Cecilie Treimo
Løpe baklengs
176 sider
ISBN 978-82-05-39732-3
Gyldendal 2010

Bjørn Ingvaldsen
Sangen om Lucy
125 sider
ISBN 978-82-05-39730-9
Gyldendal 2010

Løpe baklengs og Sangen om Lucy

OM Å MESTRE LIVETS MOTBAKKER

Det er karakteristisk for barnelitteratur at den skildrer lærings-, mestrings- og overgangsfaser. Fordi barne- og ungdomsårene handler om dette: å tolke, og å takle. Heldigvis slipper de fleste barn å håndtere alkoholiserte eller døende mødre, slik disse to hovedpersonene må gjøre.

Atles mor drikker
Atle, hovedperson i Cecilie Treimos debutroman, er 11 og bor med mor og 2 yngre søsken i Fredrikstad. Mor drikker, og far har flyttet fordi alkoholbruken tok overhånd. Atle føler seg nødvendigvis sviktet av både faren som forsvant, og moren som forsømmer dem. Han lengter etter et normalt familieliv. Etter hvert blir han kjent med klassevenninnen Annelie, noe som utvikler seg til et varmt vennskap på grensen til kjærlighetsforhold. Annelies mor er narkoman, og han føler derfor at de to må ha ha felles erfaringer. Annelie bor hos faren, i en varm idyll som fungerer som tydelig kontrast til Atles eget hjem.

Det finnes noen elementer av handling i boka, ikke minst når barna setter i gang det endelige bruddet med mora, og reiser med tog til faren, som bor i Trondheim. I hovedsak er det likevel ikke hendelser, men Atles refleksjoner rundt de mange små, hverdagslige situasjonene som bærer boka, og utgjør hovedtyngden av teksten. Atle er sint på mor som svikter, men det er ikke dette han tenker mest på. Omsorgssvikt har han trening i å mestre, men han ser ut til å ha påtatt seg et stort ansvar for å holde hus og søsken sammen. Derfor er han nidkjær for mors fasade og omdømme. Han er redd for «den blonde, skarrende damen» fra barnevernet som nesten ikke opptrer i boka, men hele tiden er er et skygge og en skremsel.

Voksent blikk og voksen stemme
Til å være et debutarbeid er boka meget godt komponert, med en god miks av typer og roller, og med riktig komponerte scener og framdrift. Innvendingen er samtidig at nesten alle personene som forekommer i boka er nettopp typer og roller. De er ikke troverdige personer i psykologisk-realistisk forstand, men roller og funksjoner i handlingen.

Det kan innvendes mot boka at Atles observasjoner og refleksjoner i stor grad er preget av den voksne forfatterens blikk og språk. Dette er nødvendigvis et dilemma i all barnelitteratur, og dilemmaet blir større når temaet blir krevende. Mer om dette nedenfor.

Samtidig mener jeg at det kan sees som en særlig kvalitet ved boka at den går så grundig inn i 11-åringens ensomhet og ansvar, og gir denne følelsen et språk. Det er riktignok et språk som ligger noe unna det vi tenker på som normalt ordforråd og refleksjonsnivå for en 11-åring. Her er fortellerstemmen i skildringen av lykkestund hvor Atle er på besøk hos Annelie og faren hennes (side 76-77):

      Så satt de der i hver sin sofakrok med is-te, i leiligheten til Lorents og Annelie, i et land hvor det var høst, en liten prikk på jordkloden. Et sandkorn på bunnen av universets hav. Så liten er lykken i verdensperspektiv. Så stor for den enkelte

 

    Senere gikk Atle og Annelie for å handle potetgull og brus nede på bensinstasjonen. De gikk ved siden av hverandre den korte veien. Høstsolen var allerede forsvunnet, selv om det ikke var riktig kveld ennå

Men på den annen side er det ikke lett å tenke seg hvordan 11-åringer skal bearbeide alkoholisme og svik, dype skuffelser og små lykkestreif innenfor sitt normale språk. Slik sett er det kanskje bokas fremste fortjeneste at den forsøker å formulere tankene og finne et språk for disse vonde opplevelsene.

Drømmen om Paris
Jeg-fortelleren i Ingvaldsens nye bok er 14 år gammel, han har en kreftsyk mor og en sterkt funksjonshemmet storesøster. Lenge hører vi forbløffende lite om hvordan han føler og tenker om alt dette, bortsett fra frustrasjonene rundt at hjemmesykepleien stiller med stadig nye vikarer i feriene. I stedet lar Ingvaldsen ham projisere all sin bekymring og energi inn i arbeidet med å realisere morens barndomsdrøm, om å kjøre gjennom Paris i en åpen, rød sportsbil. Helst en Ferrari.

