Lydbøker for små barn lest og sunget med nyskrevne sangtekster

Lydbøker for små barn lest og sunget med nyskrevne sangtekster
Cover image

Lydbøker
Ulf Löfgren
Ludde
Lest, sunget og med sangtekster av Inger Gundersen
2 cd
NRK Lydbokforlaget, 2002

Ludde

Ulf Löfgren

NRK Lydbokforlaget

2002


Cover image

Gunilla Wolde
Emma og Thomas
Lest, sunget og med sangtekster av Inger Gundersen
1 cd
Lydbokforlaget, 2004

Emma og Thomas

Gunilla Wolde

Lydbokforlaget

2004


Cover image

Gunilla Wolde
Emma og Thomas kommer igjen
Lest, sunget og med sangtekster av Inger Gundersen
1 cd
Lydbokforlaget, 2004

Emma og Thomas kommer igjen

Gunilla Wolde

Lydbokforlaget

2004


Cover image

Kari Grossmann
Lillesøster
Lest, sunget og med sangtekster av Inger Gundersen
1 cd
Lydbokforlaget, 2006

Lillesøster

Kari Grossmann

Lydbokforlaget

2006


Billedboka med usynlige bilder Anmeldt av Morten Haugen 1/Innledning Lydboka er på et vis fortellinga

Billedboka med usynlige bilder

Anmeldt av Morten Haugen

1/Innledning
Lydboka er på et vis fortellinga back to basic. Borte er liten skrift, eselører og kunstige avbrudd når du blar om. Tilbake er stemmen og øret: fortelleren, fortellingen og tilhøreren. I tillegg kommer muligheten til å dramatisere fortellingen: betone replikkene, å legge ulike personligheter og følelser i stemmen(e) i fortellingen.

I ei god billedbok derimot er ofte en av kvalitetsfaktorene at det ikke er fullt samsvar mellom tekst og bilde. Det skaper et tomrom som åpner for meddiktning. I de pekebøkene og enkle billedbøkene vi ser på her, er meddiktningen mindre viktig, mens bildene fremdeles svært viktige. Det har betydning at bildene er lojale mot teksten, for å styrke barnas evne til å avkode ord og bilder. Og her er utfordringen som Inger Gundersen møter når hun skal tilføre lyd og fjerne bilder: Hvordan skal hun enten ta vare på bokas intensjoner og effekt, eller eventuelt: hvordan skal hun klare å tilføre den merverdi?

    1. Pekebilledbokas effekt = fortelling + begrepslære
    Lydbokas effekt = fortelling + X

Hva er pekeboklydbokas x-verdi / merverdi?

2/Bøkene
Den første boka om Ludde utkom på svensk i 1984, og siden har Ulf Löfgren laget 20 enkle billedbøker som Cappelen markedsfører på norsk som ”humor for svært små mennesker”. De fleste bøkene er bygget rundt forventningsbrudd og komikk. Dobbeltoppslagets layout, sideskift og poenger i bildene er ofte bærende for komikken. Personene i bøkene er påkledde dyr, og med noen unntak er hver art representert med ett individ. I bøkene om Ludde er det både dialog, fortellerstemme og Luddes monolog. Fortellingene om Ludde var Inger Gundersens første lydbok, og den ble opprinnelig laget for ”Barnetimen for de minste”. Formatet er svært tydelig barnetimetilpasset, med fem episoder á ca 20 minutter. I hver episode er det rom for tre fortellinger, og alle fortellingene brytes opp med en nyskrevet sang midt inne i fortellingen.

Gunilla Woldes 20 bøker om Thomas og Emma utkom fra 1969, og er fremdeles blant de mest slitesterke utlånsfavorittene i bibliotekene. De fleste bøkene er orientert mot begrepslære, sosial trening og barns orientering. Tegningene er enkle, naive strektegninger. I disse bøkene er det ingen dialog, men en autoral fortellerstemme. Inger Gundersen laget i 2004 2 lydbøker, hver med 10 av fortellingene. Lydfortellingene har på samme måte som Ludde-lydboka nyskrevet sanger inne i hver fortelling, og på Emma og Thomas-lydbøkene er sangene dessuten samlet til slutt. På disse to lydbøkene er det lagt til noen flere lydeffekter enn på Ludde-lydboka: mjauing, og en barnestemme som kommer med ”au”, latter og telling av fingre og tær.

