Litteratur på nye arenaer

- Veldig mye av det spennende i kulturen skjer mellom de faste inndelingene vi er vant til, sier professor Elise Seip Tønnessen. Sammen med 12 andre forskere har hun fulgt barnelitteratur i bevegelse mellom ulike medier.

 

I gamle dager vandret fortellingene for det meste muntlig. De ble fortalt og gjenfortalt fra en generasjon til neste. Omreisende tok fortellinger med seg og bidro til at de spredte seg over store avstander. Etter hvert ble de også nedskrevet. Tale og skrift er medier som med tiden er blitt egenskaper ved andre medier. I dag vandrer fortellingene raskt mellom ulike mediale plattformer, fra papirbøker til digitale skjermer, til film og til spill. Med hyppige forflytninger på tvers av medier skjer det forskyvninger og nydannelser. Kjente fortellinger preges i fremmedartede former, mens omgangen med fortellingene antar nye kvaliteter.

Elise Seip Tønnesen Foto: UiA

Elise Seip Tønnesen
Foto: UiA

Jakten på fortellinger nærmer seg slike forskyvninger og forvandlinger ut fra barnelitteraturen. Et treårig forskningsprosjekt initiert av Norsk barnebokinstitutt (NBI) og ledet av Elise Seip Tønnessen, professor ved Universitetet i Agder, har munnet ut i en antologi som forfølger fortellinger i krysningen mellom ulike medier. Med overgripende begrepsdiskusjoner og konkrete analyser prøver forskerne å utvikle et språk på høyde med estetiske erfaringer i et multimedialt landskap. På NBIs lanseringsseminar for antologien 15. oktober antydet instituttets direktør Kristin Ørjasæter at prosjektet har et litt akutt skjær: For å besvare spørsmålet om hva barnelitteratur er i dag, må det stilles i lys av et digitalt mediesamfunn.

– Barnebokinstituttet merket at det foregikk mye litterært på arenaer de normalt ikke betraktet med tradisjonelt litterært blikk. Dette er et forsøk på å ta på alvor den tekstlige virkelighet som dagens barn lever i, sier Seip Tønnessen om motivasjonen for prosjektet.

 

Mest kontinuitet

Jakten-på-fortellingerAntologien løsriver litteraturbegrepet fra det konvensjonelle bokformatet. Forskerne ser på hvordan den litterære opplevelsen påvirkes i overgangen til andre plattformer. Flere bidrag handler om adaptasjoner. For eksempel skriver Ingeborg Mjør om filmen Hokus pokus Albert Åberg, Anne Skaret analyserer Fritz Røeds skulptur Teskjekjerringa som litterær opplevelse sammen med sin sønn, mens Seip Tønnessen tar for seg bildebokas inntreden på nettbrettet. Med forankring i eksempler reises spørsmål om hvordan form, innhold og funksjon endres når historier flyter mellom medier. Tematikken sirkles inn med begreper som multimodalitet, affordans og remediering – henholdsvis: samspillet mellom uttrykksmodaliteter som aktiverer ulike sanser (tekst, bilde, lyd, berøring); hvilke muligheter og begrensninger som viser seg innenfor et bestemt medium; hvordan nye medier tar opp i seg erfaringer og uttrykk fra tidligere medier.

Seip Tønnessen poengterer at det ofte kan være vanskelig å få øye på det nye. Et nytt medium inkorporerer et eldre medium, og tar det gamle som modell før det eventuelt utvikler selvstendighet.

– I første omgang er det vanligvis ikke så mye nytt. For nesten alt vi peker på som en ny trend, kan noen si at det finnes en forløper. Som oftest vil det nye være takten, rytmen og massiviteten – hvor store konsekvenser og hvor stor utbredelse noe får. Men det blir en prosess hvor noe nytt oppstår etter hvert. Det nye er ikke alltid lett å skille ut, for det er både kontinuitet og noen brudd. Mest kontinuitet, men samtidig skjer det teknologiske endringer vi kan betrakte som brudd. Det var et gjennombrudd da nettbrettet kom, det har satt fart i noen prosesser. Når man har holdt på lenge nok med å videreutvikle det gamle, oppstår det gjerne noe nytt. Et digitalt plott, for eksempel.

