Magikon 2011

Kristin Roskifte (tekst og bilder)
Leilighetsdikt
Upaginert
ISBN: 978-82-92863-22-0
Magikon 2011

Joar Tiberg (tekst)
Yokoland (bilder)
Hei Redd!
Upaginert
ISBN: 978-82-92863-26-8
Magikon 2011

Constace Ørbeck-Nilsen (tekst)
Akin Duzakin (bilder)
Jeg er ho her
Upaginert
ISBN: 978-82-92863-21-3
Magikon 2011

Madalena Matoso (bilder)
Hun og han
Upaginert
ISBN: 978-82-525-7838-6
Magikon 2011

René Gouichoux (tekst)
Marc Boutavant (bilder)
Hemmeligheten
Upaginert
ISBN: 978-82-92863-28-2
Magikon 2011

Helge Torvund (tekst)
Mari Kanstad Johnsen (bilder)
Vivaldi
Upaginert
ISBN: 978-82-92863-23-7
Magikon 2011

BOKMAGI PÅ MATT PAPIR

Magikon har gitt seg selv et klart oppdrag. På sitt beste utgir det kvalitetsbøker med en utforming og et særpreg som andre forlag kan strekke seg etter.

Bøkene i denne bunken fra småforlaget Magikon har et karakteristisk preg: Spesielt god grafisk utforming på godt papir, duse farger, ingen paginering, og mye vilje til mening.

I en tid da de store vokser seg større og større og oversvømmer markedet, dukker det opp nye, små og forhåpningsfulle utgivere som vil noe annet og mer. ”Vår målsetning er å utvikle bokprosjekter som forener leseglede og visuelle opplevelser av høy kvalitet for både barn og voksne”, heter det i egenerklæringen til Magikon forlag, som ble etablert i 2007. Det er noe kompromissløst ved Magikons bøker som gjør at de skiller seg ut i den digre bunken.

Vi har allerede anmeldt noen titler fra forlaget. I 2009: to bildebøker, Ikke helt alene av Constance Ørbeck-Nilssen og bilder av Akin Duzakin og Jeg skal hjelpe deg med tekst av Tyra T. Tronstad og bilder av Helena Ohlsson. “Makeløs bildebok som overrasker, overvelder, overbeviser – og overbegeistrer!” skrev Heidi Sævareid om Blexbolex’ Bilder av folk. I en bunke med fagbøker for barn fra 2010 utmerket Blexbolex’ Årstidene seg for Nina Goga. Hun skrev avslutningsvis:

”Eksemplene her rekker ikke for å gi et fullgodt inntrykk av boken, den er for rik, for finurlig og for fantastisk til det – og kanskje derfor er dette den av de fire bøkene som her er omtalt jeg helst vil holde i hendene når jeg skal sette meg og lese for et barn eller en venn.”

Her vil jeg ta for meg en ikke helt fullstendig bunke bestående av bildebøkene for barn som Magikon utga i 2011.

Lek med ord og bilde
Bunken som jeg har foran meg inneholder to bøker om redsel, en om kjønnsroller, en om viktigheten av å holde på hemmeligheter, en om mobbing, og en med tøysevers, som skiller seg ut. Under tittelen Leilighetsdikt har forlagssjefene selv, Kristin Roskifte (tekst og bilde) og Svein Størksen (Formgiving) satt sammen 16 limericker med “leilighet” (bopel) som gjennomgangstema. Limerickene er spøkefulle og tøvet som limericker skal være, og formen er forskriftsmessig gjennomgående slik at første, andre og femte linje rimer og tredje og fjerde rimer.

1. En tegnegal jente fra Dokka

1. har leilighet øverst i blokka.

1. Får hun en regning

1. så blir den en tegning

for utgifter har hun fått nok av

Det er sikkert ikke tilfeldig at første limerick handler om tegning, for på hvert eneste oppslag er det et energisk samspill mellom limerick og illustrasjon. Illustrasjonene er stiliserte, friske, oppfinnsomme og preget av samme assosiative skaperglede som limerickene. Limerick er en form som lett kan bli ensformig, men er her tekst og bilde så friske hver for seg og sammen at boka skal brukes mye før den er uttømt.

