Lööf, Jan: Morfar er sjørøver

Jan Lööfs Morfar er sjørøver var min første favorittbok – så vidt jeg kan huske. Og den hadde sterk konkurranse. Barbapappas plastiske egenskaper var selvfølgelig fascinerende. I likhet med Richard Scarrys kaotiske flyplasser og sykehus og byggeplasser. Men den ultimate trippen var det Jan Lööf som sto for. For Morfar er sjørøver var virkelig en tripp. En gedigen, berusende virkelighetsflukt. I en tenkt verden befolket av bare små barn kunne man pakket Morfar er sjørøver inn i sølvfolie og solgt den på gaten for 100 kroner grammet. I det minste fortjener boken en varselstekst: Sterkt vanedannende. Får femåringer til å gå inn i transe, kveld etter kveld.

Først en rask gjenfortelling, for dem som vokste opp med så ondsinnete foreldre at de aldri fikk lese denne boken: Jeg-personen, en liten gutt i matrosdress, er på besøk hos mormor og morfar, et tilsynelatende gjennomsnittlig, eldre par i en grønn villa med velfrisert hekk. Men morfar hevder han er sjørøver. Mormor sier det er sprøyt, selv om morfar har sjørøverdrakt på loftet. En dag, mens mormor tar en lur i hengekøyen, tar morfar med seg gutten ned til en havnekneipe. Og ganske riktig: Der sitter mannskapet hans og venter. De ruster den gamle skuta til tokt og seiler ut for å røve skatten til den hensynsløse araberen Omar. Ad omveier havner de på Omars private øy, utlister Omar og flyr tilbake til fastlandet med et stjålet luftskip. På veien overraskes de av en storm og må til morfars forargelse kaste skattekisten over bord. De nødlander i et tre og spaserer inn porten til morfars hus.

Hva var det med denne historien som appellerte så sterkt til et barnesinn? Når jeg tar for meg boken nå, tretti år senere, med det tørre, analytiske blikket til en som jobber med barnelitteratur, er det ikke så vanskelig å finne svar. Magien er borte – sørgelig, men sant – men trøsten er at jeg kan se grepene til en sjeldent talentfull forteller og tegner. Til å begynne med har Jan Lööf tro på det han forteller. Det hjelper alltid. Den enkle, barnlige fortellerstemmen slenger ut premissene for historien som om de ikke fantes alternativ:

Morfar har en modell av en gammel sjørøverskute. – Jeg har vært kaptein på den skuta, sier morfar. Og så forteller han om den gang han fektet med sin verste fiende, den arabiske sjørøverkapteinen, Omar. – Han lyver! Han har vært i postvesenet hele sitt liv, sier mormor. Men jeg tror ikke at morfar lyver, for han har en sjørøverdrakt på loftet.

Sånn skal det gjøres. Det fantastiske serveres i en hverdagslig fundering. Lööf tar ikke sats, slik en mindre begavet forteller ville vært fristet til. Her er ingen ”nå skal du høre noe utrolig”, eller ”du vil ikke tro det, men …”. Det er rett og slett en viss sjanse for at morfar er sjørøver. Og skulle det være noen motvillige små skeptikere blant leserne, fanges disse straks opp av illustrasjonene. Dybdevirkningen i Jan Lööfs tegninger er som skapt for å suge til seg små barnesjeler. I den første helsideillustrasjonen ligger morfars sovende bikkje på tregulvet i forgrunnen. Bakenfor sitter morfar og røyker pipe i godstolen ved siden av tv-en. Med den ledige hånda peker han innover i rommet, mot modellskipet på kommoden, og modellskipets master legger i sin tur skygger på et maleri i bakgrunnen, som viser det samme skipet som seiler i sydlige farvann. Det er lag på suggererende lag, og morfars gestikulerende hånd inviterer leseren inn i fortellingen. Bli med!

