Litteraturformidlingens pris
Rett før jul lærte jeg noe nytt. Jeg lærte at hver gang jeg formidler en
Rett før jul lærte jeg noe nytt. Jeg lærte at hver gang jeg formidler en bildebok må jeg betale 600 kr av mitt honorar til forfatter og illustratør.
300 kr til hver enkelt opphavsperson, per forestilling eller høytlesning, er standardsatsen fastsatt av Forfattersentrum.
Kanskje burde jeg ha visst dette fra før. Avtalen ble forhandlet fram allerede i 2009 av Forfattersentrum, Litteraturbruket, Norsk Forfatterforening og Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere med Den kulturelle skolesekken (DKS) og tidligere ABM-utvikling. Men jeg har besørget mange opplesninger og formidlingsstunder i de tre siste årene. Jeg har i den anledning skrevet og snakket med mange forfattere og forlag i denne tiden, og laget mange avtaler om både mindre summer og gratis bruk. Ingen har lært meg dette tidligere.
Det overraskende er ikke at forfatterne skal ha betalt for rettighetene sine. Det overraskende er hvor skeivt det rammer.
De faste ordningene
Det fins flere ulike måter å betale for rettigheter i Norge. Alle skribenter får nyte godt av bibliotekenes utlån og formidling via bibliotekvederlaget. Disse pengene fordeles mellom de ulike forfatter- og skribentorganisasjonene, og kommer den enkelte forfatter og skribent til gode gjennom stipender, kurs og driftsmidler til fagorganisasjonene. Det samme gjelder for kopivederlaget.
I tillegg kommer individuelle rettigheter når tekster skal bearbeides og brukes i nye kunstverk. Opphavspersonene har da rett på en viss prosentandel av billettinntektene, eller en fast sum per forestilling. Dette blir vanligvis ikke store penger, med mindre du lager populære bøker. Egner-familien har tjent 31 millioner kr de siste ti årene på rettighetene til Thorbjørn Egners verk.
Det jeg ikke visste, var at opplesning og formidling ble regnet i denne siste kategorien. Jeg har alltid tenkt på dette som en egen, og ikke lovregulert kategori, der jeg som litteraturformidler gjorde en jobb for å spre litteraturen, og derigjennom sørge for at den enkelte forfatter fikk flere lesere, flere utlån og flere salg.
Etterlyser mer formidling
Jeg mener at samfunnet som helhet tjener på at barn og ungdom leser flere bøker, og at de leser mer samtidslitteratur. Det er jeg ikke alene om. Som Jasså?!?-spalten har tatt opp tidligere («Snakk med en bibliotekar«) har Kulturrådet og litteraturfeltet generelt etterlyst mer formidling over flere år. Skal leserne finne fram til bøkene, må noen vise dem hva som fins, og forfatter og forlag kan ikke gjøre den jobben alene.
Bibliotek og skoleverk gjør den største formidlingsjobben, og når en bibliotekar eller en lærer formidler en bok, betales dette over fellesordningene, bibliotekvederlaget og kopivederlaget. Vi som formidler utenfor disse institusjonene må ordne opp selv. Oppdragsgiverne våre, om de er offentlige eller private (kommuner, skoler, festivaler), verken undersøker eller betaler for rettighetene i slike tilfeller. Dette skiller seg radikalt fra måten musikkbransjen har ordnet dette på. Om en musiker spiller en coverlåt, er det ikke bandet, men arrangøren, som må betale for bruken.
Gratisarbeid er avgiftsfritt
Det jeg nå har lært, gjør denne ordningen vanskeligere, og får meg til å stille et ekstra spørsmålstegn ved den. For der jeg før kunne si til forfatteren og illustratøren at det var et gratis arrangement, og få godkjent gratis bruk, må jeg nå betale 600 kr, uavhengig av størrelsen på mitt honorar. Det er bare når jeg jobber gratis, at jeg kan forvente at opphavspersonene avstår fra sin andel.
En litteraturformidler i Norge, uten offentlig lønn, har det nokså trangt økonomisk. Det eksisterer ingen fagorganisasjon for oss, det eksisterer ingen fellesordninger, og vi kan forvente å få dårligere betalt enn en forfatter for de oppleggene vi lager. Hvis vi likevel er så heldige at vi får Forfattersentrum sine egne satser for et oppdrag (normalsats: 2000 kr), skal vi altså betale 30 % av honoraret vårt til opphavspersonene, og 15 % for en bok uten bilder. Normalt vil 50% og 25% være nærmere sannheten – 1200 kroner er et vanlig honorar for oss formidlere.
