London, Jack: Ulf Larsen

Mitt største forbilde

Hjalmar «Hjallis» Andersen har fortalt oss om sitt viktigste barnebokminne:

Jeg var storebror for fem søstre, og far var til sjøs – så for mitt vedkommende ble det ikke mye tid til lesing i barndommen. Derimot var jeg svært stolt av mine søstre, som i motsetning til meg ble anbefalt «å gå videre» etter folkeskolen. Det er vel det man kaller skolelys i dag?

Det var først da jeg kom inn i idretten, som tenåring, at leseinteressen tok retning. Og det var i bøkenes verden jeg fant mitt største forbilde.

Ved en pussighet ble jeg minnet på dette i sommer. Jeg har et barnebarn i Tyskland, og fikk i oppdrag å skaffe henne kontakt med en norsk advokat. Da jeg oppsøkte et advokatfirma i Oslo ble jeg vist inn til advokat Ulf Larsen. Da glapp det ut av meg: -Jøss, er det sånn du ser ut!

Nå var det nok ikke helt slik han så ut, den ramsalte sjømannen Ulf Larsen jeg møtte som ungdom i Jack Londons bok (The Sea Wolf, 1904). I mine øyne hadde Ulf Larsen alle de egenskaper en mann skulle ha. Dette mannsbildet er vel ikke helt sympatisk sett med voksne øyne, men som gutt merket jeg meg bare dette ene – at han var uovervinnelig. Tilsvarende drømmer vakte nok også hovedpersonene i andre av Jack Londons bøker, og særlig «Bokseren» som nettopp tok oss til en idrettsarena. Jeg kom fra fattige kår i Trondheim, og Jack London kunne fortelle om menn som klarte å slå seg opp med to tomme, men sterke never. Tanken om at dette var mulig ble en inspirasjon i seg selv da jeg startet på min egen skøytekarriere.

Det geniale med Jack Londons bøker var den garantien de ga deg som leser. Du visste hva det handlet om – som i en seriebok – men heldigvis hadde hver bok en avslutning. Jeg har faktisk undret meg mye over folk som leser fortellinger som aldri tar slutt.

I voksen alder har jeg aldri blitt noen ivrig leser, men jeg har alltid vært en stor beundrer av lyrikk og scenekunst. Jeg var medlem av Lyrikkens venner, og jeg var også så heldig å dele hotell med Toralf Maurstad under innspillingen av «Kalde spor» i 1961. Jeg vil kanskje si at min største litterære opplevelse var en av disse hotellkveldene, når Maurstad deklamerte Peer Gynt oppe i den hvite fjellheimen. Derfor er jeg ikke helt enig med André Bjerke som på et nachspiel i Trondheim betrodde meg at norsk idrett var på et langt høyere nivå enn norsk kultur. Det utsagnet klarte faktisk Maurstad å avkrefte.