Lyse sommerdager, mørke vinternetter

I år ville Tove Jansson fylt 100 år. Den finlandssvenske forfatteren har påvirket generasjoner med sine fortellinger om Mummidalen og dens skapninger. Flere markeringer har funnet sted i året som har gått, og mens nye lesere har møtt hennes verden for første gang, har gamle lesere hatt anledning til å igjen ta frem Janssons bøker.

banner mummi

Høsten har kommet. Noen dager banker også vinteren på døren her mot nord. Sommerklærne er for lengst pakket bort, og det varme yttertøyet henger igjen på sine vante knagger, grått som senhøsten selv. Når kvelden kommer, kjennes det bedre å krype opp i sofakroken med en bok enn å gå ut. Det er rundt denne tiden av året Mummitrollet og hans familie rydder huset sitt og henger et laken over lysekronen i stuen, så den ikke skal samle støv over vinteren. Så spiser de hver sin porsjon med barnåler før de går i dvale, og sover til snøen smelter og dagene igjen er varme. Snusmumrikken, Mummitrollets gode venn, trekker opp pluggene på teltet sitt før han pakker sekken og reiser, som en trekkfugl, sørover. Hvor han er når han er andre steder får vi aldri vite.

Mummi2-300x224

En annen verden

Det er på denne tiden av året mange av oss andre fordyper oss i virkelighetsflukt. I helgene går vi på kino. Når vi kommer hjem fra jobben på regntunge dager, ser vi altfor mange episoder av de nyeste seriene med amerikansk krim. Flate skjermer lyser opp stuer i de mange hjem. Flere av oss går så langt at vi trekker skjermene helt opp i sengen, og med kroppen varm under dynen er vi selv heller ikke langt unna en tilstand av dvale. Hvis man er heldig har man et barn ved sin side som man kan lese høyt for. Og hvis man velger riktig, kan man sammen rømme til en verden ganske lik vår egen, der mummitroll, hemuler, mumriker, mymler, trollmenn og andre karakterer forsøker å få hver dag til å være den beste dagen den kan være.

Dalen de bodde i var meget vakker. Den var full av lykkelige småkryp og store grønne trær. Tvers over engen rant elven, den tok en sving rundt det blå mummihuset og forsvant til andre steder med andre småkryp som funderte på hvor den kom fra.(1)

De mørke kveldene denne høsten har jeg lest Tove Janssons bøker om Mummidalen. Hver eneste av hennes 9 bøker, om de små trollene og deres venner, er perler i sin beskrivelse av en verden som minner, noen ganger urovekkende mye, om vår egen. Bøkene er illustrert av forfatteren selv, og illustrasjonene er fylt med detaljer fra gjenkjennelig nordisk natur. Trærne har store tresopper voksende ut fra stammene, som trær har i fuktig nordisk skog. Knausene langs havet er som knauser er her langt mot nord, uten trær. Strendene er korte og steinete. Såvidt lange nok til å bygge små badehus der man kan skifte tøy før man hopper ut i havet på varme sommerdager. På strendene samler Mummimamma skjell som hun pynter med i sin rosehage. Her leter Mummitrollet etter perler til Snorkfrøken.

Janssons univers er så troverdig at vi selv lett fyller inn detaljer, om det skulle være noe som verken er tegnet eller beskrevet. Gjennom dette bærer hver og en med oss sin helt egne versjon av Mummidalen. Stedet som for mange er enda mer kjent gjennom de Japansk-produserte TV-seriene som fortsatt er populære, 25 år etter at de ble skapt. I bøkene er Janssons verden mer nyansert enn man kjenner den fra TV. Mørket er mørkere. Og lyset er om ikke lysere, så i hvert fall viktigere som kontrast.

Lyset hadde skremt opp alle skygger, og de flakset søvndrukne rundt ham da han løftet lykten. Så mange skygger, så mange fantastiske former og skikkelser som flagret opp og ned gjennom fyrets uthulte indre. Det var pent. Trappen vindlet seg nedover, ned, ned, ned, grå og gebrekkelig som skjelettet av et forhistorisk dyr, mørket tok imot den nede ved bunnen. For hvert skritt trollet tok, fløy skyggene opp og danset for ham over veggene. Det var for pent til å være skremmende.(2)

Trygghet gjennom gjenkjennelse

På de hundre årene siden Tove Jansson ble født er det mye som har forandret seg. Men mange av de eksistensielle problemstillingene vi møter på i livet, både som barn og som voksne, er de samme. Det er kanskje derfor hennes bøker finner gjenklang hos så mange. Jansson har hatt en stor innvirkning på vår kultur, og få forfatterskap har beholdt en leserskare gjennom generasjoner på samme måte som henne. Vi gjenkjenner oss i hennes karakterer, og gjennom dem kjenner vi oss tryggere på hvem vi selv er.

