Mitt barnebokminne - av Gaute Heivoll, forfatter
Det røde eplet
Jan Lööf

Originaltittel: Sagan om det röda äpplet
Oversatt av Venke Agnes Engh
Bokklubbens barn 1979

Lööf, Jan: Det røde eplet

Å spise et rødt eple

En av mine største leseropplevelser skriver seg fra tida før jeg selv kunne lese. Det var faren min som pleide å lese for meg, og når jeg blar gjennom denne boka fra barndommen, er det som om stemmen hans vekkes til live. Jeg kan høre hvordan akkurat han leste ordene og setningene, og hvordan stemmen liksom farget historien.

Det dreier seg om Jan Lööfs fortelling Det røde eplet som Bokklubbens Barn utgav sammen med Morfar er sjørøver på slutten av syttitallet. Min store leseropplevelse handlet altså om å bli lest for. Nettopp det at fortellingen måtte gå gjennom faren min før den nådde meg, gjør at det liksom finnes rester av ham i teksten, i ordene og setningene når jeg nå leser dem. Det finnes rester av faren min, og det finnes rester av meg selv slik jeg var den gangen før jeg selv kunne lese. Og disse restene er sidehistorier som ikke hører fortellingen til, men som jeg diktet inn mens faren min leste, og som jeg fremdeles kan gjenkalle, som fra et annet liv.

Fortellingen handler om mannen i den stripete dressen som blir lurt av frukthandleren til å kjøpe et grønt eple av plast. Eplet må legges til modning i vinduskarmen, har han blitt fortalt. Det kunstige eplet faller ned, og gjennom en rekke viderverdigheter og tilfeldigheter følger vi eplet (det kunstige eplet har nå blitt byttet ut med frukthandlerens premieeple) fra den ene hånden til den andre, gjennom den lille byen, og til sist vender eplet tilbake til vinduskarmen.

Det røde eplet er en slags hyllest til fantasien. Den sier noe om at virkeligheten av og til kan overgå fantasien, at verden er for komplisert og sammensatt til at vi kan gjennomskue den. Samtidig verner den om naiviteten: mannen som ble lurt, spaserer ut av fortellingen knaskende på det røde eplet, fremdeles uvitende om hvordan alt henger sammen. Den egger dessuten ens egen imaginasjon, kanskje det er derfor jeg ennå husker så mye fra selve lesesituasjonen; faren min med meg på fanget, stemmen hans som gav liv til bildene. Og at jeg alltid måtte ha et eple i hånda hver gang vi skulle lese denne boka. Eplet måtte være med, og det måtte være rødt, akkurat som i fortellingen, ellers ble ikke opplevelsen den samme. Det røde eplet har gjort at jeg alltid, hvis noen spør, sammenligner en stor leseropplevelse med det å sette til livs et saftig, rødt eple.



Skrevet av:
Kommentarer