Tittel: Måneskinnslandet
Tekst: Gunn Hild Lem
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2011
Antall sider: 97

ISBN: 978-82-03-25415-4

Måneskinnslandet

OM Å LEVE VIDERE

Terapeutisk sett er det mye godt i Gunn Hild Lems barnebokdebut, men litterært sett er den mindre stødig.

Går det an å bli mammajente for den som har vært pappajente hele livet? Det lurer syvårige Tiril på etter at pappa har blitt revet bort av kreft. Hun har for det meste bodd hos ham og hatt helgemamma. Nå blir alt annerledes. Borte er snille pappa som satt ved kjøkkenbordet og skrev bøker om skipsbygging, og inn på banen kommer en stresset karrieremamma som ikke har tanker for annet enn mulighetene for å bli partner i advokatfirmaet.

Uforstående mor
For mamma er Tirils sorg et uroelement:

“Nå har jeg min største sak denne uken her. Jeg kan bli partner. Jeg vet at du ikke vet hva det er, men det er noe jeg alltid har drømt om. Så nå får du sannelig se til å samarbeide litt! Oppføre deg ordentlig! Gjøre leksene dine uten at jeg må mase! Og for guds skyld slutte å sette opp vinduet til du pådrar deg lungebetennelse!”

Men Tiril kan ikke slutte, for hver kveld banker en svart hest på. Den heter Natt, og bærer henne av sted til elven som skiller vår verden fra Måneskinnslandet, der pappa har forklart at han måtte dra. Natt er vennlig, men også farlig – han er en dødshest. Når Tiril pådrar seg alvorlig lungebetennelse (uten at moren gjør annet enn å tilby paracet), står livet hennes i fare.

En dramatisk sykehusinnleggelse må til før det går opp for mamma at Tiril faktisk har det vondt. Da flommer tårene både hos mor og datter, mor lover bot og bedring, og Tiril forstår at hun må slutte å besøke Måneskinnslandet.

Leve videre
Et av bokens hovedbudskap handler om at man må fortsette å leve selv om noen man er glad i, er borte. Det er fint å minnes dem, men drukner man seg i sorgen, kan det gå utover liv og helse. Dessuten må man se rundt seg på dem man har igjen, og søke trøst hos dem.

Nå er det ikke lett for Tiril å søke trøst hos sin mor, for hun er et utrivelig stressmenneske som ikke forstår sin egen datter. Det er kjefting for dårlige skoleresultater, masing om sunt kosthold – og frokost “on the go” på Kaffebrenneriet hver morgen, for frokost har ikke mamma tid til å lage til datteren sin. I tillegg snakker hun høyt om Tiril til venninnen sin – mens Tiril er til stede. Det er ikke så ofte hun snakker om pappa til Tiril, forteller mamma. “Jeg trøster henne innimellom, men vil ikke at hun skal tro at det bare er synd på henne fra nå av. Barn sklir lett ut hvis de ikke får grenser.”

Karikert
Det er gjort mye for å fremstille mamma negativt. Hensikten er vel å skape en sterkest mulig kontrast til pappa – for han og Tiril har virkelig hatt det fint sammen – men historien tjener lite på dette. Tvert om. Det å gjøre mamma til uforstående og tidvis utrivelig, bidrar til bokens ganske formelaktige preg. Den har strukturen full harmoni – disharmoni – ny harmoni, og er full av velkjente motiver: den perfekte bohempappaen, den sure karrieremoren, den vanskelige skolehverdagen, den snille bestemoren (med boller), hovedpersonen som slår seg vrang og har vår fulle støtte, vennen som befinner seg i utkanten og bare venter på å få slippe til og gi kjærlighet – så snart hovedpersonen klarer å gi slipp på mørket og åpne seg for noe lyst og positivt igjen.

For enkelt
Det er ikke måte på hvor raskt livet blir lyst igjen heller. Alt Tiril trenger, er en feberfantasi (for det er dette vi må gå ut fra at det er) om at faren snakker til henne fra Måneskinnslandet og forteller henne at hun må være sterk og gå videre. Da gråter hun til “alt det vonde er ute av kroppen”, kjenner seg “sterkere med det samme”, og blir “glad i hele kroppen” fordi hun skal hjem til mamma. Mamma gjør også helomvending, og holder en lang tale for datteren hvor hun lover at ting skal bli annerledes. Og som om ikke dette var nok – Tirils sjenerte skolekamerat Carlie kommer på besøk på sykehuset med tilbud om å bli hennes bestevenn. Dette gjør at Tiril bestemmer seg for å ta seg sammen og endelig lære seg de vanskelige bokstavene.

Sterkt om sorg
Barnebokdebutant Gunn Hild Lem mistet for en tid tilbake sin mann, Steinar Lem, til kreft. Som ledd i sorgarbeidet skrev hun Sorg og sommerfugler. Boken var også ment som en selvhjelpsbok til andre som hadde opplevd det samme, og det er nok en lignende funksjon Måneskinnslandet skal ha for barn. Her lykkes Lem i stor grad – hun klarer å fremvise mange fasetter i barns sorg. Sissel Horndals ekspressive akvareller forsterker dette. Tiril raser, gråter, furter og er glad, og historien om henne formidler at det ikke fines noen tabuer når det gjelder sorg. Terapeutisk sett er det mye godt i denne boken, og Lem fortjener ros for at hun ikke skygger unna det vonde og vanskelige selv om hun skriver for barn i småskolealder.

Litterært sett fungerer den dessverre dårligere. Det er for mange klisjeer og for få nyanser, og Tirils replikker virker svært konstruerte og lite autentiske for en syvåring. Sorgen hennes skildres godt i tanke- og handlingsmønster, men når hun åpner munnen, er det den voksne forfatterstemmen som skinner igjennom. Tiril ordlegger seg karikert barneaktig og samtidig påfallende velformulert.

For formelaktig
Bøker om sorg vil alltid være relevante, og den strålende illustrerte Måneskinnslandet rommer sorgskildringer som er blant de bedre, men den omkringliggende handlingen er for formelaktig til at selve romanen blir god.



Skrevet av:

Kommentarer