I Gravsøvn møter vi Tobias som snart har bodd hos farmoren sin et helt år. Tobias sin far har bodd der like lenge, men han er for utmattet til å gjøre stort annet enn å ligge i sengen. En dag farmor, Tobias og hunden Bella går tur i skogen like ved, kommer de over en skummel, muligens forbannet gravhaug som viser seg å være den legendariske Krekehaugen. Kan farens sykdom ha noe med haugen å gjøre?
Jeg beklager på forhånd en tidvis navlebeskuende bokanmeldelse av Gravsøvn, skrevet av Lise Forfang Grimnes og illustrert av Nikolai Lockertsen. Jeg håper på forståelse, og tar gjerne imot litt trøst.
Etterlengtet utgivelse
Da jeg så at Grimnes skulle gi ut bok med norrøn mytologi som bakteppe, tenkte jeg: HURRA. Endelig! (Med «Kaoshjerte» og oppfølgeren «Blodkraft» i bakhodet.)
(Spoilervarsel for hele neste avsnitt):
Da jeg skjønte at denne boka blant annet handlet om en gigantisk gravhaug som en seidkyndig bodde i, en hemmelig dør i jordveggen som måtte åpnes på magisk vis, for ikke å snakke om en eldgammel forbannelse og mystiske runesteiner, samt en trell, et modig barnebarn, en kul bestemor med et noe spesielt forhold til fugler, og en skikkelig nerdete, fornminneelskende forelder i livsfare, tenkte jeg: FØKK, nå har hun skrevet historien min. Min! (Det siste ordet der kan godt uttales med Gollum-stemme.) Snoking i bestemors papirer og pappas nattbordskuff? Check! Prest som tror på mer mellom himmel og jord? Check! Desperat flukt i underjordisk labyrint? Check! Eldgammel, inntørket skumling som sitter stille som en statue med våpen i fang, og så våkner opp til zombieaktig liv? Check! Mystisk gravvokter og lusking ved kirkegården? Check! Iskulde som stiger opp fra gravhaugen og videre gjennom beina til folk? Check! Uforklarte replikker på norrønt, slik at nysgjerrige barn må gjøre research om de vil skjønne mer? Check! Seid og galder? Check! Lokkende stemmer og skygger i skogen, mystisk asketåke utenfor huset? Check, check, check!
Og FAEN heller, tenkte jeg videre, hun skriver jo alt sammen mye bedre også! Ikke bare fordi jeg selv aldri presterte å skrive min egen fortelling på sammenhengende og begripelig vis, men aller mest fordi Gravsøvn er usedvanlig velskrevet. Og mer personlig: Det er boka jeg har lengtet etter siden jeg var sånn cirka sju år gammel. Da jeg listet meg rundt gravhaugene i Kjoseskogen like ved bestemor og bestefars gård, som for øvrig heter Haugen. Jeg lekte at haugfolket prøvde å lokke meg ned til underverdenen, litt som Ronja og Birk gikk seg vill i tåka.
Dette er også en vel illustrert bok. Nikolai Lockertsen har en helt egen varme i bildene sine, og de elleve svart/hvite Gravsøvn-illustrasjonene (hvorav tre er helsider) er intet unntak, heller ikke det spennende omslaget i farger. Det eneste jeg synes er litt rart er hvordan det visuelle endrer stil i løpet av boksidene. Eksempelvis er det sjelfulle bildet av farens soverom veldig annerledes enn det mer karikerte av farmoren og Tobias som gamer sammen. Men uansett, dette er svært godt håndverk av Lockertsen.
Vanskelig kritikerjobb
Denne boka ga meg eksistensiell kritikerkrise, fordi jeg rett og slett DIGGER den. Og jeg skal prøve å begrunne dette skikkelig: Jeg savner ikke noe, bortsett fra en oppfølger, og har ingenting å utsette på verken dramaturgi, synsvinkel eller tempusvalg. Jeg fant ingen logiske brister eller lettvinte løsninger, og irriterte meg ikke grønn over en eneste av karakterene. Språket er levende og dynamisk, det flyter lett og elegant, og jeg har heller ingenting å utsette på verken språkvask eller korrektur.
Jeg fant to skrivefeil på side 155, og da ble jeg nesten litt lettet på forfatterens vegne. I gamledager måtte nemlig dyktige håndverkere passe på å etterlate seg noen feil, ifølge overtroen. For eksempel var det lurt å «glemme» noen sting når man broderte. Vettene kunne jo finne på å kidnappe, troll- og trellbinde de mennesker som utøvde arbeidet sitt helt plettfritt. Men jeg leste videre og innså raskt at de to tilsynelatende skrivefeilene slett ikke var noen uhell. OK, greit! Da får jeg lete frem forstørrelsesglasset og prøve å finne et eller annet å pirke på. Vi må jo redde Lise Forfang Grimnes fra å bli headhuntet til Elverhøi:
Da jeg leste om dataspilling og gravhaug i baksideteksten, lurte jeg på hvordan de to skulle knyttes sammen på fornuftig vis. Ville gamingen «bare» være innkaster og/eller overflødig krydder til historien? Neida, Grimnes gjør en utmerket jobb i å gjøre spill-logikken relevant for mysteriet i Tobias sin virkelige verden. Mitt eneste aber er at jeg synes det er vanskelig å bli like engasjert i gamingen som i resten av handlingen. Men jeg har altså INGENTING å utsette på en superkul bestemor som gamer med barnebarnet sitt, har 20.000 følgere på Twitch og streamer flere ganger i uka som @alvegrannie. (Hvis noen synes dette høres usannsynlig ut er det bare å søke opp «Skyrim Grandma» og «Tactical Gramma».)
Vel kveda!
Fra en som har prøvd i minst tretti år: å få til det Grimnes med glans har klart i Gravsøvn, er ikke bare-bare. Og da tenker jeg særlig på fantasy-elementene i boka.
Det kan være vanskelig å finne god balanse mellom en «vanlig» og en magisk verden. Det kan være fristende å ty til lettvinte løsninger og/eller lage altfor kompliserte plot når fortid og nåtid på et eller annet vis skal møtes i en fortelling. Det kan være utfordrende å male frem bakgrunnshistorien i passe store strøk, uten å overvelde leseren totalt og uten å la det som en gang hendte bli mer interessant enn fortellingens nåtid. Og den mystiske glansen kan lett forsvinne når det magiske blir virkelig for en realistisk orientert hovedperson.
Grimnes unngår alle disse fellene. Hun behersker ganske enkelt fantasy-sjangeren så godt at det blir lett å glemme hvor vanskelig den faktisk kan være å skrive.
Til enhver som sitter på en muligens helt fantastisk historie, og som har et irrasjonelt håp om at skriveflokene plutselig en dag kommer til å løse seg selv: Skriv ferdig, før noen andre gjør det bedre enn deg!