Det er mulig at Ingvaldsen, med all denne løse-praktiske-problemer-energien, har forsøkt å tematisere gutters håndtering av problemer og følelser. Min gryende fornemmelse av den tematikken falt i hvert fall på plass når jegpersonen halvveis ut i boka blir oppsøkt av en familieterapeut.

      Mange sliter i din situasjon, kom det endelig fra ham.

 

      Gjør de?

 

      Mange synes det er bra å ha noen å snakke med.

 

      Synes de det?

 

      Mange på din alder liker å være med i samtalegrupper.

 

      Hva er det?

 

      Grupper hvor ungdom kommer sammen og snakker om situasjonen sin.

 

      Hva slags situasjon?

 

      Livssituasjonen.

 

    Det høres dumt ut.

Bokas tittel, og mammas gamle drøm, er inspirert av poplåta «The Ballad of Lucy Jordan» som Marianne Faithfull hadde en hit med i 1979. Sangens Lucy er amerikansk husmor på 37, som aldri har fått realisert drømmen om Paris og sportsbilen.

Drømmer og selvbedrag
Boka er kort, og veldig lenge snakkes det veldig lite om hvordan det føles å ha en handikappet søster og en livstruende syk mor. Jeg-fortelleren gjør greit rede for alle praktiske forhold rundt sykdom, sykehus og rutiner. All potensiell frustrasjon og sorg blir overført til de praktiske utfordringene ved å planlegge og organisere drømmereisen.

Både underveis på flyplassen, og framme i Paris, begynner virkeligheten å innhente ham. Mamma er sliten, og orker mindre enn han hadde trodd, og hun gir ham de realitetsorienteringene som han ikke har fått tidligere: «Det er nok mest din drøm, dette. Du drømmer om at jeg skal bli frisk og at livet vårt skal være som før. Det er jeg veldig glad for. Men du må skjønne at ingenting er avhengig av om du klarer å skaffe en Ferrari i Paris. Kreften blir ikke borte av den grunn. Det er du og Lucy som gir meg livsvilje og glede. Håpet om å få se dere bli voksne.». Likevel, og heldigvis, lykkes Paristuren langt på vei for den sårbare familien, selv om det kreves to krisehjelp-inngrep fra snille mennesker utenfra for å få handlingen til å gå opp.

Voksen-stemmen og barnestemmen
Det er en kjent utfordring for barnelitteraturen at den skapes av voksne, om barn og for barn. Ingeborg Mjør drøfter dette i boka Barnelitteratur – sjangrar og tekststypar (side 57). I en omtale av Bohmanns Fie-barnet peker Mjør på at

    Boken gjev tilsynelatande ei framstilling av Fias eigne refleksjonar, men ved nærlesning blir ein i tvil. Kven sine tankar og refleksjonar framstiller teksten eigentleg i det siste avsnittet. [..] Framstillinga kan godt vere ein relevant analyse, men det er neppe Fia sineigen analyse. […] Her er det altså forteljaren som tolkar og analyserer Fias situasjon, for at lesaren skal få bedre forståing for ein komplisert problematikk. Denne typen didaktiseringen er etter måten vanleg i bøker som siktar mot å auke barn si forståing for kjenslemessige konfliktar og å stimulere til empati

Forfatterskolesjef Dag Larsen er inne på et litt beslektet tema i en kort, personlig artikkel i Årboka LBU 2010, der han drøfter forholdet mellom førstepersonsforteller og tredjepersonsforteller, og konkluderer med at det er lettere å skape en person helt ulik forfatteren når han skriver i førsteperson.

Det er selvfølgelig både umulig og urettferdig å sammenligne en erfaren forfatter og en debutant, men de spontane inntrykkene etter å ha lest begge disse bøkene er at de kvalitetene som ligger i Ingvaldsens bok, henger sammen med fortellerstemmen. Både den upålitelige fortellerstemmen i første del av boka, hvor jeg-personen ikke skjønner sine egne sterke motiver for å realisere mammas drøm, og de ansatsene til erkjennelse som kommer i siste del av boka.

Forholdet mellom forfatterens intensjon, hovedpersonens erkjennelser og verkets «effekt», i form av leserens opplevelse og erkjennelse, er imidlertid en komplisert sak. Ingvaldsens bok er det beste litterære verket av disse to bøkene, men jeg har også en fornemmelse av at Treimos bok kan ha stor verdi for og effekt på den rette leseren.

Litteratur
Ingeborg Mjør Tone Birkeland og Gunvor Risa. Barnelitteratur – sjangrar og tekststypar. LNU / Cappelen, 2006
Dag Larsen. «Er det jeg som snakker?» I: Årboka. Litteratur for barn og unge 2010. Redigert av Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold. Samlaget, 2010.



Kommentarer