Må vi bruke ørene også?

Nye lydbøker blir svært sjelden anmeldt. Men kan hende bør vi begynne med det?

Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Hvordan publikum bruker litteraturen er i endring. Vi ser det på antallet abonnenter i strømmetjenestene Storytel og Fabel. Vi ser det på antallet lydboklisenser som kjøpes inn av bibliotekene, slik at bøkene kan lånes og lyttes til via apper som BookBites og Allbok.

Vi ser det på omsetningstallene i bokbransjen. Ikke slik at papirboka er på vei ut, men leserne bruker like gjerne øret som øyet, og nye lesergrupper kommer til.

Det er bevegelse i bokfolket. Fra øye til øre. Fra trykte bokstaver på papir til lydbølger i abonnement.

Og forlagene følger etter. Dette gjenspeiler seg i måten forlagene utgir nye titler på.

At nye barneboktitler kommer ut kun som lydbok og e-bok er ikke lenger så uvanlig. Min neste bok om mesterdetektiven Purriot vil neppe bli utgitt på papir. Sidsel Jøranlids serie om Bettina fortsetter som lydbøker. Den siste boka hennes, Bettina og Bendik, ble sluppet på Storytel i januar og har siden ligget helt på topp blant barnebøkene.

Norsk barnelitteratur vokser og utvikler seg sammen med lydbokbruken. Nye lydbokserier skrives direkte for lydmediet. Jon Ewo har skrevet fantasyserien Dragenes krig i seks episoder. Rolf Magne Andersen har skrevet og lest inn 21 episoder om den snodige frukten Kokos Bananas. Ingunn Aamodt og Jon Ewo kommer snart med serien Skrømt. Erlend Klarholm Nilsen har skrevet lydbokserien Radio Stjerneskudd. Arne Svingen har laget Rappa, som ikke bare er en enkeltserie, men til og med en serie med flere sesonger – slik vi er vant til fra Netflix og HBO.

Alt dette er litteratur, skrevet av forfattere og gitt ut på forlag. Det nye er bare at bøkene er tilrettelagt for øret i stedet for øyet. Øret har fått førsteprioritet.

Men: Fra kritikerne er det helt, helt stille.

Da jeg ga ut forrige bok i Purriot-serien i 2019 kom den som lydbok først, og i strømming før papirboka. Dette hadde ikke skjedd før, og forlaget måtte søke Kulturrådet om godkjenning for å kunne gjøre det i den rekkefølgen. Jeg ville gjøre det slik for å vise at lydbok og strømming var viktig. Klassekampen fikk det med seg, og det ble en liten nyhet utav det. Med håp om at en kritiker kanskje ville benytte sjansen til å være først ute med en ren lydbokanmeldelse, sendte forlaget ut mp3-filer til anmelderne. Respons: ikke et pip.

Barnebokkritikk anmeldte, men først utpå høsten, og da på bakgrunn av papirboka.

Hvorfor er det slik at lydbøker ikke blir omtalt? Er det ikke naturlig at litteraturkritikerne er på samme plattform som leserne?

Til nå har strømmetjenestene jevnt over vært basert på backlist. Dermed har bøkene kanskje blitt omtalt tidligere, da papirutgaven kom. Men slik vil det ikke nødvendigvis være fremover.

Og det er jo heller ikke sånn at ei papirbok og ei lydbok er det samme. Ei god lydbok er noe nytt og annerledes. Mange bøker får et helt nytt liv som lydbok.

For eksempel Jan-Kåre Øiens bildebokserie om Harepus og Piggsvin, utgitt mellom 2008 og 2017. De er nå tilrettelagt for lyd og går så det suser i strømming. Tanja Kjeldsets Stine-bøker likeså. Ungene får det med seg og lytter, men henger anmelderne med?

Ikke ennå.

Lydbøker har et stort og voksende publikum. Stadig flere barnebøker skrives med tanke på lydmediet. Det er der nyskapingen skjer. Ei lydbok er en egen litterær opplevelse.

Er det ikke snart på tide å finne frem hodetelefonene og gi lydboka litt plass?

 

Bjørn F. Rørvik er forfatter av bl.a. bøkene om Bukkene Bruse, mesterdetektiven Purriot og Reven og grisungen.

 



Skrevet av:

Kommentarer