Livets dans

Med bildeboken Mi mjuke, mjuke oldemor har forfatter Erna Osland skrevet en bok til samtale og opplysning om alderdom. Boken er todelt og inneholder egne faktadeler om kropp og aldring, kombinert med en lengre fortelling om åtte år gamle Maja og hennes godt voksne oldemor. Begge delene er uttrykksfullt illustrert av Stina Langlo Ørdal.

I fortellingen følger vi Maja og hennes tre år gamle bror sammen med tre generasjoner formødre på henholdsvis førtito, sekstifire og nittitre år. Hele gjengen er samlet hos oldemor som skal få nye krøller av mamma frisør. Samtidig er Maja i ferd med å miste en tann.

Hår og tenner er tema for faktadelen på det første oppslaget, men før krøllene rekker å bli klare, eller Maja rekker å miste den løse tannen sin, klarer lillebroren å rote seg bort. Gjennom jakten på broren ledes leseren videre til nye undertema som er faktasjekket av fagkonsulent og avdelingsoverlege Audun Osland Vik-Mo. Faktaene hekter seg logisk på fortellingen på de enkelte oppslagene.

Samtalestarter om det usagte

Boken om Maja er utformet som en høytlesningsbok hvor barn og voksne får anledning til å snakke sammen om ulike aspekter ved alderdom. Forfatteren peker på likheter mellom barn og eldre, slik at det blir enklere for målgruppen å relatere til temaet. Grepet med fakta i bunn gir også en fin faglig innputt til fortellingen, samtidig som de to delene like gjerne kan leses adskilt. Bakerst i boken finnes det et eget stikkordregister for å finne raskt frem.

Et vanskelig samtaleemne i tilknytning til alderdom er død. Dette temaet introduseres allerede på første side i fortellingen når mamma formaner Maja og broren ikke å gå ned til sjøen. Lenger ut i boken står det i faktadelen at alt som lever må dø og at den som er død ikke kan begynne å leve igjen. Klarteksten står seg godt til de mer poetiske bildene knyttet til død i fortellingen.

Osland sier selv at hun forsøker å skrive om det som er umulig å snakke om. For å få til det bruker hun et direkte språk rikt på undertekst og jordnære metaforer hentet fra barnets hverdag. I boken blir eksempelvis Majas nye tann et bilde på gjenfødsel, nye generasjoner og, ifølge oldemoren, noe som varer evig. De tre mødrenes yrkesvalg henger også sammen med denne symbolikken: Oldemor har vært jordmor, mormor er pensjonert tannlege og mamma klipper hår. Både Maja og lillebror vurderer forøvrig også å bli frisører.

Ingen vil se eller høre når Maja mister melketannen sin. Men den nye tannen vekker stor begeistring. Dette er betegnende for hvordan mange av oss møter døden og livet.

Berikende illustrasjoner

Samarbeid går igjen som en verdi i boken, eksemplifisert mellom annet som god kontakt mellom hjernehalvdelene, og godt samarbeid på tvers av generasjoner og alder. Samarbeidet mellom forfatter og illustratør i boken lever godt opp til dette idealet.

Mi mjuke, mjuke oldemor er illustrert på en måte som gjør at teksten blir enklere å forstå uten at bildene stjeler all oppmerksomheten. Stilen er enkel og ujålete med håndtegninger som er skannet og fargelagt digitalt. Fargeleggingen er enkel, men virkningsfull med taktile, levende ansikter. Kroppsspråket er lettforståelig med blikkutvekslinger som utstråler varme.

Detaljer i illustrasjonene både beriker og forklarer det som foregår i teksten. Når Maja innledningsvis får beskjed om å ta med seg lillebror ut av huset, er det bildet som forklarer hvorfor mamma får så ekkel stemme. Lillebror har nemlig fått fatt i en egen saks og forsøker på komisk vis å klippe seg selv.

Mot slutten av boken må oldemoren legge seg nedpå for å hvile mens hun forklarer at dansingen med naboen nesten har tatt knekken på henne. Døden tematiseres subtilt som søvn i Stina Langlo Ørdals fredfulle tolkning av scenen. Det hele foregriper oldemoren på dødsleiet.

Ved siden av faktateksten på det samme oppslaget har Ørdal tegnet oldemoren med en stabel lukkede bøker foran seg. På bakerste side finner vi Maja balanserende på en åpen bok. Også her gir bildene en ekstra dimensjon til teksten.

Formgivingen av selve boken virker imidlertid mer tilfeldig, med en papirkvalitet som er så tynn at boksidene blir gjennomskinnelige. Dette, kombinert med uforholdsmessige mengder luft på enkelte av oppslagene, gir boken et unødvendig billig preg.

Det som virkelig skinner i boken er den språklige formidlingen av fakta. Faktaseksjonene fremstår nærmest som dikt i Erna Oslands enkle bruk av linjeskift og tegnsetting. Språket er kvikt og lett.