Tittel: Luna og Flakse
Tekst: Frøydis Benestad Hågvar
Illustratør: Bente Jørgensen
Forlag: Omnipax
Årstall: 2009
Antall sider: 56

ISBN: 9788253032344

Luna & Flakse

PÅ JAKT I ANNERLEDESLAND

Anmeldt av Hilde Dybvik

Frykten for å være annerledes som tema i pratsom barneroman.

Ny i byen
Luna mistet begge foreldrene sine da hun var liten, og vokste opp i en liten bygd sammen med bestefaren sin og papegøyen Flakse. En dag må de flytte til en liten leilighet i den store byen, og dette opplever Luna som svært traumatisk. Verre blir det når Flakse allerede første dagen flyr ut gjennom vinduet.

Her begynner det som kunne ha blitt en spennende historie om Lunas ville ferd etter Flakse. Vel. Selv om det er et visst driv i fortellingen, når den aldri de helt store høyder. For det virker så umotivert at den engstelige Luna plutselig skal våge seg ut i byen. Før dette har bestefar, Luna og Flakse (på det tidspunktet sitter han trofast på Lunas skulder) vært i butikken, noe som skulle bli en vond opplevelse på to måter. For det første mister Luna og bestefar hverandre når han skal finne egg til pannekakene, og for det andre – og det er kanskje først og fremst her det skurrer – blir Luna plutselig flau over bestefar. Først sitter hun altså nedsunket og fortvilet på gulvet, livredd, gråtende og tilsynelatende forlatt. En tilfeldig mann går endelig forbi. Han finner åpenbart det hele nokså udramatisk, og peker leende på ”den gamle mannen med de rare, stripete buksene og den flate hatten” (s. 7).

Karaktersvakhet
Så lite er det som skal til for at Luna skammer seg over bestefar. Hennes problem er først og fremst at hun er annerledes enn mange andre barn fordi hun ikke har noen mamma og pappa – og det virker litt urettferdig at det skal gå ut over den snille bestefaren. Når hun tenker på første skoledag på nytt sted, bekymrer hun seg for om alle kommer til å ”le av den gamle, rare mannen, akkurat som butikkmannen gjorde […] Når hun tenker seg om, er kanskje bestefar litt spesiell… […] Jo, han er nok litt rar” (s. 9–10).

Det er ikke så uvanlig at barn i en viss alder (Luna er ti år) er opptatt av hva de andre mener. Men skiftet skjer så fort, og det hele er så ubegrunnet (tross alt sa jo bare ”butikkmannen” at det var buksene som var rare), og for meg framstår Luna med ett med en tydelig karaktersvakhet. At hun deretter våger seg utenfor på egen hånd, er dermed ikke lett å forstå.

En upålitelig veiviser
Hvorfor Luna på død og liv skal ha tak i Flakse, den eneste vennen hun har (noe vi blir fortalt altfor mange ganger), er heller ikke godt å si. Flakse er etter alt å dømme en meget upålitelig venn; han flakser jo bare avsted hver gang Luna fortvilet nærmer seg. Han opptrer heller ikke som noen veiviser i tradisjonell forstand, men vi kan vel likevel forstå ham på den måten. Da synes jeg at skildringene av ham burde gjort det mer forståelig at Luna følger etter ham. Valget mellom å risikere liv og helse for å finne igjen sin upålitelige bestevenn som til og med bare er en papegøye – og å spise pannekaker sammen med bestefar, virker forholdsvis opplagt. Dersom Flakse hadde hatt en eller annen overnaturlig kraft, og fortellingen magiske elementer, ville det vært langt enklere å godta. Når Flakse attpåtil fører Luna til Eventyrøya, forventet jeg meg noe fortryllende og magisk – men det er lite mystikk verken i historien selv eller måten den er fortalt på.

En verden av mangfold
”Det er akkurat som om det henger et skilt rundt halsen hennes hvor det står at hun er ny i byen, og annerledes enn alle andre” (s. 13). Slik føler Luna det. Men på sin ferd etter Flakse møter Luna en rekke personer som på en eller annen måte er ”annerledes” selv: Først ringer hun på til et barnehjem. Med andre ord: barna som bor der, er også foreldreløse. Hun møter en gammel dame med drops som tar ferga til byen for å handle, men røper at hun er så ensom at hun bare dro for å se folk. Hun møter en gutt med en slange – også et uortodokst kjeledyr – og hans lesbiske mamma, som tilhører en minoritet; hun møter en snekker, som verken har kjæreste eller barn (kanskje er han ensom, han også), en alternativ kokosbolledame og hennes datter, Bianca (adoptert, selvfølgelig), som – og det er nesten for godt til å være sant – også har en papegøye, og dessuten bor i naboblokka til Luna.

Forfatter Frøydis Benestad Hågvar debuterte i 2007 med boka Litt annerledes i Piraten barnehage. Den handler også om å være annerledes, men har et langt mer åpent prosjekt: å synliggjøre avvikende tilstander. I Luna og Flakse gjenfinner vi det samme prosjektet, men pakket inn i en historie. Det blir litt mye på én gang, og går på bekostning av spenningen i fortellingen.

Det fineste i Luna og Flakse er kanskje Lunas erkjennelse av at alle de ulike menneskene på hver sin måte faktisk prøver å hjelpe henne: Hun erfarer at det ikke nødvendigvis er slik man frykter på forhånd. I tillegg forstår hun at hun betyr noe for noen: Bestefar ville vært ensom uten henne.

Talende bilder, pratsom tekst
Bente Jørgensens illustrasjoner er fargesterke og store. Uttrykksfulle ansikter kommer tydelig fram. Illustrasjonene tjener godt som fargesprakende, detaljrike og oppfriskende innslag og er resultater av kreative blandingsteknikker.

Fortellingen ville nok ha tjent på om teksten hadde vært mer sparsom; ofte ligger jo styrken nettopp i det som ikke sies. I Luna og Flakse får vi alt servert. Stedvis framstår teksten som overflødig sammen med illustrasjonene. For eksempel forklarer teksten at en paraply ligner en frosk, noe som ville vært en langt morsommere detalj dersom dette kun lå i illustrasjonen og slik avdekket noe mer enn det teksten forteller oss. Det blir i det hele tatt litt for omstendelig.

Boka vil nok først og fremst kunne egne seg som stillelesningsbok for barn som kan lese. Kapitlene er i så måte passe korte, handlingen så enkel, språket så banalt, og motivene så overtydelige at det ikke er nødvendig med den voksnes ledsagende forklaringer.



Skrevet av:
Kommentarer