Lønner seg å unngå samtidslitteraturen
Vi er enige om at det er urimelig at en bibliotekar skal gå ned i lønn for hver bok hun formidler, eller at en lærer skal få trekk for hver gang han kopierer opp en novelle. Da er det vel også urimelig at litteraturformidlerne skal tape penger på å velge å formidle samtidslitteratur, mens vi får normal betaling når vi snakker om Asbjørnsen og Moe?
Hvis forfatterne ønsker at vi skal spre bøkene deres og smitte barn og unge med vår leseglede og entusiasme for samtidslitteraturen, da kan de kanskje ikke kreve å tjene de store pengene på selve spredningen? Da bør de kanskje heller si seg fornøyd med de ekstra leserne, de ekstra utlånene og de ekstra salgene?
Kanskje er det også derfor at Forfattersentrum ikke har lykkes i å gjøre ordningen kjent. Opphavspersonene er ikke egentlig tjent med den. De heller.
En forfatters inntekter kommer i stor grad fra formidling av egen litteratur. Ei gjennomsnittsbok i Norge selges i om lag 300 eksemplarer, utenom eventuell innkjøp til Kulturrådet. Det å få formidle eget forfatterskap og egne bøker er en viktig del av en forfatters inntekter. Svært mange ønsker å få komme på turné for å formidle bøkene sine, mange flere enn det det gis mulighet til gjennom den stadig mindre potten DKS har til rådighet.
Ordningen med betaling for bruk av tekster ble opprettet, da vi opplevde at forfattere som hadde fått avslag på søknad om å få reise på skoleturné, oppdaget at såkalte ”høylesere”, ”fortellere” eller ”formidlere” fikk betalt for å reise omkring for å lese fra de samme bøkene.
Bibliotekarer har det å formidle bøker som en del av jobben sin. Bibliotekenes bruk av bøker blir derfor betalt gjennom det statlige biblioteksvederlaget. Vi er ikke ute etter å kreve betaling fra folk, som på frivillig basis samler en ungeflokk for å lese høyt for dem. Heller ikke av lærere, barnehageansatte eller ansatte i SFO. Men når noen gjør det til en inntektskilde, ja kanskje et levebrød, å lese høyt fra og formidle andre folks bøker, er det vel ikke urimelig at det betales et lite beløp også til opphavspersonen?
Det at du viser til at du ofte går under Forfattersentrums minstesatser når du formidler andres bøker er ikke et holdbart argument for ikke å skulle betale opphavspersonen. Vi synes at det er fint at vår litteratur blir formidlet, men ikke så fint at vi først synes det er greit at noen går under timesatsene forfatterne forholder seg til, og så forventer å få bruke bøkene deres gratis.
Bjørn Ingvaldsen, leder i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere.
Halloen!
Det er vel ikkje nokon regel at du må dekke vederlaget til forfattar/illustratør av ditt eige honorar? Slik eg har sett det bli brukt kjem det i tillegg til ditt eige honorar. Og det er heller ikkje noko i vegen for at du kan bruke Norsk Forfattersentrum sine satsar når du har eit formidlingsoppdrag?
TCB
Stig Elvis
Hei!
Takk for svar. Jeg har ingenting imot å betale forfattere. Det står det også i teksten min at jeg pleier å gjøre. Det har hendt at jeg har brukt tekster gratis, men alltid etter avtale med forfatter/illustratør/forlag. Mitt problem er at vederlaget er høyt, og at det rammer skeivt. Det burde alltid være arrangør som er ansvarlig etter mitt syn, ikke utøver. Og en prosentsats ville vært rimeligere og enklere å forholde seg til. Det vil gjøre det lettere for meg å gjøre min jobb, og forfattere og illustratører vil få sine penger, og det ville blitt mer formidling i alle ledd.
Jeg forsøker å bruke Forfattersentrum sin satser, men jeg møtes med arrgumentet om at jeg ikke er like god som forfatteren selv. Det er jo en ekstra attraksjon at det er forfatteren selv som leser. Det er sikkert ikke noe problem å legge på vederlag til forfatter/illustratør. Spørsmålet er bare om jeg da får oppdraget. Innenfor DKS vil jeg regne med at det er uproblematisk, men i mange andre sammenhenger er det ikke like enkelt.
Forfattere – på lik linje med litteraturformidlere som Helgesen – er avhengige av å tjene penger for å ha råd til å skrive bøker. Samtidslitteraturen er tjent med at man honorerer folk for bruk av deres verk. På samme måte som oppdragsgver betaler Tonoavgift, er det naturlig at oppdragsgiver betaler for bruk av andre kunstverk. Det er da selvsagt at kunstneren skal godtgjøres når noen bruker hennes verk, enten det er musikk eller litteratur? Forøvrig: du kan og bør bruke Forfattersentrums satser når du formidler, det er alle tjent med.
