Løper fortiden i møte

Deb Caletti er en Seattle-basert, prisvinnende forfatter av romaner for ungdom og voksne. Hun debuterte i 2002, og siden 2007 har hun kommet med en ny bok hvert år. Med det tempoet er jeg imponert over hvor gjennomarbeidet hennes nyeste bok, Et hjerte i en kropp i verden, er.

Vi møter snart 18-årige Annabelle fra Seattle idet hun springer vekk fra en drive-in, og på den lange løpeturen hun tar den kvelden, bestemmer hun seg for å løpe tvers over kontinentet, til Washington DC. Turen blir på ingen måter enkel, men med god hjelp fra venner og familie, særlig bestefaren Ed, blir det mulig, og gradvis avdekkes forhistorien som fører til at det eneste Annabelle kan gjøre, er å løpe.

Ingen billige triks

Det mest imponerende med boka, er i mine øyne hvordan den er komponert. Vi får tidlig vite at noe forferdelig har hendt med Annabelle, men vi skal både gjennom nesten hele boka og USA før vi får vite akkurat hva som hendte i tragedien. Selv om det er mulig å gjette seg frem til omtrent hva som har skjedd, er sjansen stor for at man blir så revet med av handlingen, at man ikke tenker på å leke detektiv.

Det er ikke noen lett kunst å holde tilbake informasjon som er så viktig for historien, og i dårlige romaner er det bare et irritasjonsmoment. Måten Caletti slipper informasjonen gradvis frem på, får det derimot til å virke svært naturlig. Annabelles tilbakeblikk er alltid knyttet opp mot noe som får henne til å tenke tilbake, og på den måten får vi, i små biter, hele historien som ledet opp til tragedien. Grunnen til at jeg aldri får følelsen av at det er et billig triks for å holde på spenningen så lenge som mulig, er at Annabelle selv helt bevisst lar være å tenke på det som skjedde. Hun prøver å fortrenge det, men på grunn av løpingen, og livet generelt, skjer det hele tiden ting som minner henne om noe, og gradvis presser fortiden seg på. På denne måten blir det naturlig at det tar tid før vi får del i minnene. En annen faktor er at vi hele tiden får vite noe, så boka blir aldri kjedelig. Løpingen og prosjektet med å komme seg fra Seattle til Washington D.C. er interessant nok til å fylle en roman alene, og så kommer den mørke forhistorien i tillegg, som gjør at boken virkelig gjør  inntrykk.

Feministisk budskap

Annabelle starter å løpe etter en episode som for kvinnelige lesere nok er like deler hverdagslig, gjenkjennelig og ubehagelig: En fremmed, beruset fyr legger an på henne i køen på en fastfoodrestaurant. Hun blir så satt ut at hun begynner å løpe, og det blir starten på den 435 mil lange turen fra USAs vestkyst til østkyst.

Det fine og realistiske med historien, er at det ikke bare blir lettere av å løpe. Mange ting blir vanskeligere, hun kommer i situasjoner hvor hun igjen er i reell fare, det kan være utrygge løyper som går over falleferdige broer, gjennom flere kilometer lange bekmørke tuneller, tordenvær mens hun løper i et landskap som er helt flatt. Selv om hun klarer seg gjennom strabasene, føler hun seg ikke nødvendigvis bedre, og tragedien blir ikke enklere å hanskes med, men hun springer fordi alternativet er verre. Noen ganger er ting bare dritt, og det er okay. Som Annabelle sier: Ting er som de er. Jeg synes i grunnen det er en god og viktig lærdom for både ungdommer og voksne, i et samfunn hvor det legges så stor vekt på å være perfekt.

Det ligger en tydelig feministisk stemme nedfelt i Annabelle. Episoden hos Dick’s Drive-In (nei, jeg tror ikke navnet er tilfeldig, og ja, det finnes faktisk en fastfoodkjede ved navn Dick’s i staten Washington) er et tydelig eksempel på hvor små ting som skal til for å gjøre kvinner utrygge. «Det er den daglige typen frykt som kvinner er så vant til at de glemmer hvor galt det er å bli vant til noe slikt». Det handler ikke om å sette seg selv i en offerrolle, men om noen strukturer i samfunnet som gjør at det er langt større sjanse for at offeret føler skyld og skam enn at gjerningspersonen gjør det. Og her er vi ved kjernen i Annabelles problem, og som er det hun prøver å løpe fra. Et spørsmål hun stiller seg selv, som psykologen har stilt henne, og som gradvis får dypere og mer nyanserte svar: Hvilke følelser er det plass til bak skylden? Reisen gjennom de forskjellige følelseslagene er minst like viktig som reisen over kontinentet.

Saftig italiensk – og noen små glipper

Handlingen er unektelig ganske mørk, men det finnes lyspunkter. Noe av det morsomste er bestefar Eds italienske uttrykk, det er et underholdende og gjennomført grep, fordi vi både får en bokstavelig oversettelse, og en oversettelse av hva det betyr. En av mine favoritter er Pancia mia fatti capanna!, som direkte oversatt betyr «Mage – bygg deg en hytte», men som egentlig betyr at man skal gjøre seg klar til å stappe i seg masse mat.

Heidi Sævareids oversettelse ivaretar det muntlige preget teksten har på en god måte. Hun vet når hun kan la være å oversette et ord, for eksempel «overkill», fordi det er like naturlig å bruke det på norsk, og når små fyllord skal med i teksten for å beholde den riktige stilen, som for eksempel «dette her» istedenfor bare «dette». Ikke alle ting er like lett å oversette, og jeg lurer på om setningen «Det ser ut som om det har blitt begått en klesvaskforbrytelse» i originalteksten var ment som et ordspill over begrepet «laundry crime». Når det bare vekker forvirring i en norsk kontekst, ville det kanskje være like greit å oversette det mindre bokstavelig? En så velkomponert, engasjerende og viktig roman kunne også fortjent en ekstra runde med korrekturlesing. Ikke fordi det flommer over av skrivefeil, men det er likevel langt flere enn jeg er vant til å se i en trykt bok.