Livets reise(r)

I 2018 ga Kristin Roskifte ut Alle sammen teller, som ble nominert til Brageprisen samme år, og som ble tildelt Nordisk råds litteraturpris året etter. Den vant også gull i Grafills kåring av Årets vakreste bøker, og ble til og med prisbelønnet i Kina.

Leken med myldrebok-konseptet, innrammingen og den doble betydningen i tittelen gjør Alle sammen teller til en av de aller fineste bildebøkene jeg vet om. Hver gang jeg kommer til de siste oppslagene, får jeg frysninger: «Alle sammen teller. En av dem er deg!»

Det er nesten umulig å kommentere Alle sammen reiser uten å se til Alle sammen teller. Med disse to bøkene gjør Roskifte et imponerende arbeid i å fornye myldrebok-konseptet, men jeg blir ikke på samme måte slått i bakken av denne boka som av den første. Det skyldes kanskje først og fremst at den er så lik, både i form, strek, oppbygning og hvilken lesemåte den inviterer til. Samtidig er ideen god og produktet så originalt at jeg ikke blir forundret om det kommer flere bøker i samme serie.

Åtte milliarder på samme planet

På samme måte som første bok starter Alle sammen reiser fra null, der vi bare ser et landskap i blå strek; gjennomgående er det bare mennesker som har farge. Deretter etableres reisemotivet: «Ett menneske. Han snurrer på globusen sin og drømmer om å se alle stedene som fingeren stopper på. Han lurer på hvordan det er å leve et helt annet sted i verden». På fascinerende vis teller vi oss helt fram til vi kommer til åtte milliarder – alle mennesker. Og alle sammen reiser vi, eller vi forflytter oss, på ulike måter gjennom livet. Like fullt har vi det til felles at vi befinner oss på samme planet – som uvegerlig er i kontinuerlig reise gjennom verdensrommet.

Roskifte gjør små og store reiser avgjørende for menneskenes liv, og slik blir boka dypt eksistensiell: Hvem hadde vi vært om vi ikke hadde vært akkurat der, akkurat da, og truffet akkurat dem?

Letelek

Streken er umiskjennelig. Tegningene er todimensjonale, og personene stiliserte – samtidig som hver enkelt har sine egne kjennetegn. Verbalteksten er knapp, og leseren må aktivt lete blant stadig flere detaljer og personer og lage sammenhenger selv. Det gjør boka krevende å lese, men også morsom; leseren må merke seg sporene som legges ut i bildene, og knytte mennesker og fortellinger sammen.

All litteratur krever innlevelsesevne og forestillingsevne, og Alle sammen reiser (og Alle sammen teller) tar nærmest forestillingsleken til et nytt nivå.

Jo høyere tallet blir, jo mer utfordrende blir det: «Sekstito personer ved et utsiktspunkt. En far og sønn har tatt denne turen hvert år i 25 år. En føler at problemene hans blir mindre når han ser utover det storslagne landskapet. Fem har reist fra den andre siden av verden. To frakter noe som betyr alt for en de ikke kjenner». Gjennom å se på bildet kan vi spekulere oss fram til hvem som passer til hvilken beskrivelse i verbalteksten – og legge merke til også de som ikke beskrives verbalt, men som er til stede på andre oppslag. Sykehushelikopteret, som ble styrt av nettopp to personer, ser vi igjen på sykehuset et par oppslag senere; antakelig har de fraktet noe livsviktig til en person som ligger her. Hvem er det?

Spørsmål og svar som åpner og lukker

Alle sammen reiser står på mange måter ikke tilbake for Alle sammen teller. Det er likevel to ting jeg legger merke til. Det ene er at innrammingen ikke er like vellykket, selv om reisemotivet i seg selv fungerer godt. Boka ender i verdensrommet, akkurat som Alle sammen teller: «Åtte milliarder mennesker på en planet på evig ferd i verdensrommet. Men hvor er vi på vei? Alle sammen reiser. En av dem er deg», men det bygges ikke opp til denne avslutningen på like elegant vis som Alle sammen teller bygger opp til sin.

Det andre er de oppslagene som følger etter at (for)tellingen er avsluttet. Utfordringen, slik jeg ser det, er at forestillingsleken boka så fint legger opp til, på en måte endrer karakter i møte med et tillegg som er utvidet fra første bok. «Kan du svare på disse spørsmålene?», står det, og oppslaget er dekket med ruter som for det meste har små motiver fra boka, med tilhørende spørsmål, som for å teste leserens oppmerksomhet: «Hvor finner du henne?». Andre spørsmål er åpne, slik som «Hva er det skumleste stedet du vet om?», og «Kjenner du noen som bor i et annet land?».

Det neste oppslaget har tittelen «Hemmeligheter og svar». Her kan leseren for eksempel finne alle hjertene som er gjemt i boka, og få svar på hva alle de sytti personene på slektstreffet inne i boka drømmer om. Det siste oppslaget gir blant annet utvidet informasjon om noen av dem vi møter flere ganger, og viser hvordan de ulike personene er del av hverandres liv.

Informasjonen kan på mange måter utvide historien, og det er sikkert mange lesere som vil ha glede av den. Ikke minst viser den hvor mesterlig gjennomarbeidet boka er; for eksempel at det finnes en seilskute på alle oppslag (selv om den ikke alltid er synlig), og at det alltid finnes et element på oppslaget som går igjen på det neste. Jeg blir altså ikke helt enig med meg selv om hva jeg synes om dette tillegget, for samtidig som det kan åpne boka, reduseres leserens muligheter til å skape egne fortellinger. Og når man først vet at det finnes noe som er rett, vil det kan hende prege hvordan man leser boka på nytt.

Livet: en uhyrlig tilfeldighet

Alle sammen reiser vektlegger fellesskap og framtidshåp. Selv om alle er unike, hører vi sammen: «Tusen mennesker i en folkebevegelse. […] De opplever verden på hver sin måte, men alles hjerter banker i takt akkurat nå». Og nest siste oppslag: «Ti tusen mennesker […] feirer at de har oppnådd noe viktig som gir håp om en bedre framtid for menneskeheten og alt liv på jorda». Alle deler samme klode – og budskapet klinger tydelig: Den må vi ta vare på.

Det fineste i boka synes jeg likevel er feiringen av hvilken uhyrlig tilfeldighet det er at vi finnes. På slektstreffet gjøres det eksplisitt: «Sytti personer på et slektstreff. Femti av dem ville ikke eksistert hvis ikke to mennesker tilfeldigvis traff hverandre mandag 24. juni for 127 år siden» – en kraftfull konstatering av et ubegripelig faktum: Blant åtte milliarder mennesker lever nettopp vi.