Löfgren, Ulf: Ludde

IKKE LETT Å VÆRE FJOMSEDYR

Det er litt urettferdig at jeg har valgt å skrive om en bok jeg leste sammen med pappa, for det var mamma som stod for det meste av høytlesningen hjemme hos oss. Pappas problem var at han alltid sovnet når han leste, og sovepauser var jo fryktelig kjedelig. Korte bøker var derfor tingen. Det er en bok jeg husker spesielt godt at vi leste uten at faren for å sovne meldte seg. Kanskje det var fordi vi lo så mye. Jeg husker nemlig Ludde som ustyrtelig morsom.

Boken begynner med at Ludde skal kle seg, noe som viser seg å være lettere sagt enn gjort. Genseren havner på føttene og trusa på hodet, med ørene stikkende ut! I de neste oppslagene følger flere varianter av kreativ påkleding. Videre får leseren følge med Ludde i ulike daglige gjøremål, som å sitte ved bordet, spise, og lese bok. Alt Ludde gjør, er imidlertid bakvendt, feil eller på hodet, og dette vil til slutt ingen ende ta. Etter det nylige gjensynet med boken er det med en viss undring jeg husker at denne enkle, humoristiske fremstillingen av dagligdagse aktiviteter kunne vekke så mye engasjement og latter. Jeg skjønner at pappa antagelig lo like mye av min begeistring som av Luddes påfunn. Likefullt delte vi lesegleden. Det geniale med Ludde er kanskje rett og slett humoren som møter barn på deres hjemmebane. Humoren i Ludde ligner barnas egen, og kommuniserer til dem. Ikke bare tøyser Ludde med svært gjenkjennelige situasjoner fra småbarnshverdagen, men det er gjort så enkelt at selv de minste forstår.

Boken har utvilsomt også pedagogiske kvaliteter. Oppslagene lar barneleseren konsentrere oppmerksomheten om en ting av gangen. Først presenteres Ludde selv, deretter den stripete trøya som han skal kle på seg. Forventning bygges opp ved å introdusere en aktivitet på den ene siden og resultatet når du blar om. Klarer Ludde å få det til riktig denne gangen, tro? Mønsteret som gjentas, vekker gjenkjennelse, og ikke minst mestring etter hvert som barnet blir i stand til å foregripe begivenhetens gang.

Ludde som hovedperson åpner for identifikasjon på flere nivåer. På den ene siden ligner han barnet. Han strever med å mestre de samme tingene som et lite barn gjør i sin hverdag. Samtidig har Ludde likhetstrekk med et kosedyr som barnet har en omsorgsrolle overfor i leken. Bokens fortellerstemme kommer med oppmuntrende og korrigerende kommentarer underveis: ”Nåja … alle kan jo gjøre feil, men … det var vel slik du burde gjort det, Ludde – ikke sant?” Barneleseren inkluderes i å hjelpe Ludde på riktig vei, noe som blir ekstra tydelig de stedene fortellerstemmen bruker ordet vi: ”Vi har ikke hjerte til å si at du holder den opp ned. For det gjør ikke noe. Det er et godt forsøk!”

Boken ender i leggeritualet. Ludde skal lese bok, få på pysjen, pusse tenner og finne sengen sin. Etter å ha fulgt med i Luddes utallige tøysete påfunn er nok intensjonen at også leseren skal begynne å bli klar for seng: ”For Ludde er trøtt som en gyngehest. Det er ikke lett å være fjomsedyr. Han har vimset og kavet og fjomset i hele dag. Det har vært et slit. Både for ham og oss. Sov godt, Ludde. Kjære lille fjomsedyret vårt.”

Min store begeistring for Ludde handlet nok om både gjenkjennelse og mestring. Men det jeg husker best, er opplevelsen av å le av Ludde, som var så rar og fjomsete, sammen med pappa.