Lysløypa

HJERTET ER IKKE FIRKANTET

Det finnes ikke noe system for kjærligheten, lærer den unge forelskede mannen i Lysløypa. Også leserne blir litt klokere.

Pappa er entusiastisk. Det handler om å løpe. Selv om han blør neseblod. Selv om hjertet slår doble slag.

Faren til Morris er ”bippo”. Bipolar. Han tatoverer seg på innfall. Teller til ti for å la være å gjøre noe ugjennomtenkt. Rekker likevel å gjøre ti ting før han får telt til ti. Løper selv om hjertet ikke slår som det skal. Noe i Morris sier at det er for mye, men det finnes ikke noen andre alternativer enn å løpe. De trener til halvmaraton, og Morris har ingen kamerat å løpe med.

Løpejente
En dag treffer han en jente i lysløypa. Lena. Henne kan han løpe med. Og kanskje kan han elske henne. Men ennå har han ekskjæresten Betty i tankene. Løpingen er noe han har brukt for å komme over henne. Er det mulig å starte på noe nytt med Lena? Hun utfordrer ham, er frisk og direkte, hun lar seg ikke anfekte av hans nevroser og motforestillinger:

”Jeg er jo faen meg redd for sex. Redd for kjærlighet. Er til og med redd for antisklimatten i badekaret. Hva er det egentlig du vil?”
”Jeg vil at du skal elske meg.”
Rullekaken er oppspist. Han blir litt paff. Noe sånt har ingen sagt før.
”Jeg kommer til å elske deg,” sier han. ”Vet ikke hvordan det kommer til å føles. Jeg vil gjerne få greie på det. Jeg elsker jo å løpe.”
”Jeg elsker deg.”
”Hun sier det uten sorg eller glede. Bare sier det. Ser ham rett i øynene.”
”Hvordan vet du det?”
”Sånt vet man.”
”Og hva vil du jeg skal gjøre med den opplysningen?”
”Ingenting.”
Han slipper taket.

Kroppslig nærhet
Morris trenger også å slippe taket i moren. Eller få henne til å slippe taket i ham. Etter at foreldrene skilte seg, har det utviklet seg en usunn nærhet mellom ham og moren. Hun forteller ham alt om sin frenetiske dating, om slankekurene, om fjernhealingen, om magetrøbbel:

Mamma knar seg på magen. Jamrer seg.
”Jeg er litt hard i magen. Det bekymrer meg. Fire dager uten å gå på do. Når jeg prøver å bæsje, bare svir det.”

Når Morris forsøker å sette grenser – for eksempel ved å si ”din feite selvmedlidende stinkbombe”, blir hun ikke sint, hun bare krymper seg og blir tryglende. Og så er de like langt.

Morris opplever en tvungen nærhet til sin mors kropp, og har selv vansker med å forholde seg til sin egen. Han tenker lengselsfullt tilbake på Betty, som elsket hele kroppen hans, til og med hendene som har flekkvis behåring – hun elsket dem fordi de var hans. Nå er hun borte, og han henger ikke sammen.

Han dusjer. Ser på hånden. Åkerflekken av hud i folden mellom tommel og pekefinger. Ser på kjønnshåret. En pølse stikker ut fra kroppen i en slak bue. Ser på føttene. Så langt borte. Ikke så lett å forholde seg til.

Forløsningen kommer gradvis gjennom forholdet til Lena, ikke fordi hun er så opptatt av å elske ham med hud og hår, men fordi hun forholder seg naturlig til ham. En scene der de begge to – ganske tidlig i forholdet – skifter til løpetur, er nydelig skildret: det er ”garderobestemning”. De to er fysisk på bølgelengde, de tilpasser seg hverandres løperytme, de spiser grådig fra kjøleskapet og deler brusflasker og kjøpekaker. Der Morris og Betty ”elsket hverandre for tungt”, finnes det en letthet over det nye forholdet. Og Lena aksepterer familien hans uten å blunke.

Følsom ung mann
Lysløypa, som på originalspråket heter Bara kärlek kan krossa ditt hjärta, er en roman om en uhyre følsom ung mann som strever med den vanskelige kjærligheten. Slike er det skrevet mange bøker om, men felles for mange av disse unge mennene er at de jobber hardt med å opprettholde en fasade. Og det er jo kanskje typisk for ungdomstiden. Men ikke alle er slik, og den unge gutten Ardelius skildrer, er blottet for forstillelse, selvhøytidelighet og påtatt tøffhet. Han bærer hjertet utenpå kroppen og møter verden med et uironisk,ukynisk blikk. Han gjør ingen forsøk på å leve opp til ytre forestillinger om maskulinitet, han har et dramatisk følelsesliv, og elsker, sørger og drømmer på full styrke. Føler han seg nummen eller apatisk, føler han også dette på en sterk måte.

Det er elementer i denne boken som det går an å kalle for sentimentale. Måten kjærligheten redder Morris på, slik den også gjorde det i forgjengeren, Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg, og jeg elsker deg så himla høyt, er et eksempel. Når Morris til slutt klarer å sette reelle grenser for sin mor, overvinner kjærlighetssorgen og finne en måte å forholde seg til sin bipolare far på, er det takket være Lena. Men Morris går ikke inn i avhengighet, det er en frigjøring han opplever, og en modning. Dette gjør at det ikke oppleves klissete. Dessuten er dette en type utvikling som er troverdig når det er tale om en gutt sent i tenårene. Da er gjerne kjærligheten en helende eller en ødeleggende kraft.

Nyanserikt
Ardelius er en mester i å skildre følelsesmessige nyanser og det sammensatte i tenåringssinnet. Denne styrken kommer særlig godt frem gjennom dialogene. De flyter uanstrengt, innfallspreget og uregissert – de viser en troverdig spontanitet. Ingen snakker etter manus i virkeligheten, men ikke alle forfattere klarer å få det frem i litterær form. Ardelius mestrer dette, også når det gjelder tankereferat. Resultatet er at vi kommer like godt innunder huden på Morris som vi hadde gjort dersom førstepersonsperspektivet – det tradisjonelle valget i ungdomsbøker – hadde blitt benyttet.

Den samme livaktigheten preger imidlertid ikke moren. Hun er svært karikaturaktig tegnet. Dette kan selvsagt sees som en konsekvens av at vi ser henne gjennom Morris’ øyne, og for ham er det nok lettest å redusere henne til en karikatur, men det hadde vært en fordel for boken om hun òg hadde vært mer innsiktsfullt skildret. Mest av alt blir hun en komisk figur, og det er vanskelig å tro helt på henne.

Omsorg for far
Det er forholdet til faren som er det virkelig vanskelige for Morris. Med faren kan han ikke krangle, slik som med moren. Faren er jo ikke frisk. Det går ikke an å få grep om ham, sette grenser og få ham til å være forsiktig. Og det går ikke an å håpe på at han kan bli en far som tar ansvar for sønnen sin. Det må hele tiden være motsatt, enda det ikke heller kjennes riktig. Morris’ angstfylte omsorg for faren er noe av det mest gripende i romanen, og det gjør inntrykk å lese om hvordan han gradvis slipper taket.

Lysløypaer i det hele tatt en roman som gjør inntrykk, og det er grunn til å glede seg over at Gunnar Ardelius bestemte seg for å skrive denne frittstående oppfølgerboken.