Livet er ikke konstruktivt!

Sanne Mathiassens roman er både dramatisk og humoristisk, men sliter litt med gravitasjonen.

Bare en idiot dømmer ikke en bok etter omslaget, som salige Oscar Wilde uttrykte det. Men det må sies, omslaget til Sanne Mathiassens nye ungdomsroman gjør den absolutt ingen tjenester. Under enkle, rosa bokstaver med hvit kant og sammenvokste T-er, ser vi to sneakerskledde føtter med tilhørende, svarte bukseben, en smarttelefon med tilløp til knust skjerm som ligger på sprukne, turkise fliser, og skyggen av noen som bøyer seg ned mot telefonen med utstrakte fingre, som om hun nettopp har mistet den.

Det er en dramatisk scene, men omslagsillustrasjonen virker underlig balansert, nærmest statisk, med sine symmetriske former og hvite kantlinjer med lik tykkelse. Denne roen står i sterk kontrast til den marerittaktige situasjonen: en knust eller ødelagt telefon vil i praksis kunne avskjære en tenåring fra store deler av det sosiale livet hennes, en frykt romantittelen i rosa synes å bygge opp om: Mia har forlatt chatten.

Eller er dette kanskje en roman om god, gammeldags nettmobbing, der telefonen faller i gulvet fordi hovedpersonen nettopp har fått en ekkel melding fra dårlige venninner?

Romanens manglende selvtillit

Tro det eller ei, det finnes ikke en eneste knust telefon i Mia har forlatt chatten, og heller ingen ekle meldinger. Bare en masse omsorg som ikke alltid når frem til mottakeren.

Mathiassens roman handler i stedet om tvangstanker, traumer og nødvendigheten av å ha tilgang til ikke bare ett, men flere typer fellesskap, når det røyner på.

Handlingen foregår på tre nivåer. I romanens hovedspor følger vi unge Mia fra hun blir innlagt på lukka avdeling, gjennom møter med psykologer, ansatte og andre pasienter i adventstida. Mia har lidd under tvangstanker helt fra barneskolen av. Hun teller alt og alle for at ikke verden skal gå under. Men en gang gjorde den det, mens hun telte. Etter at lillebroren hennes, Jonas, druknet da hun hadde fått ansvar for å passe på ham, har det floket seg til helt for henne. Mens Mia blir kjent med de andre på institusjonen, får vi en rekke tilbakeblikk der forholdet til Jonas rulles opp, før vi til slutt kommer til den skjebnesvangre dagen i bassenget. I tillegg får vi små innstikk fra chatten Mia forlot da hun ble innlagt, der venninnene Thea, Ayla og Marie forsøker å hanskes med den nye situasjonen etter beste evne.

Ikke alt fungerer like bra. Chat-loggen bugner av gode replikker og gir samtidig et fint bilde av hvor vanskelig det kan være å håndtere at en venn har det vanskelig, men blir aldri helt integrert i fortellingen, blant annet fordi dette er den eneste tekstdelen som ikke fortelles fra Mias perspektiv. Det største problemet er imidlertid at opprullingen av lillebror Jonas’ meningsløse dødsfall får et såpass tungt gravitasjonsfelt at den truer med å stjele all oppmerksomhet fra det som skjer på romanens nåtidsplan. Det er synd, for det er der alt det interessante i den foregår. Mot slutten er det som om disse tre nivåene ikke trekker i samme retning, men kommer i veien for hverandre, slik at ingenting helt får den avslutningen det fortjener. Fortellingen om den døde lillebroren blir mest stående som et monument over romanens manglende selvtillit, som om forfatteren tror at vi trenger noe såpass vektig for å ha lyst til å lese om Mia.

Og er det noe jeg vil lese om, er det Mia, som veksler mellom desperasjon og galgenhumor, selvforakt og selvinnsikt, idet hun prøver å finne seg til rette på lukka avdeling. Vi møter henne hos psykologen, i gruppeterapi og i fritiden hun har sammen med de andre innlagte. Det er Johanne, som hvisker når hun snakker og som er så tynn at hun nesten synes å forsvinne og institusjonsveteranen Frida, som er grei og kontaktsøkende før hun plutselig trekker seg unna og blir slem. Det er Ludvik, som hele tiden skryter av den rike familien som kommer til å hente ham når som helst, den innesluttede Alfred, og Mikkel med hettejakka og det lange, krøllete håret, som en dag plutselig kysser Mia, før alt blir rart.

Humor og balanse

Mathiassen har både blikk og ører for livet på lukka avdeling. Dessuten er hun morsom. «Det er helt utrolig hvor mye man kan skjule bak en spøk», konkluderer Mia på et punkt i romanen, og Mathiassen finner stadig frem til balansepunktene mellom det som må sies og det som må skjules. På spørsmål om hvorfor hun ikke har delt mer med vennene sine, tenker Mia, logisk nok, at «det føltes enklere å ikke si det til noen. Da hadde jeg bedre kontroll». Nå har hun nådd punktet der «bedre kontroll» har slått over i null kontroll, slik at hun må passes på. Hvor går man da?

Dette er et miljø og et språk forfatteren kjenner, og det merkes. Replikkene virker hørt, og ikke tenkt, og den beske humoren slår alle veier. Her er for eksempel Mia som forestiller seg hva man skriver om henne i journalen:

«Pasienten er sykt slitsom. Vi blir ikke kvitt henne uansett hvor hardt vi prøver.

Pasienten har ingen somatiske sykdommer, men vi ønsker gjerne å påføre noen. Tiltak iverksettes.»

Mange av de fineste partiene i Mia har forlatt chatten oppstår når de innlagte ungdommene søker friheten i fellesskap og «rømmer litt», ved å utforske ulåste dører og forbudte korridorer. For min del kunne hele romanen gjerne dreiet seg om dette, om hvordan allianser, kjærlighet og misforståelser oppstår mellom disse unge menneskene som både skal hjelpes videre og overvåkes av et system som samtidig vet for mye og for lite om dem.

Fremprovosert frihetsbehov

Mathiassen stiller aldri spørsmål ved om kontrollregimet egentlig trengs. Her er alle mennesker som prøver å gjøre sitt beste, selv om de ikke alltid strekker til. Samtidig har forfatteren et skarpt blikk for hvordan tilværelsen på institusjonen fremprovoserer et frihetsbehov hos de innlagte, som ikke sjelden kommer til uttrykk som aggresjon og bekmørk humor. 

Når en frustrert Mia passerer en entusiastisk Ludvik i korridoren, og han prøver å vinke til henne, roper hun til ham «at han kan gå og putte hele den forbanna hånda si oppi glødende varm gløgg». Noen ganger trenger man bare å blåse ut. Som det presist heter i romanen: Livet er ikke konstruktivt.

Kvaliteten i teksten ligger i den hårfine balansegangen mellom frihet og kontroll, empati og aggresjon hos de unge menneskene som mest av alt forsøker å finne tilflukt hos hverandre, og bygge et nytt, midlertidig fellesskap der de kan. En hel roman viet til hvordan deres vennskap både utvikler og innvikler seg på lukka avdeling, hadde vært mer enn nok for meg. Man trenger ikke et traume for å bære en roman som er god og interessant nok i seg selv.

Eller som det heter i en av romanens mange fine, filosofiske oneliners: «Universet i en kopp, det er dypt nok, det».