Jeg er ikke ute etter å stjele levebrødet fra forfatterne, og jeg mener det må være innlysende at jeg informerer forfattere og illustratører om at jeg bruker bøkene deres i formidlingssammenhenger. Da har de lov til å si nei om de ikke ønsker dette. Mitt problem er at jeg opplever at Forfattersentrum motarbeider mitt ønske om å formidle barne- og ungdomsforfatterenes bøker, samtidig som jeg opplever at det er et generelt ønske om mer formidling. Er NBU og Forfattersentrum på linje med sine egne medlemmer? Kunne det tenkes andre, bedre, måter å organisere dette på, som ville skapt mer formidling av den norske samtidslitteraturen uten å ta levebrødet fra verken den ene eller den andre?
Lar du oppdraget gå gjennom Forfattersentrum, blir avgiften til opphavspersonen fakturet oppdragsgiveren og du slipper å forholde deg til den. Det kreves bare at du opplyser om dette når du inngår avtale om oppdraget.
Hurra!
Helt enig! Oppdragsgiver bør betale, og ja, jeg skal bruke satsene, nå som jeg er gjort oppmerksom på dem.
Det var kjekt å vite. Så lærte jeg noe nytt på denne siden av jul også. 🙂 Det skulle vært morsomt å vite hvor mange som bruker den ordningen.
Jeg sier med den gode mann Leonard Cohen: «Jeg vil ikke arbeide for betaling. Men jeg vil ha betalt for mitt arbeide». Sagt annerledes, av meg: slutt å arbeide for knapper og glansbilder. Det er dumt, og anbefales slett ikke.
Det er en selvfølge at man honorerer opphavsmannen (forfatter, illustratør, dramatiker) for bruk av deres verk, når man som formidler får honorar. Hvem som skal honorere? Det bør oppdragsgiveren gjøre. Hvis jeg som forfatter skal bruke en av billedbøkene jeg har skrevet teksten til, må «min» illustratør få honorar. Det skulle da bare mangle.
Eg forstår ikkje korfor du vinklar saka på denne måten, Petra J. Helgesen. Det er vel berre rimeleg at du som litteraturformidlar stiller deg solidarisk med dei som har skapt den litteraturen du set pris på.
Kaldestad: jeg mener absolutt ikke å være usolidarisk. Jeg forsøker å være realistisk.
Sverdrup: jeg setter ikke spm. tegn ved honoraret. Men ved form og størrelse.
Omkring 2002 oppdaget vi i NBU at en friteatergruppe turnerte med en forestilling basert på tre nyskrevne ungdomsromaner. Gruppen fikk produksjonstøtte for å lage oppsetningen, skuespillerne fikk honorar gjennom Den kulturelle skolesekken. Forfatterne av romanene som var basis for forestillingen fikk ingenting. Da begynte vi arbeidet med å få ordningen om honorar til opphavsmenn i de tilfellene hvor formidleren får honorar. Det er mange måter å ta inn honoraret, men det enkleste er «stykkpris», altså pr formidling/forestilling/ fremføring. Størrelsen på honoraret kjenner jeg ikke grunnlaget for, men hvis det stemmer at det er ca kr 300 pr formidlingstime synes jeg ikke det er en upris. MEN jeg forutsetter at oppdragsgiveren betaler det, og ikke formidleren selv. Det bør altså komme tillegg til formidlerens honorar. Og jeg setter uendelig pris på at du sjekker med forfattere og illustratører på forhånd – det er det nemlig langt fra alle formidlere som gjør. Takk.
Realiteten er at mange av de som ønsker litteraturformidling har svært begrensa budsjett. Det gjelder en markedslogikk her om at høyere priser gir færre formidlingsoppdrag. Hvis vi antar at 3200 kroner (opplesing av to bildebøker med powerpoint) fort blir i meste laget for en arrangør, fører jo utgiftene til forfatter/illustratør til at det blir mindre formidling. Er det slik forfatterne vil ha det? Vil de helst utføre alle formidlingsoppdragene selv? Eller kunne man tenkt seg en ordning der de med opphavsretten fikk en andel av inntekten bare der det var snakk om et betalende publikum?
Eg vil minna om at formidlaren kan nytta sitatretten som er nedfelt i åndsverkslova.
Da er vi jo i grunnen enige, Kari. Selvom jeg fortsatt er redd for at jeg mister noen oppdrag når jeg legger satsen deres på toppen.
Sitatretten er flittig benyttet, men det fungerer sjelden godt for de minste. På småtrinnet og i barnehagen, bør jeg lese litt mer for å få de med meg. Og jeg er som sagt ikke ute etter å ta forfatterne, eller gjøre det til et enten eller, for jeg mener at vi har et felles mål om at barne- og ungdomslitteraturen, og det inkluderer de som lager den, skal leve godt her i landet. Jeg ønsket bare å sette i gang en diskusjon om hva som var målet med satsen, og om det var andre måter å nå dette målet på, og om ordningen kanskje hadde noen konsekvenser som Forfattersentrum og de andre organisasjonene ikke hadde tenkt på.