Redsel 1
Debutanten Jo Tiberg har sammen med Yokoland utformet Hei Redd!. I Yokolands stiliserte stil med store fargemettede flater viser første oppslag et tre med mange småfugler og i nederste billedkant fester en katt blikket på dem. Over hodet har en av fuglene i treet tre små streker som viser at den er redd. På det etterfølgende oppslaget slås det fast at ”Alle er redde. Alle pappaer og alle mammaer og alle barn. Ikke alltid, men av og til. Teksten fordobler et familiebilde hvor de fire medlemmene ser temmelig skrekkslagne ut. På hvert etterfølgende oppslag kommer det en påstand eller et forslag: Noen kan være redde for å ikke ha det fint nok hjemme.” ”En hiphoper er kanskje redd for en svær hund som kommer.” Noen av forslagene kan ved første inntrykk virke absurde, og samspillet med bildet understreker gjerne det absurde: ”Noen kan bli redd hvis det regner veldig tungt og lenge”. Men ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så absurd å være redd for sterkt regn; når det er oversvømmelse eller om en er veldig liten, for eksempel. ”Man kan bli redd mammaen sin. Tenk om hun vil spise meg opp,” er urovekkende, men til gjengjeld illustrert med en krokodillemor som holder en liten krokodille i kjeften. Boka blir interessant på grunn av den tilfeldige eller manglende logikken i forslagene, og fordi mange forslag umiddelbart virker absurde. Redd for søndager? For å skåre mål? Jeg? Nei. Men om en tenker etter, så er det kanskje ikke så sikkert at ingen kan være redd for søndager eller å lykkes … Det siste clouet er personifiseringen av Redd. ”Redd finnes. Redd kan være bra. Redd kan si meg hva jeg ikke skal gjøre. Redd holder meg i hånda. Hei, Redd!” Det er bra at fuglen er redd for katten.

En riktig bruksbok er dette, trolig. Den enkle, tilsynelatende vilkårlige overflaten rydder plass for både selvutforsking og begrepsutforsking.

Redsel 2
Jeg er jo her av Constance Ørbeck-Nilssen og Akin Duzakin er en mer tradisjonell bildebok som spiller på kontrastene mellom barnets redsel for det ukjente og ukontrollerbare, og den gamles redsel for å miste livet. Illustrasjonene understreker kontrasten ved å utmale barnets redsel mørkt og bestemorens redsel lyst og harmonisk. ”Da jeg var liten, var jeg redd for nesten alt. […] Men nå når jeg er blitt gammel, er jeg redd for å miste alt jeg er så glad i,” sier bestemoren etter at denne kontrasten er etablert gjennom en rekke oppslag. Derpå oppløses redselens problem og kontrasten i forsoning. Bestemoren forsikrer barnet at hun nok vil se det, selv om hun er borte, og de blir enige om at hun dermed ikke har noe å frykte. Barnets frykt, derimot, er ikke nevnt på siste side. Det er også en påfallende kontrast mellom barnets redsel som er dramatisk og virkningsfullt utpenslet i illustrasjonen, og den småsøte, tegneserieaktige utformingen av personene, som gjør at bestemorens angst ikke virkelig blir formidlet. Teksten svikter på sett og vis barnets problem med redselen i den forsonende avslutningen som helt overser det, mens tegningene svikter den gamles dødsangst ved ikke å søke å fremstille den.

Født eller blitt sånn?
Det er ingen tekst i Hun & han av Madalena Matoso. Bokas sider er delt i to, en underdel som fremstiller den nedre halvdelen av en kropp som er beskjeftiget i en aktivitet: På vei til parken med barnevogn med en avis i hånda, skulptørarbeid på en statue, med hammer og spiker i hånda for å henge opp et bilde, fotballspill, gre håret til et barn, tegne en teknisk tegning, arbeide ved datamaskin, stå på snowboard, bake kake, arbeide med mikroskop, kjøre traktor, fiske, stelle i hagen, selge blomster, kjøre en eldre person i rullestol, leie barn, handle mat, henge opp vask til tørk, trøste et barn som har slått seg, sitte med beina i vann, lese høyt for barn… Den øverste delen av tegningene kan så fylles ut med ulike overkropper, de tilhører menn eller kvinner, de har ulik alder og hudfarge. Noen av kombinasjonene er påfallende normale, andre er påfallende rare og lite sannsynlige. Kombinasjonene utfordrer fordommer og vil danne utgangspunkt for interessante samtaler i en gruppe med barn som ikke helt mestrer det politisk korrekte, ennå.

Det enkle og effektive konseptet er utformet av det sveitsiske forlaget Editions Notari, som svar på en konkurranseinvitasjon fra bystyret i Genève, som ønsket å fremme førskolebarnas bevissthet om ”likheten mellom menn og kvinner uansett opprinnelse”. Boka er derfor delt ut til alle barnehagebarn i byen, som presenterer seg som ”menneskerettighetenes hovedstad”.

Dyrefabel
Hemmeligheten er fransk av opphav, og det er noe med franskmenn og dyrefabler som antakelig går tilbake til 1600-tallet da La Fontaine omformet Æsop-fablenes prosa til lettlærte aleksandrinervers med eksplisitt, oppbyggelig moral.

Hemmeligheten er den mest glansede og den søteste boken i bunken. Dyrene er antropomorfiserte, tegneserieaktig søte, og hemmelighetens raskt akselererende stafett har en velkjent eventyrstruktur. Den går fra den forelskede Andrik, til Gåsa, til Kalkunen, til Hanen, til Gasse, til Dua og Perlehøna og hele hønsegården, og til slutt til Anda, forelskelsens objekt. Det ender med at Anda forteller det ulykkelige mobbeofferet Andrik en hemmelighet, som han lykkelig har tenkt å holde for seg selv, denne gangen.

