Mitt barnebokminne - av Sverre Henmo, forfatter
11 mann til angrep
Max Lundgren

Oversatt av Odd Winger
Gyldendal 1974

Lundgren, Max: 11 mann til angrep

DRØMMEN OM TOPPDIVISJONEN

Da jeg var barn på 70-tallet, drømte jeg om å bli fotballspiller. Jeg vokste opp i en rolig forstad der det lokale a-laget spilte i 4. divisjon og hadde tjue tilskuere på kampene. Lokale forbilder var det altså ikke så mange av, men vi så tippekampen hver lørdag og drømte om at en storhet en dag ville forville seg ut i forstaden og oppdage oss.

Problemet var at jeg hadde to storebrødre jeg kunne sammenligne meg med. For brødrene mine var gode. Ordentlig gode. Sånne som vakte oppmerksomhet. Og som en lite pedagogisk trener en gang sa til meg; ”Hadde du vært halvparten så god som brødrene dine, ville du vært en jævlig god fotballspiller”. Han får bære noe av skylden for at jeg ble forfatter. På tross av dette beholdt jeg drømmen om å bli fotballspiller ganske lenge. Grunnen til det var Max Lundgrens bøker om Åshöjden BK.

Mellom 1967 og 1971 skrev han fire bøker i serien: ”11 mann til angrep”, ”11 mann går videre”, ”11 mann i knipe” og ”11 mann mot toppen”. Det handler om Jorma som vokser opp med sin bror Edward i en liten bygd i Sverige. En dag flytter Bagarn Olssons hit. Bagarn er tidligere landslagsspiller i fotball. Og når han tar over som trener, sier han at «Fins det i det hele tatt anlegg for fotball hos dere, skal jeg plukke det fram».

A-laget til Åshöjden ligger i 5. divisjon, men Bagarn lar de unge guttene i bygda slippe til, og det viser seg at Edward har et ekstremt talent. Jorma er arbeidshesten. Sliteren. Han som serverer pasningene som gjør at Edward kan score spektakulære mål.

Jeg var Jorma. Og Jorma var meg.

I løpet av de fire bøkene klatrer klubben gjennom ligasystemet helt til de i siste bok kjemper om opprykk til toppdivisjonen. Da har Edward for lengst blitt stjerne på det svenske landslaget, men Jorma har også, til slutt, med tålmodig trening og hardt arbeid, fått sin landslagsdebut.

Det er et fabelaktig persongalleri i bøkene. Og jeg husker dem alle sammen: Hittejoel, Strutsen, Blåbærkongen, taterne og alle de andre, men best av alle: Bagarn, Edward og Joel. Jeg har lest mange barne- og ungdomsbøker som forsøker å skrive om fotball, men jeg har aldri sett noen lykkes som Max Lundgren gjorde med bøkene om Åshöjden BK. Det eneste mulige unntaket er Norges svar på Max Lundgren, nemlig Petter Larsen og hans bøker om Siggen. ”Midtbanen angriper” og ”Siggen på midtbanen”. Jeg kunne like gjerne skrevet om dem. Men det var altså noe med Jorma som snakket til meg. Kanskje det var så enkelt som drømmen om at det går an å jobbe seg til noe stort til tross for at du kanskje har en bror med større talent for det enn deg.

Jeg ble aldri profesjonell fotballspiller. Ikke brødrene mine heller. Imidlertid viste det seg at det lokale 4. divisjonslaget der vi vokste opp hadde et snev av Åshöjden BK i seg. For laget var Stabæk og i fjor vant de Tippeligaen. Alt kan skje. Snart er jeg også kanskje på landslaget?



Skrevet av:
Kommentarer