Foto: Reino Loppinen

Foto: Reino Loppinen

Å nevne at man skriver om Tove Janssons verden er som å åpne en dør for nye historier. Mange vet med sikkerhet hvilken av karakterene i mummiuniverset de selv er. Noen sier umiddelbart Too-tikki. Hun er den rolige karakteren basert på Janssons egen livspartner, Tuulikki Pietilä. Andre sier at de godt vet hvem de er, men at de vil holde det som en hemmelighet. En god venn så på meg litt bedrøvet, da jeg nevnte Snusmumrikkens vandringer: «Jeg skulle ønske jeg var Snusmumrikken», sa hun. «Men jeg er Lille My». Lille My selv ser ikke et problem i hele verden med å være akkurat seg selv. I henne er det ikke spor av usikkerhet.

– Er du sint, så er du sint, konstaterte Lille My og skrelte poteten sin med tennene. – Man skal være sint av og til, hvert eneste knøtt har rett til å være sint. Men han er sint på en gal måte, han blåser ikke ut noe, han trekker det inn i seg.
– Kjære barn, sa mamma. – Pappa vet det nok best selv.
 – Det tror jeg ikke, sa lille My oppriktig. – Han vet det slett ikke. Vet dere det? – Ikke ordentlig, innrømmet mammaen.(3)

Lille My, alltid i rød kjole med håret samlet i en topp på hodet, er den lille jenten som enten er sint eller er glad, og aldri noe midt i mellom. Hun har blitt et symbol for at også jenter kan være sinte – uten å unnskylde seg for det. Gjennom å gi Lille My denne ene, viktige, egenskapen har Jansson gitt mange barn, og voksne, en mulighet til å uttrykke en side ved seg selv som det er viktig at samfunnet gir rom for.

Et snikende mørke

Selv Hufsa har sine følgere. Den mørke karakteren fryser bakken til is der hun går, og om hun blir stående stille på et sted i mer enn en time, vil det aldri vokse noe der igjen. En sen kveld, på en dunkelt belyst bar i en stille gate, fortalte en ung mann jeg delte bord med at han alltid hadde vært redd for Hufsa. «Det er som om jeg da jeg var barn tenkte at jeg kanskje kom til å vokse opp og bli som henne», fortalte han. «Den som alltid bringer dårlig stemning. Den som alltid er utenfor og uønsket».

Hufsa slepte seg et lite stykke til. Hun stirret inn i lampen og rugget sakte på det store, tunge hodet. En hvit frostrøk rullet fram rundt føttene hennes. Nå begynte hun langsomt å gli bort til lampen, en svær, grå skygge av ensomhet. Rutene klirret svakt som ved fjern torden, og hagen holdt pusten. Nå var Hufsa fremme ved verandaen, hun stanset utenfor firkanten av lys på den nattsvarte bakken.(4)

Mummi4-300x189

Karakteren Hufsa har ofte blitt tolket som vinterdepresjon. Som det mørket som kommer snikende, og som trekker til seg alt det møter på sin vei. De egenskapene i oss som får oss til å se hele verden som mindre givende, og i stedet henge oss opp i de små detaljene som går oss imot. Alle løper når Hufsa kommer. Selv blir hun stående alene.

Årstidene langt mot nord

Fortellingene fra Mummidalen er knyttet opp mot sesongene. Et par av bøkene består av kortere historier som hopper frem og tilbake i tid, men flertallet tar sin stemning og sine motiver direkte fra den tiden av året de finner sted. Sjelden har nordisk klima, og dets påvirkning på vår mentale tilstand, blitt beskrevet så godt. Den tidligste tiden på året finner vi i «Trollvinter», der Mummitrollet en kald dag uventet våkner opp av dvale og finner verden dekket av snø. I «Trollmannens hatt» er resten av familien også våkne og møter våren sammen. I «Farlig midtsommer» svømmer Mummidalen over av vann en tidlig sommer. «Kometen kommer» finner sted når sommeren allerede er sprunget ut i full blomst, og i «Pappaen og havet» har vi kommet til august måned. I den tidlige høsten er familien preget av uro. Den samme følelsen finner vi i «Sent i november», plassert i måneden tittelen viser til. Da er det oppbrudd i luften.