Jeg leste for ikke lenge siden en refleksjon over problemene som oversettelsen av nordiske barnebøker til fransk vekker.(1) I franske barnebøker er begrepsopplæring en vesentlig, om ikke den vesentlige ingrediens. Mens nordiske barnebøker skyr didaktikken til fordel for rim og rytme og poesi. På fransk virker nordisk litteratur for barn med sine «blå blomster» i stedet for «violer» meningsløst upresis. Heller ikke når oversettelsen går den andre veien er dette helt problemsfritt.

På norsk fungerer denne fortellingen som remake av en gammeldags type fortelling. Den er dermed gjenkjennelig for tanter og bestemødre, samtidig som utformingen virker moderne. Imidlertid vil det didaktiske poenget med å lære å skille mellom and og andrik, gås og gasse, trolig være tapt på norsk barn. Her er så vanskelig begrepsbruk kanskje mer enn noe annet et irritasjonsmoment?

Mobbing
Samspillet mellom tekst og bilde er mest vellykket i Vivaldi av Helge Torvund og Mari Kanstad Johnsen. Dette er også den mest komplekse av bøkene, både litterært og emosjonelt. Her er fortellingen satt sammen av ganske uensartede typer tekster, på samme måten som bildene er lite ensartet når det gjelder uttrykk, farger, teknikker og tone. Fordeling av tekst og bilde er dynamisk og lite formelpreget. Her er det megetsigende oppslag som nesten er uten tekst, og ditto hvor det nesten bare er teksten som taler. Her varieres farger og former og rytmer og virkemidler i både tekst og bilde. Slik blir boka krevende, lite forutsigbar, men også rik og interessant, visuelt som tekstlig.

Ved siden av å være illustrert i et omfang som er sjelden for fortellinger av dette omfanget, er fortellingen også komponert på en noe utradisjonell måte. Den begynner i sommerferien da Tyra er fri fra ”den vonde klumpen i bringa”. Hun får en katt å forgude som redder henne fra ensomheten. Når skolen begynner, avdekkes mobbingen hun utsettes for og rekkevidden av den langsomt. Det er som om teksten unngår mobbingen, på samme måte som Tyra gjør det. Hjemme har hun katten og musikken som gir en åpning bort fra dagliglivets vansker. På skolen følger hun med og gjør det hun skal, det er ikke lærevansker som plager henne, men hun snakker ikke og forsøker å gjøre seg så umerkelig at hun kan unngå å bli sett.

På det svarteste oppslaget av alle er det iskaldt snøvær som fordobles av den hånende kulden som møter henne i skolegården. Mot en svart bakgrunn går skrystallene og mobberne i ett. I teksten sprer lammelsen seg.

1. Når Tyra går inn på skulegarden, kjenner ho att blikka til dei andre utan å sjå opp. Høyrer kviskriga mellom jentene i klyngene bortover utan å høyra. Dei sender blikk kvasse som isvindar mot henne og kviskrar slik vinden kviskrar over sørgepilene ved elva. Tyra skuttar seg, og vil skunda seg inn. Men føtene hennar vert så tunge. Skulegarden vert så svær. Ho må bort dit, til ytterdøra. Ho løfter den eine foten, og alle ser på den. Alle snur seg mot henne og ser på foten som er i lufta.

1. Vil ho klara å setje den ned att utan å snubla?

1. Vil ho klara å løfta den andre foten?

1. Tyra har ikkje lukka augo, men ho har ein måte å ikkje sjå på likvel.

1. Ho orkar ikkje sjå. Så ho ser utan å sjå.

Ho lukkar augo medan dei ser opne ut.

Torvund har gitt seg en krevende oppgave med den springende og sammensatte fortellermåten. Gjennomgående er resultatet godt. Fortellingen har en medrivende varhet og tiltagende intensitet. Bare et par steder syns jeg det glipper. For eksempel mister den fri indirekte tanken troverdighet i passasjen hvor Tyra tenker tilbake på skolestart og teksten er satt opp som et dikt:

1. Så mykje glede i små ranslar.

1. Så mykje forventning i pennal.

Så mykje gruing i små kne.

Vivaldi i tittelen er navnet til katten, er musikken hun hører på hos bestemoren, er musikken hun strekker seg mot når hun spiller piano, og musikken hun gjenkjenner i klasserommet, og som får henne til å rekke opp hånda for å si noe for første gang. Men heller ikke da blir hun lagt merke til av læreren.

Lysningen mot den mulige redningen kommer først da en av klassekameratene hennes forteller hjemme hvordan Tyra har det på skolen, og foreldrene bringer det videre. Slik er også dette en bok med en eksplisitt moral, men den blir ikke dårligere av det. Dette er en bruksbok som berører og betar. Det vil ikke overraske meg om den blir klassisk.

(1) «Barnböcker vuxnare på franska», Carina Andersson Gossas og Charlotte Lindgren, Språktidningen Februar 2010, s. 52-57.