Løp, Jan – løp!

Det lønner seg å streve litt

Barnebokminne av Tor Fretheim, forfatter

Den har liksom alltid stått i bokhyllen min, fortellingen om sju år gamle Jan Kowalsky som flyktet fra Polen for å finne framtiden sin i Norge. Den har ikke stått i den samme bokhyllen, det er ikke sant. Jeg har jo flyttet mange ganger. Men den har alltid hatt en plass mellom de bøkene jeg har tatt med meg.
Stadig står den trygt blant ”Hardy-guttene i Mexico” og ”Jungelgutten Bomba i dødssumpene”. Der står fremdeles Jules Vernes fortelling om ”Reisen til månen”, Finn Havrevolds ”Grunnbrott” og bøkene om flygeren Geir Gran som Leif Hamre skrev. Skikkelige guttebøker altså, som gjorde ære på et realt gutterom.
Men det fantes en og annen jentete bok også, ennå har jeg tatt vare på Flette-Mette av Evi Bøgenæs. Jeg tror at den sto litt mer skjult en gang …

Men Løp, Jan – løp! har alltid hatt en hedersplass, selv om det ikke er helt lett å forklare plassen i dag. Men sikkert en fortjent plass, og lett å forsvare, ingen tvil om det.
Kanskje rett og slett fordi jeg syntes den var spennende. Det var kald krig, som jeg ennå ikke skjønte så mye av, men likevel var redd for. De voksne snakket så mye og høyt om den.

Kanskje ble jeg heller glad av å lese om Jan Kowalsky. Ikke bare fordi jeg unte ham et godt liv. Kanskje like mye av lettelse fordi jeg fikk vite at jeg bodde i et land som tok imot de forfulgte med åpne armer. Vi hadde hjerterom, ble jeg fortalt, selv om vi fremdeles var et heller fattig land. Og ingen av oss hadde vel noe imot noe så annerledes troende enn katolikker, hadde vi vel?

Jeg har skrevet navnet mitt med kulepenn på innsiden av permen, litt kronglete formskrift, men jeg kjenner den igjen. Og betegnelsen på klassen min på Lakkegata, 3a/g. Det var seks tredjeklasser på den skolen, så vi måtte ha orden i rekkene.
Med blyant har jeg skrevet svakt, men det syns ennå: Side 11.
Jeg skjønner det ikke helt, men…
På side elleve står det at moren alltid var sliten, ikke var hun ung lenger heller. Og gråt gjorde hun ofte. Jan syntes synd på moren, og faren så han bare så vidt om kveldene.
Jeg tror ikke at jeg har lyst til å tolke dette for langt, men jeg har jo en følelse av noe …

Og jeg kjenner igjen smaken av Vademecum når jeg blar i boka i dag.
Jeg leste den, sikkert flere ganger, mens jeg led meg gjennom tannregulering. Ikke sånne faste ståltråder man måtte gå med hele døgnet. Men en slags grind som jeg tror at jeg kalte det. Jeg tok den ut og inn av munnen, hadde den alltid på meg når jeg sov, og nesten alltid mens jeg leste.
Når jeg ikke brukte den, lå den i et melkeglass med Vademecum blandet i vann.
Smaken av munnvann husker jeg ennå, og jeg kjenner det gnage i stålgrinden.