Litteraturformidlingens pris

Rett før jul lærte jeg noe nytt. Jeg lærte at hver gang jeg formidler en bildebok må jeg betale 600 kr av mitt honorar til forfatter og illustratør.

300 kr til hver enkelt opphavsperson, per forestilling eller høytlesning, er standardsatsen fastsatt av Forfattersentrum.

Kanskje burde jeg ha visst dette fra før. Avtalen ble forhandlet fram allerede i 2009 av Forfattersentrum, Litteraturbruket, Norsk Forfatterforening og Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere med Den kulturelle skolesekken (DKS) og tidligere ABM-utvikling. Men jeg har besørget mange opplesninger og formidlingsstunder i de tre siste årene. Jeg har i den anledning skrevet og snakket med mange forfattere og forlag i denne tiden, og laget mange avtaler om både mindre summer og gratis bruk. Ingen har lært meg dette tidligere.

Det overraskende er ikke at forfatterne skal ha betalt for rettighetene sine. Det overraskende er hvor skeivt det rammer.

De faste ordningene

Det fins flere ulike måter å betale for rettigheter i Norge. Alle skribenter får nyte godt av bibliotekenes utlån og formidling via bibliotekvederlaget. Disse pengene fordeles mellom de ulike forfatter- og skribentorganisasjonene, og kommer den enkelte forfatter og skribent til gode gjennom stipender, kurs og driftsmidler til fagorganisasjonene. Det samme gjelder for kopivederlaget.

I tillegg kommer individuelle rettigheter når tekster skal bearbeides og brukes i nye kunstverk. Opphavspersonene har da rett på en viss prosentandel av billettinntektene, eller en fast sum per forestilling. Dette blir vanligvis ikke store penger, med mindre du lager populære bøker. Egner-familien har tjent 31 millioner kr de siste ti årene på rettighetene til Thorbjørn Egners verk.

Det jeg ikke visste, var at opplesning og formidling ble regnet i denne siste kategorien. Jeg har alltid tenkt på dette som en egen, og ikke lovregulert kategori, der jeg som litteraturformidler gjorde en jobb for å spre litteraturen, og derigjennom sørge for at den enkelte forfatter fikk flere lesere, flere utlån og flere salg.

Etterlyser mer formidling

Jeg mener at samfunnet som helhet tjener på at barn og ungdom leser flere bøker, og at de leser mer samtidslitteratur. Det er jeg ikke alene om. Som Jasså?!?-spalten har tatt opp tidligere («Snakk med en bibliotekar«) har Kulturrådet og litteraturfeltet generelt etterlyst mer formidling over flere år. Skal leserne finne fram til bøkene, må noen vise dem hva som fins, og forfatter og forlag kan ikke gjøre den jobben alene.

Bibliotek og skoleverk gjør den største formidlingsjobben, og når en bibliotekar eller en lærer formidler en bok, betales dette over fellesordningene, bibliotekvederlaget og kopivederlaget. Vi som formidler utenfor disse institusjonene må ordne opp selv. Oppdragsgiverne våre, om de er offentlige eller private (kommuner, skoler, festivaler), verken undersøker eller betaler for rettighetene i slike tilfeller. Dette skiller seg radikalt fra måten musikkbransjen har ordnet dette på. Om en musiker spiller en coverlåt, er det ikke bandet, men arrangøren, som må betale for bruken.

Gratisarbeid er avgiftsfritt

Det jeg nå har lært, gjør denne ordningen vanskeligere, og får meg til å stille et ekstra spørsmålstegn ved den. For der jeg før kunne si til forfatteren og illustratøren at det var et gratis arrangement, og få godkjent gratis bruk, må jeg nå betale 600 kr, uavhengig av størrelsen på mitt honorar. Det er bare når jeg jobber gratis, at jeg kan forvente at opphavspersonene avstår fra sin andel.

En litteraturformidler i Norge, uten offentlig lønn, har det nokså trangt økonomisk. Det eksisterer ingen fagorganisasjon for oss, det eksisterer ingen fellesordninger, og vi kan forvente å få dårligere betalt enn en forfatter for de oppleggene vi lager. Hvis vi likevel er så heldige at vi får Forfattersentrum sine egne satser for et oppdrag (normalsats: 2000 kr), skal vi altså betale 30 % av honoraret vårt til opphavspersonene, og 15 % for en bok uten bilder. Normalt vil 50% og 25% være nærmere sannheten – 1200 kroner er et vanlig honorar for oss formidlere.

Lønner seg å unngå samtidslitteraturen

Vi er enige om at det er urimelig at en bibliotekar skal gå ned i lønn for hver bok hun formidler, eller at en lærer skal få trekk for hver gang han kopierer opp en novelle. Da er det vel også urimelig at litteraturformidlerne skal tape penger på å velge å formidle samtidslitteratur, mens vi får normal betaling når vi snakker om Asbjørnsen og Moe?

Hvis forfatterne ønsker at vi skal spre bøkene deres og smitte barn og unge med vår leseglede og entusiasme for samtidslitteraturen, da kan de kanskje ikke kreve å tjene de store pengene på selve spredningen? Da bør de kanskje heller si seg fornøyd med de ekstra leserne, de ekstra utlånene og de ekstra salgene?

Kanskje er det også derfor at Forfattersentrum ikke har lykkes i å gjøre ordningen kjent. Opphavspersonene er ikke egentlig tjent med den. De heller.



Skrevet av:

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.