Kari Grossmanns første billedbok om Lillesøster utkom i 2002, og de seks første er samlet på lydboka, mens den sjuende boka utkom nå i vår. Disse bøkene skildrer hverdagslige utfordringer i en moderne familie med to foreldre og tre søsken. Illustrasjonene har tidsriktige og pedagogiske detaljer i en ofte idylliserende tegnestil. Dette er en tekst hvor det både finnes en autoral forteller, og flere stemmer i dialog, og det finnes også undertekst og underforståtthet. Inger Gundersen forandrer stemmen sin til de enkelte karakterene, slik at vi hører fars, mors og lillesøsters stemme. Det er noen få, neddempede lydeffekter, nesten for få etter min smak. Også på denne lydboka har hver bok fått sin egen nyskrevne sang. Fortellingene varer mellom 3 min 41 sek og 6 min 21 sek. Sangene kommer i tillegg. De varer mellom 1.10 og 2.08, og utgjør ca 25 prosent av platas varighet. Det er en litt mindre andel enn for de andres lydbøkenes vedkommende, rett og slett fordi det er mer tekst i disse bøkene.

3/Inger Gundersen
Inger Gundersen er en 33 år gammel frilansskuespiller som bor i Oslo, og har oppdrag i friteatergruppe, med dubbing og enkelte film- og tv-roller. Siden 2002 har hun også jobbet med å lage lydbøker/hørespill av enkle billedbøker.

Vi må være ryddige nok til å minne om at hun ikke er den første til å lage hørespill eller dramatisert opplesning for førskolebarn. Barnetimen for de minste har en lang og stolt historie, og den barnebokhelten som det er nærmeste å vise til av forgjengerne, er Albert Åberg, som har vært på tv og radio og kassett i årevis.

4/Lydbøkene
Lydbokutgavene byr i noen tilfeller på spesielle utfordringer i overgangen fra ark til lyd. Spesielt med Ludde blir dette tydelig, fordi Löfgrens sideuttegning legger opp til at det skal være et visuelt moment på hver side. I episoden ”Ludde og den rampete bamsen” foregår det mest av handlingen i bildene, mens teksten er Luddes replikker ”Nei, Bamse, du kan ikke gjøre…”. En slik bok tåler dårlig overgangen til lydbilder. Jeg lurer på om den kunne ha blitt hjulpet med flere lydeffekter? Agurk i trompet og vann i sko skulle være greit å lydillustrere. I fortellingen om rampebamsen er det bildene som bærer det meste, og teksten er illustrasjonen, så og si. Motsatt finnes det i ”Doktor Ludde” et mer balansert forhold mellom tekst og bilder. Ludde leker doktor, og syke dyr kommer inn til ham på hver dobbeltside. Her har teksten større egenverdi og bæreevne, og lydbokversjonen blir mer vellykket. I fortellingen om ”Lillesøster i butikken” finnes et tilsvarende problem som kunne vært løst med lydeffekter, eller ved å legge en setning til teksten: Boka åpner med ”- Skynd deg, Lillesøster, sier Pappa. – Vi må handle før butikken stenger”. Leseren ser på bildet at de to løper hånd i hånd, og skjønner at de er underveis. Lytteren får ingen hjelp i teksten til å tolke om de to sitter hjemme, står i barnehagegangen og knyter sko, går, eller kjører. I slike tilfeller tror jeg kanskje at lydboka ville tjent på er mer aktiv tilrettelegging til sitt medium, for å forklare hvor og hvordan.

En annen, liten innvending er at fortellingene fort gror inn i hverandre, når det er samme oppleser og tekstene er så vidt korte hver for seg. Jeg tror kanskje at en kort, skillende vignett hadde vært hensiktsmessig.

