Lukten av skolebiblioteket
Selv på en relativt liten skole i det norske innlandet fantes den store verden. Av og til fikk vi besøke den.
Jeg kan ikke huske hvor ofte det skjedde, det kan ha vært en gang i uka, antakelig sjeldnere, men jeg husker godt klassen som beveget seg gjennom korridorene på skolen mot skolebiblioteket. Utenfor vinduene lå den kjente verden, men inne i bøkene som sto i hyllene lå eventyret, og jeg kastet meg over det. Ikke slik å forstå at jeg på noen måte var en tidlig fantasy-leser. Tvert imot, kan man nesten si, jeg likte best bøker som foregikk i en gjenkjennelig virkelighet, gjerne navngitt, men som på en eller annen måte ga språk til noe mer, for hverdagen var mer enn hverdag, det må jeg på en eller annen måte ha hatt opplevelsen av ganske tidlig.
Hjemmefra husker jeg noen eventyrbøker og en kristen barnebok jeg hadde fått av den religiøse bestemoren min. Jeg likte den godt, husker jeg, den er fra tiden før jeg lærte å lese selv, den er forbundet med stemmen til faren min, å sitte i armkroken hans og høre stemmen hans, det var fint. At den var kristen gikk meg hus forbi, det skjønte jeg først noen år seinere da jeg så den igjen og oppdaget at det eventyrlige huset hovedpersonen, som jeg har glemt navnet på, bodde i, var en prestegård. På det tidspunktet var jeg allerede langt inne i rekken av bøker med Hardy-guttene som broren min, seks år eldre enn meg, hadde stående. I noen år var det min desidert foretrukne lesning, først seinere begynte jeg å lese Stompa, selv om det på en eller annen måte foresvevet meg at rekkefølgen burde vært motsatt.
Likevel, det var på skolebiblioteket jeg kunne kaste meg ut i litteraturen. Jeg leste alt, eller, jeg leste ikke alt, men jeg prøvde å lese alt. Noe ga jeg opp fordi jeg kjedet meg, andre ting skjønte jeg ikke, likevel var det vekket en nysgjerrighet i meg som aldri har gått over. Jeg ble en leser, og selv om jeg nå kan se med blandede følelser på det jeg leste, for eksempel de sterkt idealiserte og tilrettelagte biografiene om historiske personer (jeg husker jeg slukte biografien om John F. Kennedy), er det jeg husker den svimlende følelsen av at verden var stor der inne på skolebiblioteket.
Mer enn én bok er det dette som er mitt barnebokminne. Litteraturen som et svimlende, åpent sted, konkretisert til skolebiblioteket, til lukten av bøker som fylte det rommet. Seinere ble det folkebiblioteket. Barnebokminne? Jeg konkluderer altså ikke med en bok, men med ett sted: Biblioteket. Ta vare på dem. Det er der bøkene bor.
Håvard Syvertsen, forfatter og oversetter, debuterte i 1992. Har skrevet én barnebok, Lyset skinner i mørket (2013).
