Lokalt og universelt

Hvis du er født og oppvokst i Finnmark, er det noe hverdagslig over begrepet multikulturelt samfunn, siden det beskriver de faktiske forhold i nord. Finnmark har aldri vært homogent, og nordmenn, kvener, samer, finlendere og russere har bodd sammen.

Jeg vokste opp i Berlevåg, et lite fiskevær hvor det bor mange med samisk opprinnelse. Men det samiske var sjelden et tema. Kanskje fordi sjøsamene var kledd som nordmenn og snakket norsk. Det samiske var usynlig, og spilte ingen rolle i hverdagen. Samisk kultur var noe vi lærte om i skolebøker.

Boken Luottat sániin. Spor i ord består av 29 ulike samiske sagn, gjenfortalt av June Sommer Strask. Boken tar samisk kultur et skritt videre fra skolebøkene, for alle tekstene står skrevet på samisk og norsk. De to versjonene er plassert parallelt slik at du kan «hoppe» på en enkel måte mellom de to språkene. Man kan altså lære seg litt samisk ved å lese boken, hvis man har lyst til det. Tekstene har enkel syntaks og ordforråd, og egner seg også for voksne som kan litt samisk fra før, men ønsker mer trening.

June Sommer Strask har kategorisert sagnene som forskjellige typer opphavssagn, noe jeg synes passer på noen av tekstene, men ikke alle. «Å peke på typiske sjangertrekk» ved ulike underkategorier av sagn er ellers en kjent oppgave i norskfaget, og det er mulig Luottat sániin. Spor i ord henvender seg til skoleelever.

Mytologisk og kristent

Heldigvis trenger ikke en bokanmelder være opptatt av «å peke på typiske sjangertrekk» for å skrive om sagn. Når det gjelder denne boken er det mer relevant å se på tekstene som representanter for samisk kulturhistorie spesielt og kulturhistorie generelt.

Den eldste sagntradisjonen har sin opprinnelse i en førmoderne tid, og speiler en mytologisk virkelighetsforståelse hvor dyr, guder og mennesker er temmelig like. Dyr kan snakke, trollet Stallo kan skape seg om til et menneske, og mennesker behersker ulike former for magi.

De mest tradisjonelle opphavssagnene i boken gir en underholdende forklaring på hvordan spesielle formasjoner i landskapet har oppstått. For eksempel har øyen Brattholmen i Laksefjordbotn blitt joiket frem av en kvinnelig noaide. Korset i Akkoberget i Neiden ble laget av en sønn av en noaide. Interessant nok gjør korset noen gamle noaider senere til stein når de drar til Akkoberget for å jakte villrein. Flere sagn har slike innslag av kristen symbolikk, hvor det førkristne, altså mytologiske, blir nedkjempet.

I sagnet Fogden i Vadsø som gjorde seg om til stallo fremstår trollet, altså stalloen, både dum og lettlurt, noe som er med på å bekrefte at mange sagn er forholdsvis nye. Disse sagnene tilhører en kristen virkelighetsforståelse som tar et oppgjør med et mytologisk verdensbilde.

Enkelte sagn ligner på folkeeventyrene vi kjenner fra Asbjørnsen og Moe. Den samiske forklaringen på hvorfor bjørnen har så kort hale er den samme som i norske eventyr; han ble lurt av reven til å fiske med halen, som deretter frøs fast. Sagnet Barbmorriket, som handler om stedet fuglene drar til om høsten, har derimot likhetstrekk med Selma Lagerlöfs bok Nils Holgerssons forunderlige reise. Lagerlöf kan med andre ord ha vært inspirert av samisk sagntradisjon.

Relevante i dag

I våre dager, hvor naturvern og bevaring av artsmangfold står høyt oppe på dagsorden, får mange sagn i Luottat sániin. Spor i ord en ny aktualitet. Alle dyr har en stammor handler om hva som vil skje med deg hvis du dreper mus, tordivel og frosk. Dette er et eldre sagn som minner om norrøn mytologi, der hevntradisjonen ble holdt i hevd inntil kristendommen gjorde sitt inntog. I dette sagnet vil dyret du dreper komme tilbake som en flokk og hevne seg.

Tordivelens stammor vil suge blod ut av menneskene. Edderkoppen forteller om hvorfor samene ikke dreper edderkopper; en legendarisk edderkopp spant et nett foran en huleåpning for å redde en same fra onde tsjuder. Slike sagn speiler et syn på dyr og natur som noe nesten menneskelig, og som må behandles med respekt.

Dette knippet med sagn får frem at samisk kultur ikke er noe statisk, men har gått gjennom de samme kulturhistoriske endringene som den norske kulturen. Det mytologiske verdensbildet er et universelt fenomen som kan spores i alle kulturer før monoteistiske religioner gjorde sitt inntog. Det spesifikt samiske ligger i geografi og stedsnavn, og at flere sagn handler om reinsdyr. Men fremfor alt handler det om språk, og at den samiske versjonen av sagnene er plassert side om side med den norske.

Uttrykksfulle illustrasjoner

Nina Marie Andersen har illustrert hvert sagn med klare, fargesterke tegninger. Den spesielle blåfargen i det nordnorske lyset er en gjennomgangsfarge, og skaper en visuell helhet. Mange av illustrasjonene er av dyr, noen plassert i terreng, andre kun i figur. Dyreillustrasjonene fanger på en fin og lavmælt måte hvordan dyr og mennesker ligner hverandre, i sagn.

Ni av bokens trettiåtte illustrasjoner er knyttet til reinsdyr, og får slik frem at rein er et gjennomgangsdyr i samiske sagn. Andersen varierer mellom enkeltstående rein, reinflokker, reinsdyrhorn, reinsdyrskinn, reinsdyrkalver og utsnitt av reinsdyrhode. Illustrasjonene av frosker, katt, laks, ørret, bjørn, rev og edderkopp skaper fin variasjon. Mennesker har på seg tradisjonelle sameklær i en neddempet farge, og alle menneskene holder på med en aktivitet av noe slag. Den dynamiske fremstillingen av mennesker speiler på en utmerket måte hvordan samisk kultur fremstår i Luottat sániin. Spor i ord, nemlig som noe som er i bevegelse og bærer kulturhistoriske spor.