Hvorfor er disse lydbøkene likevel flotte? Alle tilbakemeldingene jeg får om disse lydbøkene er fulle av begeistring. For det første er det spennende å lage lydbøker for så små barn og å finne en stemme og et format som åpenbart fungerer. Jeg tror hemmeligheten ligger i hvordan primærmålgruppa identifiserer seg med historiene og tilegner seg mediet. Lytterne på 2-4 år fascineres både over enkle historien med solid grunnlag for identifikasjon med personene og handlingen, og jeg tror de setter pris på tilegnelsen av selve mediet, det at det finnes lydbøker for dem.

Men det viktigste er sangene. Hver billedbok har fått sin egen sang, og det er dette som er Gundersens vesentligste bidrag til å foredle billedbøkene til lydmediet. Hun har til sammen laget 41 små sanger, én til hver av billedbøkene hun leser/framfører. Sangene er som nevnt plassert inne i fortellingen. Alle sangene er skrevet i jeg-form, selv om fortellervinkelen aldri er personlig i bøkene. Dette er et dyktig og virkningsfullt grep som forsterker lytterens identifikasjonsmuligheter, samtidig som det skaper inntrykk av at det finnes et ”jeg” som henvender seg til lytteren. Sangene er enkel visepop for enmannsorkester, de korteste sangene er bare så vidt lenger enn et minutt og den lengste er 3.30. Sangene er til dels episke, men de fleste er mer et uttrykk for en situasjon, følelse eller sinnstilstand. Sangtitler som ”Jeg er så sint” (fra Lillesøster), ”Tvertimoten” (Emma), ”Grue-sang” (Emma), ”Venner” (Thomas) og ”Mamma, kan du ikke finne meg?” (Ludde) er gode hint om hvordan Gundersen har lykkes med å skape kunst som barna har glede og utbytte av å forholde seg til.

Merverdien eller x-verdien som lydboka tilfører teksten er den styrkede identifikasjonen, og sangene, som både har egenverdi og verdi som nytt perspektiv på fortellingene.

5/Om lydbøker
Lydbøker er på mange måter et tidstegn, for flere ulike tider. Man kan si at de er et uttrykk for en travel tidsalder. Lytting under joggeturer, husarbeid og bilturer er et uttrykk for mennesker som alltid har noe å gjøre, og helst vil gjøre to ting samtidig.

Lydboka er også et tidstegn fordi den demokratiserer litteraturen, og gjør den uavhengig av lesetekniske ferdigheter. Fra mitt arbeid som bibliotekar kjenner jeg mange tilfeller av unge gutter (og noen få jenter, også), som har ubehag med lesing, men som har hatt stor appetitt på lydbøker. Jeg tror de har godt utbytte av aktiv lydlesing: de får økt ordforråd, utvikler fantasi og empati, og får i praksis bredere kjennskap til den litterære kulturarven enn sine jevnaldrede. Lesing bør ideelt sett også innebære at vi lærer å avkode trykt tekst. Men i tillegg til slike ferdigheter, eller i mangel av dem, kan lydboka gi mange etiske, estetiske og personlighetsutviklende impulser. Like bra som papirboka, og i noen tilfeller bedre.

Lydbokforlaget ble startet i 1987, av spesialpedagogen Herborg Hongset som fremdeles er daglig leder. De første utgivelsene var ”nyttige” og ”viktige” bøker, og bibliotekene og skoleverket var de viktigste kundene. Med overgangen fra mc til cd og til samtidige utgivelser av årets bestselgere har Lydbokforlaget – og de andre lydbokforlagene (Fono, Cappelen, Gammafon og Piratforlaget) – hatt en eventyrlig vekst og blitt en viktig del av kulturbildet. Ettersom lydbøker åpenbart ikke omfattes av bokbransjeavtalen, har faste eller periodiske tilbud på lydbøker blitt et viktig konkurranseelement mellom bokhandelkjedene. I dag eier Damm, Aschehoug, Gyldendal og grunnleggerne en fjerdedel av forlaget hver.

