Lunt forfatterportrett

I 2020 feirer vi at det er 100 år siden Norges kanskje mest kjente barnebokforfatter, Anne-Cath. Vestly, ble født. Med et forfatterskap som teller over førti bøker for barn, i tillegg til filmer, hørespill og memoarer, er det helt på sin plass at forfatteren nå hylles med et stort biografisk verk for barn, og Agnes-Margrethe Bjorvand og illustratør Hans Jørgen Sandnes ser ut til å ha gått til verket med stor entusiasme.

Anne-Cath. Vestly er Bjorvands andre forfatterbiografi, etter den kritikerroste Astrid Lindgren som kom ut i 2015, og som er bygd opp etter den samme malen. Hovedteksten, en kronologisk gjennomgang av ulike livsfaser og viktige hendelser i forfatterens liv, blir supplert med forfattersitater og tilleggsopplysninger i en mindre teksttype, og avslutningsvis er boka utstyrt med både en komplett bibliografi, en kildeliste og en oversikt over viktige datoer i Vestlys liv. Boka er rikt illustrert av Hans Jørgen Sandnes, hvis tegneserieaktige barnefigurer er gjenkjennelige for mange fra Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nr. 2-serie, men også fra Gyldendals nyillustrerte utgaver av Mormor og de åtte ungene-serien. I Anne-Cath. Vestly benytter Sandnes seg av en teknikk der autentiske svart-hvitt-fotografier fargelegges og integreres i større fargeillustrasjoner. Figuren Knerten fra Lillebror og Knerten fungerer som gjennomgangsfigur eller forteller, som dukker opp på hvert eneste oppslag i ulike positurer, og tilfører et lekent og humoristisk tilsnitt til biografien.

Mykt om det som er tungt og vanskelig

Bjorvand fremstår som en lun og trygg forteller, som presenterer hendelsene i Vestlys liv på nivå med barneleseren, slik en bestemor ville ha fortalt om henne til et barnebarn. Hun skaper forbindelser mellom liv og forfatterskap i klassisk historisk-biografisk tradisjon, men unngår å bli fortolkende eller spekulerende. Særlig barndommen til Vestly er levende og presist skildret, og biografien har en myk og fin inngang til vanskelige temaer som død, ensomhet og handikap. Gjennom hendelsene hun har valgt seg ut, skaper Bjorvand et tydelig bilde av hvordan Vestly fant inngangen sin til litteraturen gjennom ønsket om å utfolde seg i rollen som en annen enn seg selv – først gjennom skuespilleryrket og deretter som forfatter.

Likevel er det noe som mangler i Anne-Cath. Vestly. Mens foto og illustrasjoner spiller godt sammen, fremstår samspillet mellom de ulike teksttypene ofte som litt klønete. De korte tilleggene i «du skjønner det at …»-tekstene sklir iblant ut i lange episodebeskrivelser, eller samme opplysning blir gjentatt i både hovedtekst og tilleggstekst, som i skildringen av Vestlys tur til Nigeria for å gjøre research til boka Mormor og én til hos Rosa. På andre oppslag er det manglende samsvar mellom tematikken i hovedteksten og sitatene. Viktigst er likevel innvendingen om at Anne-Cath. Vestly mangler litt driv. Man kan spørre seg om Bjorvand har fått nok ut av stoffet sitt når en episode der Vestly måtte lære seg å gå på nytt etter alvorlig sykdom forvises til et par setninger i tilleggsteksten, mens ektemannen Johan, som iblant kunne forstyrre Anne-Caths arbeid ved å snakke mye i telefonen, blir viet et helt oppslag. Tendensen til at stoffet tynnes ut og at hendelsene som vies plass er litt tilfeldig utvalgte, blir mer og mer påfallende ettersom boka nærmer seg slutten, og man kan spørre seg om biografien burde vært strammere redigert.

Fortidens folkelesning

Det begynner å bli lenge siden Anne-Cath. Vestlys storhetstid, og noen av utfordringene i Anne-Cath. Vestly ligger nok nettopp i henvendelsen til målgruppa. Vestly skrev historier tett knyttet opp til sin egen samtid, og en del av det nyskapende ved forfatterskapet hennes handlet jo nettopp dette: om viljen til å skape karakterer som brøt med normene, som den hjemmeværende faren i Aurora-bøkene, og om ønsket om å sørge for at barn med alle typer leveforhold skulle kunne finne identifikasjonsfigurer i bøkene hennes. Selv om Bjorvand kommer innom denne tendensen, er dette et perspektiv jeg gjerne skulle sett at hun viet større plass i biografien.

Samtidig har jo valget om å skrive midt i sin egen samtid gjort at Vestlys barnebøker har mistet noe av aktualiteten sin, og at de, med unntak av Mormor og de åtte ungene-serien, dessverre blir lite lest i dag. Dermed mister Bjorvand muligheten til å forvente innforståtthet med bøkene hennes, og får dermed en relativt utfordrende formidlingsoppgave. I tråd med denne problematikken, snubler hun ofte i de oppslagene der hun forutsetter bakgrunnskunnskap, som når hun inngående analyserer en illustrasjon fra Ole Aleksander Filibom-bom-bom uten å gjengi selve illustrasjonen. Hun lykkes imidlertid bedre der hun plasserer forfatterens handlinger inn i en samtidig kontekst, som i oppslaget der hun redegjør for hvordan Vestly utfordret normene om at barn skulle skånes fra biologiske forklaringer om hvordan babyer blir til. På den måten ligger appellen til Anne-Cath. Vestly kanskje først og fremst i den litt eksotiserende utforskningen av hvordan ting var annerledes i gamle dager – et poeng som jo også kjapt blir tydelig i lesningen av Vestlys barnebøker.

Visuelt vellykket

Til tross for svakhetene, er det likevel mye som stemmer i Anne-Cath. Vestly, særlig visuelt. Oppslagene er luftige og oversiktlige, og Sandnes’ collage-teknikk tilfører dybde og liv til svart-hvitt-fotografiene hentet fra Vestly-familiens fotoalbum. Valget om å bruke samme illustratør som i nyutgivelsene av Mormor og de åtte ungene skaper en fin dialog med fiksjonsuniverset, og den lyse, brunlige fargepalletten gir boka et lunt og varmt preg som understreker budskapet om Vestly som «hele Norges mormor».

Anne-Cath. Vestly når aldri helt opp til nivået til Bjorvands forrige forfatterbiografi, om Astrid Lindgren, men lykkes likevel i å tegne opp et klart bilde av en forfatter som trosset sin egen sjenanse og fant en måte å heve stemmen på gjennom litteraturen. Det gjør Anne-Cath. Vestly til et beundringsverdig forsøk på å gjenaktualisere og kanonisere Vestly som nasjonal-barnebokforfatter. Og hvem vet; kanskje er den typen tidsportrett Bjorvand og Sandnes tegner opp i Anne-Cath. Vestly nettopp inngangsporten nye generasjoner av barnelesere trenger for å ta steget inn i Vestlys 60- og 70-tallsunivers?