En tidlig morgen i Mummidalen våknet Snusmumrikken i teltet sitt og kjente at det lå høst og oppbrudd i luften. Et oppbrudd kommer som et sprang! Med ett er allting annerledes, og den som skal reise, tar engstelig vare på hvert eneste minutt, han drar opp teltpluggene og skynder seg å slukke glørne før noen hindrer ham og begynner å spørre, han løper mens han slenger på seg ryggsekken i farten og er endelig underveis, plutselig rolig som et vandrende tre med hvert blad i fullkommen hvile.(5)

De to sistnevnte bøkene, «Sent i november» og «Pappaen og havet», beskriver hendelser som finner sted parallelt. «Sent i november» er den siste boken fra Mummidalen Jansson fullførte, og vi befinner oss her i det krokete huset Mummifamilien bor i. Men mummifamilien er ikke hjemme. De er på en reise, beskrevet i «Pappaen og havet», og familien har forlatt nevnte hus på leting etter et annet liv. En reise som heller enn å bringe dem nærmere seg selv og hverandre, bringer dem lenger og lenger bort fra det de er og det de ønsker å være.

 Skremmende metaforer

mummi-komet-300x251Pappaen har romantiske drømmer om å bo langt ute i havgapet i et fyr på en øde øy, men det viser seg hardere enn ventet. Mummimamma forsøker å plante en hage på den forblåste øyen, men om ikke vinden tar hagen med seg, så gjør bølgene det. Til slutt går hun inn i en tilstand der hun manisk maler blomster fra Mummidalens hage på veggene i kjelleren. Iblant trer hun inn i sitt eget eskapistiske landskap og sitter der, hvilende under et blomstrende tre, eller på en rolig gressflekk. For at ingen skal se henne når hun selv trer inn i det malte bildet, maler hun bilder av seg selv blant blomstene.

Det er en skremmende metafor. En mor som klamrer seg alt hun klarer til det som er vant og vanlig, også når det ikke lenger er der. Det er ingen som har tid til overs til Mummitrollet, og også han oppsøker et mørke. Hver natt går han ut for å treffe Hufsa. Hver natt beveger hun seg nærmere og nærmere familiens provisoriske bosted. Mummipappa selv, pådriver for reisen, arbeider opp mot et ideal han ikke kan nå. Fyrlykten lar seg ikke reparere. Han forstår ikke havet.

– Men da må jo havet være levende, grublet pappaen. – Det kan tenke. Det oppfører seg akkurat som det har lyst til … du kan ikke forstå det … Hvis skogen er redd for havet, så må det jo bety at havet er levende.(6)

Den eneste som ser ut til å trives er Lille My, som interessert observerer tingene som går for seg, og som håper på at noe riktig spennende skal skje. Men det skjer ingenting. Stemningen er trykkende, som den så ofte er, og det er først i ettertid man kan sette fingeren på hva det var som var riv ruskende galt. Ikke før det kommer en storm og et hus blir revet ned, finner de igjen ro.

Hele øyas vemod og hele havets ensomhet hadde krøpet inn i dem, og nå freste de ut alt sammen igjen ved å berge og bære og stable, de hoiet til hverandre gjennom havets torden bare for å vise at de levde av alle krefter, og fremdeles gnistret en skyfri himmel ned over den stormfulle øya.(7)

Å komme hjem

De reiser hjem. De har et sted som er deres, og det er der de skal være. Som barn og voksne kan finne ro i en urolig verden gjennom å identifisere seg med Janssons karakterer, som er utrygge, triste, glade, morsomme, sinte og noen ganger til og med usynlige, finner Mummifamilien selv ro i sitt eget hus. Der er det kriker og kroker å gjemme seg i. Det er kaffe på verandaen hver ettermiddag. Og der er det usikre noe man vet hvordan man håndterer. Man har de vante hjelpemidlene for hånden; enten det er gode venner eller en trygg hage.

På den aller siste siden i den aller siste av Janssons bøker beskrives samme scene som også finnes i «Trollmannens hatt». Familien seiler i medvind i sin lille båt «Eventyret» mot Mummidalen. Der vet vi at de igjen vil finne ro i sin uro. Som Too-tikki så kjent sier det i «Trollvinter»:

Alt er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.(8)

 

mummi5-300x173

Noter:

1. «Kometen kommer», norsk utgave 1994, Aschehoug

2. «Pappaen og havet», norsk utgave 2008, Aschehoug

3. Ibid.

4. Ibid.

5. «Sent i november», norsk utgave 2008, Aschehoug.

6. «Pappaen og havet», side 183.

7. Ibid.

8. «Trollvinter», norsk utgave 2014, Aschehoug

 

Inger Wold Lund (f. 1983) er billedkunstner og skribent, utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og Städelschule i Frankfurt am Main. Hun har deltatt på utstillinger på blant annet Hordaland kunstsenter i Bergen, Museet for samtidskunst i Oslo, Galleri Box i Göteborg og INCA i Detroit. Hun er for tiden aktuell med utstillinger på Galerie Parisa Kind i Frankfurt am Main og Museo Apparente i Napoli, samt en publikasjon på internettbaserte Gauss PDF.

 

Dette innlegget ble først publisert på periskop.no 13. november 2014.



Skrevet av:

,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.