige fortellerstemmen. Dessuten får vi noen interessante, om enn litt smale, faktakunnskaper med på kjøpet. Rubens største forbilde er radioreporteren Ogwyn George, som overlevde et fall på over tusen meter i Finnemarka under andre verdenskrig. Alonas idol er den amerikanske protestsangeren Phil Ochs fra 1960-tallet, som etter hvert tok sitt eget liv. Disse heltekarakterene blir en form for gjennomgangsfigurer, som vi stadig får nye opplysninger om parallelt med handlingen. Ogwyn George overlevde mot alle odds, mens Phil Ochs skrev sanger som omhandlet døden.

Vakker og underfundig historie

Fortellingen er full av slike bruddstykker som berører vår eksistensielle bevissthet, til refleksjon og ettertanke. For her handler det først og fremst om de store og viktige tingene. Så lenge himmelen er over jorda er noe så sjeldent som kjærlighetshistorie om livet og døden. Og den er ikke bare vakker, men både morsom og underfundig, uten et snev av banalitet.

«Så legger hun armene rundt meg, og vi blir stående slik lenge og bare holde rundt hverandre. Og jeg tenker at det ikke er så ille å skulle dø hvis du virkelig har levd. Hvis du virkelig har elsket. Hvis du har kunnet tilbringe et eneste minutt, noen timer, en dag, en uke, et helt liv med Alona Cohen.»