Livet. En kort reise gjennom fire milliarder år

SLAPP INNFØRING I DARWINS EVOLUSJONSTEORI

Evolusjonslære i romanform faller mellom to stoler.

Nå som 2009 ubønnhørlig nærmer seg slutten, kan vel ingen ha unngått å få med seg at man gjennom hele året har markert at det er 200 år siden evolusjonslærens far ble født, og 150 siden han utga den banebrytende boken The Origin of Species. Et søk på navnet ”Darwin” i mediedatabasen Retriever bekrefter en øket interesse for mannen i jubileumsåret: Antall treff tar tregangen fra 2008 til 2009, fra 304 omtaler til 948. Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo, har med boken Livet. En kort reise gjennom fire milliarder år, gitt sitt besyv med til denne markante økningen.

Vesentlig fagformidler
Hessen er en av Norges aller mest synlige naturvitere. Han har i en årrekke vært med på å prege en samfunnsdebatt som i stor grad er dominert av representanter fra humaniora og samfunnsfagene. Allerede i 1998 mottok han Norges forskningsråds formidlingspris «for si popularisering og formidling både i media og i bokform av ein naturvitskapleg, evolusjonsbiologisk teori og tankegang som premissbidrag til samfunnsdebatten» (Forskningsrådet). Listen over Hessens publikasjoner – både utgivelser han har vært alene om og som han har utgitt i fellesskap med andre – for en noe bredere leserkrets enn fagfeller, er lang. Når denne listen i år økes med fortellingen Livet, en bok myntet på ungdom de siste årene før myndighetsalderen, har han Jørn ”The link” Hurum med på laget som fagkonsulent. Man kan derfor trygt fastslå at det faglige perspektivet er godt ivaretatt, og vel så det.

Hvorfor skjønnlitteratur?
Det første spørsmålet en kritiker bør stille seg i møte med denne teksten – og tekster av liknende karakter – er etter min mening i hvor stor grad grepet med å gi et faglig tungt stoff, en skjønnlitterær og fiksjonal form, lykkes. Jeg må innrømme at jeg før jeg begynte lesningen av denne fortellingen var skeptisk til at forfatteren hadde valgt en skjønnlitterær genre i sin bestrebelse på å formidle Darwins evolusjonslære til den yngre garde. Hvilke forutsetninger har en professor i biologi for å skrive skjønnlitterært, fiksjonelt, om sitt eget fagområde? For alt jeg vet er Hessens skrivebordsskuff full av skjønnlitterære bestrebelser, men fordommen forblir: Av alle mulige genre har professoren valgt fiksjonen og skjønnlitteraturen. Naturlig nok ble jeg både betenkt og nysgjerrig. Ville han lykkes?

4,5 milliarder år på 18 timer
Kort fortalt handler fortellingen om 16 år gamle Eirik, som skal ta toget fra moren i Bodø til faren i Oslo. Dagen etter skal han ha en viktig muntlig prøve i biologi, og han er langt fra godt i gang med forberedelsene da han finner sin plass i vognen på toget som skal føre ham til hovedstaden. Det dukker imidlertid opp en underlig gråsprengt en i kupeen like før avgang, og denne ukjente – som bærer umiskjennelige trekk av Darwin selv, noe Rune Markhus’ fine illustrasjoner røper – skal på turen gi en svært levende og entusiastisk innføring i ikke mindre enn selve livets historie.

Alle er vel kjent med eksempelet med klokken som skal illustrere perioden med levende liv på jordkloden, og hvor mennesket i løpet av en time bare har vært til stede de siste minuttene. Hessen tar i bruk en beslektet metafor for å illustrere hvor kort tid vi og vår slekt har tuslet rundt på planeten jorden. Den 18 timer lange togturen mellom Bodø og Oslo utgjør den narrative strengen som løper gjennom hele teksten. Strekningen skal fungere som en metafor på de 4,5 milliarder år som har gått siden de første sporer av liv manifesterte seg på jorden. Konsekvensen blir at det i Hessens bok knapt nok skjer noe mellom Bodø og Namsos. Det er ikke stort som har skjedd når de passerer Steinkjer heller. Litt senere i teksten står det å lese: ”Reisen begynte å nærme seg slutten, og så langt hadde vi ikke sett stort annet enn mikroskopiske puslerier.” (33) For en leser som lenge har tenkt på viktigheten av å tenke historisk, får satt ting litt i perspektiv når man på en slik togtur møter sin første stamfar øverst i Groruddalen, 20 minutter med tog nord for Oslo. Det illustrerer også den enormt store narrative utfordringen en slik beretning med nødvendighet har: Hvordan skrive medrivende og dramatisk om det stillestående og hendelsesløse?

