Magi i flere lag

Den australske forfatteren Reece Carter debuterte med boken A Girl Called Corpse i 2022. Nå har boken blitt oversatt til norsk av Kirsti Vogt, med tittelen Spøkelset, jenta og navnet som forsvant. Den norske tittelen henger trolig sammen med en tidligere utgivelse i England, men fungerer også i oversatt versjon.

Historien handler om et barnespøkelse som har glemt navnet sitt og mistet minnene fra fortiden. For det er det som skjer når man dør, ifølge boken, man glemmer ting. Det livet spøkelset levde, da hun var et menneske og før hun ble fanget av onde hekser, er dermed en godt bevart hemmelighet. For å løse mysteriet drar hun ut på en lang og farlig reise, til den forlatte byen Eidsbofrykt (originalnavn i boken er Elston Fright). Her skal spøkelset lete etter en skatt som skal hjelpe henne å få tilbake minnene. Med seg på reisen har hun en trofast følgesvenn, edderkoppen Simon. Den perfekte vennen som er akkurat liten nok (enn så lenge) til å putte i lomma når farer truer. For på veien er det selvsagt mange hindringer og skumle skapninger som både spøkelset og edderkoppen må lure seg unna – og heksene, de er på jakt etter den samme skatten.

Paralleller til kjente klassikere

Eidsbofrykt er byen ingen drar til. Her knirker og knaker det. Stedet er forfallent, malingen på husene falmet, og en tung sky ligger over byen som en slags forbannelse. I tillegg blåser det opp til uvær. En skreddersydd oppskrift på en uhyggelig stemning. Historien bygger på gamle myter og referanser om hekser, magi og spøkelser, og for meg som vokste opp med Roald Dahl sine bøker i biblioteket, på skolen, og i bokhylla hjemme, går tankene umiddelbart tilbake til den berømte klassikeren Heksene fra 1983. Carter er også blitt sammenlignet med den britiske forfatteren Neil Gaiman, som blant annet er kjent for den grafiske romanen The Sandman. Et fellestrekk for de tre forfatterne er at de bygger et litterært univers rundt myter og sagn, og favner om det uhyggelige, men på en humoristisk måte. Karakterene til Carter er likevel fullt og helt selvstendige, og med egne trekk.

Formidling og formspråk

Spøkelset, jenta og navnet som forsvant har rike, detaljerte beskrivelser, i noen tilfeller nærmest som regihenvisninger når det kommer et PLASK eller et DUNK. Den norske oversettelsen ivaretar de iøynefallende detaljene i språket, med både grafiske og lekne variasjoner, noe som er viktig for helhetsforståelsen av romanen siden tekst i stor grad har hovedfokus. Men illustrasjoner bidrar til å binde historien sammen og gjør det enkelt å følge handlingen og bevegelsene til karakterene. Fortellingen åpner eksempelvis med et kart over sentrale områder, som blant annet viser hvilke steder som er forbundet med fare. Videre inne i boken viser bildene små glimt av landskap og situasjoner. De ulike virkemidlene fra forfatter/oversetter og illustratør skaper dermed et visuelt rom hvor leseren kommer tettere på historien, og det åpner opp for små tenkepauser i lesingen.

Forts. følger

Carter har skapt et litterært univers med mye overskudd, samtidig som dramaturgien er velkomponert og gjennomtenkt. Kombinasjonen skaper et verk som lett når frem til engasjerte lesere. Her er ingen løse tråder eller irriterende omveier, men rikelig med fantasi og mysterier til at spenningen varer helt til slutt. Et kjapt Instagram-søk på forfatteren forteller meg at Carter fant ut (etter å ha skrevet den første boken) at dette universet og karakterene han har skapt, hadde flere hemmeligheter liggende under overflaten. Så bok nr. 2 i denne fiktive verdenen er allerede skrevet og publisert i Australia, med tittelen The Lonely Lighthouse of Elston Fright. Slik jeg forstår det kan bøkene leses uavhengig av hverandre, men tar likevel utgangspunkt i det samme landskapet, og bok nummer 3 skal visstnok være underveis.

Eventyrlig og tidløs

Fortellingen løfter frem verdien av tette bånd og gode vennskap. Samtidig handler det om å være nysgjerrig på egen fortid og hvor man kommer fra. Naturen og naturkreftene får også en sentral plass, og særlig elementet vann er som en turkis tråd gjennom hele fortellingen: Håret til spøkelset ligner på sjøgress, øynene er to abaloneskjell, spøkelset må dra fra klippen som ikke finnes og krysse det mektige havet for å komme til den vesle fiskelandsbyen. Vær, vind og torden bidrar til å sette stemningen og gjøre reisen skumlere. Bokomslaget er tro mot historien, i blågrønne toner, og med illustrasjon av en jente som står på en klippe og speider utover havet.