Og den som blir med, blir rikelig belønnet. Jan Lööf vet hvordan barnehjernen er skrudd sammen. Han vet at den lar seg kile, i sine innerste vinninger, av spillet mellom lys og mørke, forgrunn og bakgrunn. At den elsker detaljer. At den har et eget område, på linje med frontallappen, som kun er viet til illustrasjonskunstens undervurderte gladsjanger: tverrsnittet. Først viser Lööf hvordan det ser ut i skipets indre idet Omars menn svømmer under kjølen. Senere fører han oss under jorden, der vi får se morfar grave en gang inn til Omars skattekammer.

Morfar er sjørøver likner ikke noe annet. Den likner i hvert fall ikke de enkle og sangglade sjørøverfortellingene som dagens barn får servert. Her er det ingen hiv og hoi, men desto mer subtiliteter: Som morfars utilpasshet i det han klamrer seg til stikka og fører luftskipet over bølgetoppene med livet som innsats (det er jo ikke hverdagskost for noen å føre et luftskip). Eller mormors lakoniske replikk om at morfar har vært i postvesenet hele sitt liv. Eller følgende setning, hentet fra passasjen der sjørøverskuta lastes før langturen:

Morfar passet heisekrana, og jeg kjørte gaffeltruck.

Helt uten videre. Ingen forklaringer hva gjelder den unge jeg-personens manglende truckfører-kompetanse. Lööf gjør ikke engang forsøk på å sannsynliggjøre de mange snurrige elementene i boken. De bare er. Og de er i kraft av et så ærlig og genuint håndverk at det er umulig ikke å la seg henføre. Det fantastiske sidestilles med det realistiske i Lööfs bøker. Illustrasjonene er fantasieggende, men fargesvake. Teksten målbærer det utrolige, men er sober. Morfar er sjørøver er ikke crazy, ikke absurdistisk, ikke tullete, og akkurat derfor er den så virkningsfull. Den lar den lille leseren ha en fot i det gjenkjennelige, mens den andre foten står mindre støtt på dekket til morfars gamle holk.

Og så til det siste magiske grepet, hvis virkning på et lite hode jeg fremdeles kan minnes helt klart. Alt det ovenstående er jo resultatet av en voksen analyse, i mangel av klare minner om hvorfor boken ble min favoritt. Men én spesiell ting husker jeg: Det at mormor sover gjennom hele historien! Hun ligger i hengekøyen og snorker da gutten og morfar drar på tokt, og hun ligger der da de kommer tilbake. Hun vet med andre ord ikke hva de har gjort i mellomtiden. To uker er de borte, ifølge teksten! Men da de trer inn gjennom porten i månelyset, virker det – av grunner som bare Jan Lööf kjenner – som om mormor bare har sovet noen timer. Det er grunnleggende merkelig, fullstendig ulogisk, og jeg gjetter at Lööf har måttet gå noen runder med redaktøren sin for å få beholde det. Men det funker som bare det. Som en vokter av normaliteten ligger mormor i hengekøyen og snorker, overbevist om at morfar er en mytoman postmann. I henhold til en motsatt logikk er det søvnen og drømmen som er realiteten her, mens det er de våkne – jeg-personen og morfar – som har adgang til det fantastiske. Er ikke det en grensesprengende tanke, tjue år før The Matrix?

Og jo – jeg minnes én følelse til fra den gang jeg var i målgruppen: at det var så skrekkelig at ikke bare skatten, men også de flygende teppene måtte hives i sjøen for å holde luftskipet svevende. Tenk hva man kunne gjort med de teppene! Det kunne også blitt en knall fortelling. Jeg husker at jeg prøvde å tenke meg til denne fortellingen, når lyset var slukket og mor hadde sagt god natt. Og jeg husker at jeg trøstet meg med tanken på at de fremdeles hadde selve luftskipet, som hang som et sprukket eggeskall i det månebelyste treet bak morfars hus. Kanskje luftskipet kunne repareres? Slik at de kunne fly videre neste gang mormor sovnet i hengekøyen. Det regnes jo som en kvalitet ved en bok, at den inspirer leseren til å dikte videre. Tenk så hvor bra boken må være hvis leseren kan minnes disse famlende forsøkene på å dikte videre tretti år senere.