Det er en utfordring for litteraturkritikere å finne lydbokas kritiske kriterier. Lydboka er et eget medium, og vi som er erfarne i papir og i å analysere tekst eller tekst/bilder, blir redskapsløse når vi skal vurdere lydeffekter, musikkinnslag og valg av innleser. Vi bør kanskje kurses av hørespill- og teateranmeldere? En av mine observasjoner gjelder innleseren Kai Remlov. Han leser både Tsatsiki, Zafons ’’Vindens skygge” og Akunins ”Tyrkisk gambit”. Jeg synes hans lyse, energiske og litt insisterende stemme var utmerket til begge de to første, men med Akunin fikk jeg følelsen av at jeg-hovedpersonen mer var en spirrevipp enn en klassisk helt. Men dette er en privat reaksjon. Finnes det noen objektive kriterier for vurdering av stemmebruk? Lydbokforlaget har gjort seg sine erfaringer om stemmer, både fra egen faglighet, og ut fra tilbakemeldinger. Forlaget kårer ”Årets lydbokstemme” sammen med publikum. De har kanskje også forstått anmeldernes problem, og forsøker å hjelpe oss. På et helt ferskt presseskriv om Beevors ”Berlin, Nederlaget 1945” skriver de veiledende at Anders Ribu ”har en kraftig, litt konservativ stemme som passer veldig godt til historien.”

Som anmelder har jeg forsøkt: Om Anne B. Ragdes ”På bunnen av havet ligger et slott” skrev jeg at ”Ragde leser selv, og gjør det utmerket. Dialekten, tonefallet og variasjonen på de ulike stemmene er med på å gjøre lydboka til en ekstra fin opplevelse.” Om ”Svein og Rotta på dragrace” skrev jeg at ”Terje Strømdahl leser fremdeles utmerket, og når det trengs har han en trønderdialekt som man kan misunne ham.”. Disse to er dobbelanmeldelser hvor bok og lydbok behandles samtidig, men hvor analysen av lydbokutgaven begrenser seg til det siterte. Jeg er mer fornøyd med den følgende, om gjenutgivelsen av ”Den uendelige historie”, fordi jeg karakteriserer stemmen: ”Svein Tindbergs […] varmt følsomme og likevel myndige stemme er med på å gjøre en minneverdig fortelling til en fin lytteropplevelse.”

Å si at ”lydboka har kommet for å bli”, er en banal observasjon. Men vi bør merke oss at lydboka ikke er én sjanger, det er mange. Lydboka er hørespill, roman, noveller, antologier eller som i dette tilfellet: dramatisert opplesning.
Gode produsenter skal klare å finne de riktige oppleserne. Gode opplesere skal klare å lydforme en tekst etter dens karakter. Er den fortrolig, belærende eller entusiastisk. Er det én fortellerstemme, eller mange som snakker sammen? Er det innskutte fortellinger? Er det én lang episk tekst, eller en episodisk tekst? Disse spørsmålene blir viktigere når vi lytter enn når vi leser, og noen av de observasjonene vi gjør om lydboka, kan også gjøre det lettere å analysere papirboka.
Foreløpig får lydbøkene positiv redaksjonell omtale i mange medier, og bæres fram av brukeres entusiasme. Jeg spår at vi i løpet av kort tid kommer til et punkt hvor lydbøker skal bli behandlet og vurdert som ”kunst”, og at vi som kritikere og forbrukere vil bli tydelige i våre krav til hva som er en vellykket lydbok.

6/avslutning
Inger Gundersens multitalent som tilrettelegger, sanger og forteller, på lydbøker hvor hun må dele noe av æren med produsent Kirsti Grundvig, er et kunstuttrykk som beveger seg mellom etermedier, dramatikk og det litterære kretsløpet. Gundersen er en dyktig og interessant formidler og gjenskaper i nye format, og hun fortjener oppmuntring, takk og, ikke minst, lyttere.

Morten Olsen Haugen

Født 1966. Har vært biblioteksjef i Ørland, og har siden 2012 jobbet i kulturavdelinga i Trøndelag fylkeskommune, blant annet med utgivelse av sørsamiske barnebøker. Han har vært barnebokanmelder i Adresseavisen 2003–2010 og Aftenposten 2010–2021, og er fagansvarlig for barnebøker i Store norske leksikon. Foto: Aftenposten