Tittel: Tilla og vannvesenet
Tekst: Flu Hartberg
Illustratør: Flu Hartberg
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2021
Antall sider: 70

Livet under vann

Tilla og Vannvesenet er et undersjøisk eventyr som aldri helt klarer å forlate grunna.

Mesteparten av verden er vann. Men hva om vi får enda mer av det? Så mye at det plutselig en dag står over pipene? Flu Hartberg er mest kjent for sine tegneserier for eldre lesere, men i det som blir beskrevet som hans første billedbok for yngre lesere gir han seg i kast med det ekspanderende våte element.

Tilla har fått feber, og blir passet på av bestefar mens mamma og pappa er på jobb. Men når vannet plutselig begynner å stige, må de redde seg ut av toppetasjen av huset i et badekar. Derfra legger de ut på en reise for å finne ut av hvor alt vannet egentlig kommer fra. Det skal bringe dem innom både den norske statsministeren, den amerikanske presidenten, og et mystisk havfolk som holder til langt under overflaten.

021_ut oslofjorden_farger

Mellom grotesk og normal

Hartberg begynner å bli et kjent navn i de fleste aldersgrupper. De eldre vil huske ham som en del av undergrunns-tegneseriekollektivet Dongery, og avlegger-stripeserien Fagprat som blant annet har gått fast i Dagbladet. Han har også gitt ut flere tegneserieromaner for voksne, en tegneserie for ungdom (Spesialklassen, Cappelen Damm 2020) og en serie med myldrebøker under tittelen Borte vekk.

Hartberg er spesialist på å modulere strek og humor etter målgruppen. Selv om han for mange er kjent for små stikk av en unik, detaljert-grotesk strek kombinert med intelligent humor, har han også evne (eller burde vi si uvane?) til å nærme seg det mer personlighetsløse i langformat.

Og det er kanskje her vi er med Tilla og Vannvesenet, som på tross av et lovende utgangspunkt sveller opp etter litt for mange trygge valg.

Hvem handler dette om?

Det er noe rart med barnebøker der barn skal være hovedpersonen, men der de likevel ikke får lov til å være et handlende subjekt i noen særlig grad. Hartberg gir Tilla oppgaven å dytte de voksne i riktig retning ved noen få anledninger, men ellers er hun et haleheng til bestefar, mamma, og den amerikanske presidenten, i reisen til vannvesenene. Følelsen blir forsterket av at vi nesten aldri får vite hva hun tenker – de indre monologene som kunne gjort oss mer kjent med henne bobler bare opp til overflaten én gang:

«For en dum dag, tenker hun. Først feber og vondt i hodet. Så verdens største oversvømmelse. Og nå dette. Her er de. I magen på en krabbe. Hvor lang tid tar det før de blir til krabbebæsj? Tilla orker ikke tenke på det engang.»

039 krabben angriper_farger

Noen av de voksne gis faktisk altfor mye ansvar av forfatteren. På tross av at den amerikanske presidenten i boken er en farget kvinne, er hun et oppkomme av Donald Trump-sitater av typen «Sad!» og «Let’s make the ocean great again». Men hvorfor skulle det være slik, som Tilla sier, at det bare er den amerikanske presidenten som kan gjøre noe med problemene? Det gir så smått mening i narrativet om at det er amerikanerne som har terget på seg vannvesenene, men det gir ikke mye energi til miljøvern-aspektet av historien. Plast i havet er en gjenganger både i naturen (dessverre) og i barnelitteraturen, og Tilla og Vannvesenet snubler innom tematikken på en heller uforpliktende måte.

Utvannet

Når Flu Hartberg legger seg i selen er han blant de beste i landet på detaljerte, humoristiske illustrasjoner. Det finnes gode eksempler på dette i Tilla og vannvesenet, som på de fine oppslagene hvor leseren må snu boken på høykant for å se hvordan vannet stiger oppover i etasjene på huset. Her finner du også et virkelig fint oppslag som viser en by både over og under overflaten, med mennesker på hustakene og ubåten til Tilla & co susende avgårde over lyktestolpene. Andre steder veksler boken mellom heldekkende illustrasjoner og mindre tegninger som brekker opp teksten på sidene.

Likevel er det som om streken mister energi når hovedpersonene ankommer det som burde være klimakset i historien: Den undersjøiske byen til vannvesenene (og hovedkvarteret til Vannvesenet). Her blir detaljene grøtete, mens fargene flyter ut, og de klare strekene som har preget boken så langt blir utvannet. Om det er et poeng i seg selv er det ikke spesielt overbevisende gjennomført.

Som leser sitter jeg igjen med en følelse av at dette er en fortelling som ville tjent på å gi seg litt mer hen og ta litt større sjanser. Og i større grad overlatt roret til Tilla selv.

 

034 dc under vann_farger

 



Skrevet av:

Kommentarer