Lohne, Bente: Julias reise

BILDER SOM HAR BRENT SEG INN

Akkurat i det øyeblikket da de alle tre knelte ned foran tronen og gjorde Tegnets Hilsen, og hun for første gang kunne granske Spydet, til og med på nært hold, virket det bare 

utrolig

 på Julia at noen virkelig hadde kunnet tro at hun, Julia, skulle klare å lure til seg dette spydet og frakte både det og seg selv velberget gjennom sikkerhetslenken av Voktere og gjennom Labyrintens lunefulle ganger, og levere det til en fattig ridder på en lånt hest. Kanskje var hun ikke fullt så redd som mange andre barn, og kanskje torde hun ta flere sjanser enn for eksempel Anders og Margaret, men det var jo ikke nok å være modig. Man måtte jo være både veldig lur og veldig heldig også. Så lur visste ikke Julia om hun var – og hellet, hvem skulle skaffe henne det?

Å ja, tenker jeg når jeg leser Julias reise av Bente Lohne. Denne boka likte jeg veldig godt. Åpningen er action, Julia gjemmer seg i bunnen av en skittentøyskurv mens Vokterne arresterer foreldrene og gjennomsøker huset. Når de har forsvunnet klatrer Julia ut og finner lillebroren Putte. De må rømme før Vokterne kommer tilbake, men hvor skal de dra? Julias reise begynner i en verden av vinter og is, der Rottefolket bestemmer og Prinsipper styrer handlinger og valg. Fortellinger om drager og riddere finnes i små gylne bøker skjult for Rottefolket. En ring av motstand arbeider i det stille.

Jeg leser alltid bøker jeg liker om igjen. Og om igjen. Bøkene om Julia leste jeg mange ganger. Jeg skummet enkelte deler og nøt de avgjørende partiene. Hva var det med dem? Hva er det med dem? Nå, som voksen forfatter ser jeg svakheter ved både språk og helhet, men jeg beundrer måten Lohne får Julia til å leve på. Ti år gamle Julia er den viktigste av alle i en historie om ondskap, kjærlighet, vennskap og mot. Julia tør det meste, men er aldri fryktløs. Er svakhetene hennes det som gjorde henne så nærværende for meg? Hun er sjalu, lat, forfengelig, grådig og flau – men aller mest en jente som havner i situasjoner de færreste har mage til å tåle. Hun gikk rett hjem hos meg.

Jeg elsket å lese meg inn i fantastiske verdener som dette, mens realismen rådet i barnelitteraturen. Julias reise, En bundet drage, De lange sverd er de tre første bøkene om Julia. Jeg ser på bøkenes forside og skjønner at de har vært med på å forme min smak. Jeg leser bøkene og skjønner at de har vært med på å forme min litteratursmak. Det er litt pussig, i grunnen, for jeg husker ikke bøkene så godt, jeg bare husker dem. Nå som jeg leser dem om igjen, våkner bildene jeg skapte i hodet mitt som barn. Den onde Kordelien brenner hendene sine for å redde en bit av Magnetismen, selve hjertet til ondskapen som råder. Når Julia skal få tak i spydet nevnt i sitatet, må hun forholde seg til den store hvite rotta som er herskernes favoritt. Rotta er uhyggelig smart med en overutviklet skarp tann. Den gir Julia mareritt i ettertid, akkurat som den ga meg mareritt da jeg leste om den. Omtrent på den tiden fablet vi unger om kjemperottene som visstnok fantes, store nok til flokkevis å angripe mennesker. Jeg husker hvor glade vi var for at Tromsø antakeligvis var en by for kald for rotter.

Når Julia befrir dragen, står tårene i øynene på meg. Dragen ligger fanget til jorda. En skog av ekle trær med klissete blader har presset seg opp gjennom dragevingene som ugress opp av grus. Bladenes kliss fungerer som lim. Dragevingene ville blitt flerret til laser hvis dragen hadde prøvde å fly sin vei. Når Julia kommer, begynner trærne å felle de klissete bladene og dragen kan løfte vingene. Jeg fulgte Julia på veien, mange ganger, fra den frosne verdenen som råder på de første sidene, til våren som kommer snikende når dragen befris og dragepust igjen kan varme verden. I tråd med Julias karakter, skjønner hun ikke først at hun har funnet dragen. Hun går opp en bakke for å se seg om og blir livredd når bakken rører på seg. Hun faller, mister retningssansen og hyler – helt til vennene kommer, lattermilde over at modige Julia ble redd fordi dragen rister på halen når hun tråkker på den. Julia skammer seg sånn over sin egen reaksjon at hun halvveis ønsker at de aldri hadde funnet den dumme dragen.