Luft og kjærlighet

Undersøkelser omkring kjærlighetens vesen

Dette er en frittstående fortsettelse av Hilsen en som elsker deg fra 2003, med de samme personene: Maria i 6B, mamma og pappa, og Torgrim i klassen. I Hilsen en som elsker deg møtte vi Maria, det anonyme kjærlighetsbrevet, og mangefasetterte ”undersøkelser av kjærlighetens vesen”: Hvordan møttes foreldrene? Hva føler de for hverandre nå? Hvordan uttrykker Torgrim sin forelskelse? Hvordan besvarer man kjærlighet? Og – til overmål – Oscar som forelsker seg i gutter.

Årets bok Luft og kjærlighet tar opp noen av de samme spørsmålene, men føyer til noen nye: Hva skjer når Maria prøver å løsrive seg fra foreldrenes omsorg og bli ”en av de jentene som hopper fra bryggekanter uten å spørre om lov”? Hva skal hun gjøre når hun synes at både Torgrim og fetteren Viktor er like søte? Hva skal til for å våge å opptre? Og aller mest: Hvorfor sier ikke Torgrim de tingene som hun ønsker å høre?

Handlingen i boka er raskt gjenfortalt. Maria og Torgrim sier farvel til hverandre før sommerferien. Torgrim reiser til familien i Nordland. Maria lurer foreldrene til å reise etter til samme sted. Hun finner Torgrim idet han og Viktor øver og gruer seg til en opptreden senere i uka. Opptredenen lykkes. Maria blir roligere inni seg og tryggere på sine egne reaksjoner og forholdet til Torgrim.

I det siste har jeg lest flere barne- og ungdomsbøker hvor noen av premissene for handlingen virker usannsynlige, og likevel må aksepteres for at spenningskurven skal bære. Også her er det noe som skurrer: Jeg tror ikke på at Marias foreldre lar seg lokke til å feriere på et ukjent sted, eller at de overhodet ikke forbinder stedet med en av datterens klassekamerater. Jeg har ikke så lett for å leve meg inn i at to gutter på 12-13 skal være så grunnleggende engstelige for å opptre. Det er bærende for handlingen at de skal grue seg, men jeg får det ikke til stemme med måten skolen vektlegger scenetrening på. I tillegg ergrer jeg meg over det halvmotiverte innslaget at guttene har ”beskyttet” jordhytta de øver i, ved å bæsje i gresset, slik at naboungene ikke skal stjele fra hytta.

Boka innbyr til å bli lest og oppfattet på mange måter: Som ”tatt på kornet”-skildring av ung, forvirret kjærlighet vil den vekke vemodige smil hos eldre og gjenkjennelseslykke hos unge lesere. På sitt beste er Maria like nervøs, forvirret og full av spørsmål som sin åndelige fetter Markus Simonsen, riktignok uten all komikken i nevrosene. Som ”rollemodell” for forståelse og mestring av følelser vil den trolig skape nervøse, oppfarende ungjenter og dypt bekymrede foreldre.

Som pubertetsskildring er den god på beskrivelsene av kryssilden mellom skole, venninner, foreldre, selvet og de nye relasjonene som vokser fram. Andre kan oppfatte dette annerledes, men for meg ble dette en bok hvor kjærlighet bare er det tilsynelatende temaet, og hvor det virkelige temaet er Marias oppdagelse av seg selv, av andre menneskers selv og deres intensjoner, av grensene hun selv og andre setter for henne og overskridelsene som er nødvendige for å frigjøre seg. For som hun sier et sted i boka: ”I luft og kjærlighet er alt tillatt.”

Handlingen er allerede referert, men det forteller lite om boka som helhet. Verken Hilsen en som elsker deg eller denne boka bæres av handlingen, men av tankereferatet og Marias refleksjoner. Det er den beste og viktigste delen, og den utvikler seg fra utmattende kaos til noenlunde avklaring. Dette er ikke en bok om opplevelser, men om å erfare og formulerer ny innsikt. Derfor er tankereferatet logisk og naturlig i ei bok om voksende mot og innsikt.

Og la meg så få avslutte med at dette både er ei stressa og ei sympatisk bok. Stressa fordi Maria ikke lar noen steiner være usnudd i alle sine tidligpubertale refleksjoner. Sympatisk blant annet fordi den bryter litt med romantikksjangeren og legger slik vekt på lykken ikke er å finne den andre, men å finne seg selv.