Lurve Lam

Gråt og tenners gnissel

Av Agnes-Margrethe Bjorvand, høgskolelektor ved Høgskolen i Agder og redaksjonssjef i nettmagasinet www.barnebok.no

Jeg har uten tvil vært et privilegert barn, med to foreldre som gladelig leste høyt for meg både før og etter at jeg lærte meg denne herlige kunsten selv en gang på midten av syttitallet. Og minnene er mange. Jeg husker med glede heisen som kilte i magen til det store huset til Ole Aleksander Filibom-bom-bom, og Lotta i Bråkmakergata som skulle lære seg å sykle på sykkelen til fru Berg, og – for ikke å snakke om – Aurora og Sokrates som hadde en pappa som stelte hjemme.

Men den boka jeg kanskje husker aller best er ei selsom lita bildebok med tittelen Lurve Lam. Jeg var kanskje tre år da jeg møtte denne boka for første gang. Kort fortalt handler den om det lille lammet Lurve Lam som ikke hadde noen å leke med. På jakten etter lekekamerater roter han seg langt vekk fra moren sin og må sove ute i den mørke natta – helt alene! Og hver gang foreldrene mine leste følgende passasje

Stakkars lille Lurve Lam, det er veldig synd på ham!

begynte jeg å stortute. Det var ikke til å holde ut at det lille lammet skulle være så alene i den store verden. For hvor var mammaen hans? Og hvordan skulle han finne tilbake til gården sin? Det lurte jeg veldig på, samme hvor mange ganger jeg hadde lest boka før. Og ikke før var boka slutt, så ville jeg – på småbarns vis – lese den om igjen, bare for å oppleve den spenninga det var å vente på det jeg visste ville komme. (I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg aldri stilte spørsmål om hvor pappaen til Lurve Lam var, men det var tydeligvis ingen aktuell problemstilling for et barn som var velsignet med to trygge foreldre.)

Bokas opprinnelse vet jeg lite om. Den er utgitt av Damm forlag, men boka er ikke utstyrt med navn på verken forfatter eller illustratør eller en eventuell oversetter.

Jeg har dessuten enda til gode å møte noen andre som har lest denne boka, men mitt eget eksemplar er så godt som lest i stykker.