- Jeg husker fra barndommen at det fantes bøker der narrativet ble styrt av valgene leseren tok. Man ble sendt på kryss og tvers, frem og tilbake i boken. Som primitive hyperlenker i et analogt format.

– Ja, det finnes forløpere. Noen sære forsøk, sier Seip Tønnessen.

 

Muligheter og utfordringer

Spørsmålene prosjektet stiller blir særlig aktuelle med den gjennomgripende digitaliseringen. Mens det i begynnelsen handlet om å overføre boken fra papir til skjerm, har vi de siste årene sett tilløp til en slik medial selvstendighet som Seip Tønnessen peker på. I antologien tar Lin Prøitz for seg fremveksten av en digital litteratur, som nettopp utnytter mulighetene i digital teknologi for å produsere noe som ikke lar seg tilbakeføre til papirboken: både produksjon, distribusjon og lesning foregår i en digital nettverden.Vi ser også at bildebokapper for barn ofte føyer til fortellerstemme, lydeffekter, animasjoner og interaktive funksjoner. I flere tilfeller glir de i retning av spill.

- Barnebokkritikk har nylig skrevet om anmeldelser av bildebokapper. Dette har vært et vanskelig felt fordi man ikke ser hva det faller innenfor. Ofte ender det i noe som ligner spillanmeldelser. Man vektlegger først og fremst tekniske muligheter og funksjoner, ikke den litterære eller estetiske opplevelsen. Henger kritikerne igjen i Gutenberg-alderen?

– Dette handler om hvordan vi institusjonelt deler opp verden. Det er sjelden de samme som anmelder spill og barnelitteratur. I det hele tatt er det kanskje et felt det er vanskelig å slippe til i avisene. Hvis man har et fotfeste som heter spillanmeldelse, holder man fast på det. Men veldig mye av det spennende i kulturen skjer mellom de faste inndelingene vi er vant til, sier Seip Tønnessen.

- Har du noe inntrykk av hvordan dette arter seg i bransjen?

– Vi ser at noen forlag kaster seg fort utpå, mens andre melder seg på underveis. Gyldendal var tidlig ute med en digital satsning. Nå ser det ut til at Cappelen Damm prøver å ta dem igjen. Alle forlagene har nok følelsen av at de må følge med her. Noen ser det som muligheter, andre som utfordringer, fordi de plutselig beveger seg ut i et helt annet marked. Et internasjonalt marked.

 

Bredere tekstbegrep

Til lanseringen inviterte NBI Andrew Burn, professor i medieutdanning ved Universitetet i London og leder for DARE-senteret – et akronym for Digital, Arts, Research, Education. Han holdt et foredrag om forholdet mellom litteratur og videospill, og erfaringene som krysser de to mediene. Spill kan leses som litteratur, mener Burn. Han hevder at unge i befatning med dataspill utvikler en tekstlig og narrativ kompetanse like sofistikert som den boklige, selv om den målorienterte spillstrukturen skiller seg fra den tradisjonelt litterære. Denne kompetansen passerer vanligvis ubemerket i skolesammenheng. Seip Tønnessen er enig med Burn.

– Skolen snevrer inn hvilken kompetanse som verdsettes. Særlig gutter utvikler en kompetanse i omgangen med dataspill. Hadde skolen hatt et bredere tekstbegrep, ville den lenge pågående diskusjonen om hvorfor jenter leser bedre enn gutter fått flere nyanser. Men det er vanskelig å bygge ned disse grensene. Ikke bare skolen yter motstand, også barna selv, fordi de vil ha fritidskulturen sin i fred.

Mens nye forbindelser oppstår mellom medier og sjangre, ser forskerne motstand mot for mye blanding, ikke minst blant unge selv. Seip Tønnessen mener at denne refleksen er naturlig, og i noen tilfeller godt begrunnet. Samtidig ligger det en oppgave i å få grep om det som beveger seg på tvers, og å anerkjenne nye litterære og estetiske opplevelser.

– Kanskje vi må utvikle nye kriterier for å vurdere den estetiske kvaliteten, avslutter hun.



, , ,

Kommentarer