Månemysteriet

Økologisk tegneseriekomikk

Dette er en bok som får meg til å tenke på Brødrene Dal, Wallace & Gromit, og Disneys Andeby-univers. Morsomt, galopperende urealistisk, likevel med en klar indre realisme i historien – og med en sunn moral til slutt.

Hovedpersonen Tobias må også dette året tilbringe sommerferien hos sin distré bestefar universalprofessoren, som bor i et kråkeslott og dette året har supplert husstanden med et nytt pattedyr han nylig oppdaget i Borneos jungel: en gumpel. Kort tid etter at Tobias har kommet til bestefar Krank, bestemmer Krank at de må reise til månen for å hindre at den forsvinner. De bygger en månerakett av ei campingvogn, ei vaskemaskin og andre ting de finner i garasjen, og morgenen etter reiser de. Underveis til månen gjør de en stopp hos den ensomme kosmonauten Olga på MIR. På månen møter de en amerikansk astronaut som har vært gjenglemt i 30 år. De oppdager også de to dyreartene niffene og månespiserne, som lever i en uskjønn (men etisk og økologisk sunn) byttedyrbalanse seg imellom. Ved første besøk sperrer de rovdyrene inne (og glemmer igjen astronauten Bob Grizzley, de også). Når de kommer ned til jorden er månen skinnende av selvlysende niffer, og de innser at dette ikke var av det gode. Ved andre besøk gjenopprettes økobalansen: ingen månedyr dør av sult, og ingen bestand vokser ukontrollert. Kollega Bob tas med hjem, og alt ender til stor jubel fra de ellers late innbyggerne i Lulleby.

Det må også nevnes at gumpelen har sitt eget prosjekt gående parallelt med Tobias og bestefar; Gumpelen opptrer i utkanten av historien, på samme måte som «Lille Hjelper» hos Petter Smart, eller Spiralis og ekornet Spip i Sprint-historiene.

Denne historien skriver seg rett inn i en tegneserieaktig sjanger med mange gjenkjennelig elementer:

Den barnslige voksne

Den distré, privatpraktiserende universalprofessoren som vet mye og forstår lite

Den hjemmesnekrede romferden

De vilkårlige tilfeldighetene av typen ”Oi, det glemte vi visst hjemme” som er nødvendige for historien

Historien beskriver rekvisitter og scenografi som inviterer til en enda grundige visualisering av historien, som tegneserie, eller som film. Den er crazy-pikaresk på samme måte som Monty Python og Brødrene Dal er det, og inneholder understatementhumor av samme type: Når de forlater MIR sier bestefar «Maken til hyggelig kosmonaut treffer en ikke hver dag». Historien er absolutt tøvete, men det er en crazy-komikk som respekterer noen naturlover innenfor sitt univers: riktignok kan man reise til månen i ei campingvogn, fra oppskytingsrampe i hagen, og riktignok oppdager de to mye månefauna som ingen har visst om før; likevel aksepterer Tobias det når bestefar sier at niffene er tilpasset livet på månen, og at Tobias derfor ikke kan få med seg en hjem.

Motivet med arter i fiendskap og balanse har tidligere vært brukt i Tor Åge Bringsværds «Kaptein Puma – Den gule planet». Her i Månemysteriet er den økologiske kompleksiteten lavere enn hos Bringsværd, men historien framstår likevel som noe av en «eksempelhistorie»; en slags Isle Royales økobalanse gjenfortalt på disneysk.

Peder Kjøs har skrevet boka «Draug» tidligere, og en psykologisk fagbok sammen med sin kone. Medforfatter, illustratør og sosialantropolog Bjarne Træen har tidligere skrevet Trivialis Bergensis, en slags almanakk for Bergen. Og når Bergen først nevnes kan vi merke oss at Træen har ”tilstått” ovenfor Bergens Tidende at bestefar Krank er modellert etter tidligere riksantikvar Stefan Tschudi Madsen. Dette må nok regnes blant de mer salgsfremmende og kalkulerte ”tilståelser”.

Træens illustrasjoner er flatedekkende helsider i skarpe farger, i tillegg til sorthvitt vignetter til hvert kapittel. Bildene er så langt jeg kan se trolig dataskapt, og i alle fall datafargelagt. De gjør utstrakt bruk av tegneseriespråkets virkemidler: bølger rundt gjenstander indikerer fart og bevegelse, mørke skyer over hodet indikerer irritasjon og kruseduller og planeter over hodene indikerer at noen er fortumlet. Bildene står godt til teksten.