Slapt fortalt
Si det. Noe fortegnet lar dette prosjektet seg beskrive på følgende måte: Forfatteren har et budskap (evolusjonlæren), som skal pakkes inn i en form (den skjønnlitterære). Spørsmålet blir da om den skjønnlitterære omgangen med stoffet er vellykket. Lykkes Hessen i å skape en (levende) historie av et materiale som i store deler av tiden må sies å være i forholdsvis liten bevegelse? Bokens baksidetekst lover leseren ”en uvanlig spennende og dramatisk innføring i Darwins evolusjonsteori”. Her har markedsavdelingen smurt vel tykt på. Det skal imidlertid i rettferdighetens navn sies at man finner tilløp til momenter som kunne ha fungert som katalysatorer for en både spennende og medrivende tekst flere steder i fortellingen. For eksempel manifesterer det seg en hovedkonflikt både mellom Darwin og Eirik, og i Eirik selv, i dikotomien mellom teori (biologi) og praksis (selve livet). På et tidspunkt i fortellingen uttrykkes det også eksplisitt at biologien ikke kan gi tilfredsstillende svar på livets hvorfor, men at den kan bidra med forklaringer på livets hvordan. I begge disse momentene ligger det en kime til spenning og friksjon som en litterær tekst ville visst å utnytte bedre.

Videre kunne klassiske litterære grep som hevnmotivet (hatet mot naturfaglærer Goggen Iversen) og reisemotivet (toget og Darwin) samt dannelsesromangrepet, bidratt til å løfte denne faglig sett kompakte og gode evolusjonsfortellingen til også å bli god skjønnlitteratur.
På et tidspunkt sier Darwin: ”Alle dine forfedre har overlevd til de har fått barn, hvis ikke hadde du ganske enkelt ikke eksistert.” (11) Dette er et besnærende eksistensielt faktum som fortellingen i langt større grad kunne ha sugd næring av. I stedet serveres vi en monoton fortelling som ene og alene holdes oppe av forholdet mellom Darwin og Eirik. Dette paret har dessverre ikke tyngde nok til å bære historien alene. Fortellingen mangler med andre ord et sterkt nok persongalleri og ikke minst tilstrekkelig friksjon til å bli både spennende og dramatisk, selv om det rent innholdsmessige skulle tale for det.

Form vs. innhold
I Livet består hovedtyngden av tekstmassen av den gamle mannens utlegning av evolusjonen – det skjønnlitterære lar seg enten betrakte som et stillas eller som fyllmasse. Den skjønnlitterære utførelsen av dette prosjektet står overhodet ikke i stil med den faglige tyngden som teksten ellers uttrykker. Som innføring (og oppfriskning) i Darwins evolusjonsteori fungerer den helt utmerket, vel og merke om man ser bort fra det skjønnlitterære fyllstoffet. Men form og innhold skal i en vellykket komposisjon utfylle hverandre og gjensidig berike hverandre. Her er innholdet så til de grader dominerende at formen totalt drukner.

Etter mitt skjønn lykkes ikke denne utgivelsen fordi den ikke foretar valget mellom enten å være en innføring i Darwins evolusjonslære, eller en skjønnlitterær fortelling inspirert av den samme læren. Den faller mellom to stoler og klarer ikke være både og. Så kan man innvende at det er smålig å kritisere innpakningspapiret når det er innholdet som teller. Mulig det. Men litteraturhistorien er full av eksempler på at det lar seg gjøre å skrive god fiksjon basert på massiv vitenskapelig innsikt. Jostein Gaarders Sofies verden er vel det mest åpenbare eksemplet på en vellykket forening av fag og fantasi.