Takk for at dere diskuterer det med meg.
Les også Helga Gunerius Eriksens innlegg: http://www.nbuforfattere.no/2013/02/02/debatt-skal-formidling-koste/
Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette vil føre til mindre formidling av norsk barne og ungdomslitteratur, og det er det mange som taper på. Nå skal jeg ta et konkret eksempel fra min hverdag. Jeg skal formidle engasjerende, motiverende og spennende bøker til elever i videregående skole for å skape leselyst. Da kombinerer jeg min rolle som kritiker og tar med meg de beste bøkene fra det siste året, og så prater jeg om det. Bibliotekene kjøper da inn ganske mange eksemplarer av de bøkene jeg på forhånd kan si kommer til å bli snakket om, og brukt i ulike prosjekt på skolen. Jeg ser at man som bibliotekar ikke trenger å betale forfatterne for å ha brukt boka, og takker jo for det, men jeg ser jo også at det er de bøkene jeg snakker om som blir lest, og det er de bøkene barn og unge kjenner igjen. Altså bøker de selv vil gi i gave, vil ønske seg, snakker om og skaper oppmerksomhet rundt.
Nå har denne debatten gått en stund, og jeg tenker at vi er enige om et par konkrete ting. 1) Vi er enige om at forfatterne skal ha vederlag når noen bruker verkene deres. 2) Vi er enige om at oppdragsgiver skal betale dette vederlaget. Etter det er vi uenige. Siden Helga Gunerius Eriksen har tatt seg bryet med å skrive et langt innlegg, vil jeg gjerne svare på noe av det hun skriver, og samtidig forsøke å stille noen overordnede spørsmål.
Så til sist overordnet: Jeg lurer på hvilken type formidling forfatterforeningene ønsker seg. Er det nok at de selv, skolene og bibliotekene formidler? Eller ønsker de at vi andre som har kunnskap om feltet også skal bidra? Jeg tror at vi alle er tjent med mest mulig formidling av samtidslitteraturen. Er Forfattersentrum og NBU uenige med meg i dette? Det håper jeg ikke. Hvordan kan vi finne ordninger som gjør det enkelt å formidle bøker, samtidig som forfatterene får sitt rettmessige vederlag? Hvilke ordninger må vi kreve av f.eks. Kulturrådet for at de små og fattige kommunene også skal ha råd til litteraturformidling? Hvilke strategier er gode strategier for at flest mulig skal lese de gode norske barne- og ungdomsbøkene, og forfatterne samtidig skal ha råd til å skrive flere?
Først noen svar til Eriksen: 1) Tono-avgiften er absolutt et godt sammenligningsgrunnlag, og etter mitt syn en ryddigere ordning. Den er diferensiert i langt større grad, og den går inn til fellesskapet, ikke til hver enkelt komponist, dessuten er den konsekvent betalt av oppdragsgiver. 2) Jeg vil gjerne formidle til de som ikke har så god råd også, det er ofte de som trenger det mest. Formidling midt i Oslo gir kanskje mer penger i kassa, men jeg vil heller gi bøker til barn i Øygarden, for de får ikke tilbudet like ofte. Jeg er ikke enig i at vi bare skal formidle til de som kan betale full pris for bøker. Det mener jeg er antidemokratisk og trist. 3) Eriksen stiller seg uforstående til at jeg helst vil formidle samtidslitteratur. Jeg mener at foreldre er flinke til å formidle det de leste selv. Eventyrene klarer seg derfor fint. Samtidslitteraturen derimot både fortjener og trenger hver en formidler den kan få. Jeg stiller meg uforstående til at Eriksen ikke ønsker en slik praksis velkommen. 4) Jeg vil ikke at dette skal bli en konkurranse om hvem som tjener minst og hvem som sliter mest. Forfatterne skal ikke betale for formidlingen. Mitt poeng er at forfatter og formidler har felles interesser og at vi bør finne en god balanse, slik at det blir flest mulig gode bøker, lest av flest mulig. 5) Eriksen mener at jeg ikke øker salgstallene til de bøkene jeg formidler. Hun har selvsagt rett i at mine spredte formidlingsoppdrag ikke gjør de store utslagene, men de gangene jeg har formidlet i en bokhandel, er det alltid noen som kjøper bøker etterpå. Og ja, det er foreldrene som kjøper, men foreldrene er jo gjerne med barna på slike ting, og møter jeg barna i skolesammenheng så hender det jo at de skriver ønskelister. Jeg er i hvert fall sikker på at flere formidlere vil gi et positivt utslag, og at ingen formidlere vil merkes det også.