Visepoeten Odd Børretzen hatet måker. Han påstod i alle fall det i sangen «Måkene» (1995). Sakprosaforfatter Andreas Tjernshaugen elsker dem. Kjærlighetserklæringen står påfallende ubegrunnet. Den gir dermed mest mening for dem av oss som er gamle nok til å huske Børretzens poetiske hat. Kanskje betyr det at denne omfattende faktaboka om norske dyr særlig er myntet på min generasjon – godt voksne kjøpere på jakt etter en bokgave til et barn med en viss sans for naturen rundt seg. Våre ville venner er i hvert fall som skapt for koselige lesestunder med barnebarn på fanget.
Designet er moderne, variert og innbydende. Fotografiene er mange, og særlig insektene får lov til å krype ut av bilderammene i fascinerende forstørrelser. Utgivelsen kan likevel karakteriseres som litt traust fordi teksten heller vil informere enn overraske. Den hører til en teksttradisjon der det var lov å kjede seg bittelitt mellom høydepunktene.
Naturnærvær
Utvalget er helt enkelt vinklet på at dyra skal være mulige å se i nærmiljøet i store deler av Norge. Boka går dermed til kjernen i sakprosaforfatterskapet til Tjernshaugen. Flertallet av utgivelsene hans er konsentrert om dyr han observerer like utafor dørstokken, som Insektene i hagen (2023), Meisenes hemmelige liv (2018), Fuglenes farlige ferd (2024) og Reven (2021). Og visst presenterer Våre ville venner nok et nøye kuratert utvalg av dyr.
Men vel så viktig er det at den samtidig speiler forfatterens oppmerksomme måte å forholde seg til naturen på.
Hvert dyr er presentert med en etterrettelighet som minner om at Tjernshaugen er tidligere redaktør i Store norske leksikon. Dyret følges av tips til hva du kan gjøre for å øke sannsynligheten for å få øye på det – eller gjøre livet dets lettere: «Dere kan holde katten inne. Særlig på den tida om sommeren når fugleungene øver på å fly (…)»
Slike råd kan skape friksjon. Fortellerens personlige henvendelse fra et «jeg» til et «du» fungerer spesielt godt ved moralske hensyn det kan være uenighet om. For eksempel hvis du kommer over en forlatt fugleunge: «Jeg synes bare du skal la den være.» Argumentene som følger, kan leseren selv ta stilling til.
Knappe høydepunkter
De mange fotografiene tar oss tett på dyra, flesteparten sylskarpe. Omtrent halvparten har forfatteren tatt selv. Noen få av dem er publisert før, for eksempel et søtt bilde av noen revevalper som også er gjengitt i Reven, men boka gir ingen følelse av resirkulering. Snarere nyter utgivelsen godt av alt materialet forfatteren har opparbeidet gjennom alle sine tidligere utgivelser for voksne.
Bildene vitner om nære dyremøter jeg skulle ønske jeg hadde fått enda mer hjelp til å leve meg inn i. For eksempel får vi se bilder av en slettsnok som sluker en stålorm. Men vi får ikke vite noe om foranledningen til episoden. Poenget er at slettsnok kan ha stålorm på menyen, og dessuten at den «er helt ufarlig for mennesker». Et annet bilde viser en buorm som ligger på ryggen og later som den er død. Bildeteksten lyder: «Jeg tok dette bildet da jeg var med en slangeforsker på tur.» Punktum.
Det er som om Tjernshaugen markerer avstand til alle nymotens dyrebøker som forsøker å overgå hverandre i oppsiktsvekkende fakta. Resultatet er at han gjør for lite ut av sine mest unike dyremøter. Visst er det redelig å fokusere på det mest typiske heller enn på det mest eksepsjonelle utafor dørstokken. Men jeg må innrømme at det ikke er like gripende å lese om.
Savnet: flått
Selv i voksenboka Insektene i hagen unnskylder Tjernshaugen seg når han avslutningsvis trekker inn noen bekymringer for insektenes framtid. Spørsmålet er om barnelitteraturen, akkurat som insekthagen, helst skal være et hyggelig sted. Det er ikke naturlig å legge vekt på rødlistede arter i en bok som skal handle om hva det, med en viss sannsynlighet, er mulig å få øye på. Men graden av realitetsorientering kan alltid diskuteres i henvendelser til barn.
Måkene får vi vite at «det går dårlig med». Presentasjonene av slettsnok og storsalamander nevner ikke at de er rødlistet, men rådene handler uansett om hvordan vi kan gi dem bedre livsvilkår. Det er litt mer betenkelig at teksten underslår hvorfor reven ikke bør venne seg til å få mat av mennesker: Det øker risikoen for at det vil oppstå situasjoner den kan finne på å bite seg ut av.
Og hvor mye skjønnmaling har insektene fortjent? Grønnbreitege er presentert uten sitt rykte som «bærfis» (den kan få blåbær til å stinke). Veps, bier og mygg er derimot fint nyansert: Ikke alle stikker, og alle har en nytteverdi i naturen. Men hvorfor utelate de innpåslitne insektene som er under utbredelse nå som temperaturen stiger? Stadig flere av oss bor slik at vi er tvunget til å håndtere flått og hjortelusflue om vi skal våge oss ut i skogen. Dette er insektene folk i mine vestlandstrakter har størst behov for å forstå bedre akkurat nå.
Venn med alle
Sommerfugler bidrar derimot i langt større grad til bokhyggen. Og tatt i betraktning hvor mange interessante eksemplarer Tjernshaugen har klart å fotografere i hagen sin på Nesodden, kan jeg skjønne at de fortjener flere sider.
Også forfatterens hund Topsy har fått plass, som i voksenboka om rødreven. Illustratør Andreas K. Iversen er treffsikker i sine valg av underholdende scener der hunden følger eieren sin gjennom boka mens den reagerer på dyra: bjeffer på skjærene, blir kvalm av paddelukt og vil leke med hoggormen. Instinktene er gjenkjennelige, særlig for barn.
Tjernshaugen viser samme interesserte holdning til alt og alle (med et lite unntak for kjærlighetserklæringen til måkene). Det demonstrerer en forbilledlig respekt for naturen. Samtidig blir det vanskeligere å relatere seg til denne kyndige fortelleren. For selv kan jeg ikke gå ut i naturen uten å reagere på den – opplevelsen inkluderer også ekle og urovekkende øyeblikk. Dyr engasjerer mer når kjærligheten til dem settes på prøve.
Et harmonisk forhold til naturen kan rett og slett bli litt monotont å lese om.
