Magisk realisme i parken

Magisk realisme i parken

Boktittel: Vilje i Vigeland

Forfatter: Oda Radoor / Kristine Haugland

Illustratør: Guro Kjensli / Frida B. Lauritzen

Forlag: Figenschou

Årstall: 2024

Antall sider: 32

Vilje lever opp til sitt navn på godt og vondt, men lærer å bruke sinnet på riktig måte. Slik utvikler hun en superkraft, som gir liv til Sinnataggen og redder foreldrene fra forsteinelse. Det er både fantasy og klassisk eventyr på samme tid.

Vilje i Vigeland er en enkel, liten fortelling, som likevel rommer mye. Historien er lagt til vår samtid og foregår i Vigelandsparken, med sine ikoniske statuer. Samtidig har forfatterne brukt klassiske virkemidler fra eventyret, som gir handlingen et episk preg. Når kjente skulpturer blir vekket til live, får fortellingen også en magisk dimensjon. Motsetningsforholdet mellom eventyr og røtter i virkeligheten innbyr til en mangefasettert leseopplevelse.

Illustrasjon av Vilje som tramper sint på kjøkkenbenken, foreldrene sitter på gulvet og feier opp speilegg.

Vilje erobrer Vigelandsparken

Boken handler om jenta Vilje med sitt ustyrlige temperament. En dag er hun så sint at foreldrene sender henne inn på rommet. Når hun oppdager at de har forlatt huset, går hun ut for å lete etter foreldrene. Hun følger fotsporene i snøen, som fører inn i Vigelandsparken, og der støter hun på Sinnataggen, som snakker til henne. Samtidig løsner foten hans fra sokkelen, og Sinnataggen er plutselig levende. Like etter blir de hysjet på av en annen statue, «Hårsår», som river seg i håret, før også hun løsner fra sokkelen sin. Dermed begir de tre seg på leting etter Viljes foreldre, mens Sinnataggen og Hårsår hvisker for ikke å bli oppdaget av Vige, som kan gjøre dem til statuer igjen. De tre treffer mange hindre på veien og møter en stor bjørn som hjelper dem. Til slutt finner de Viljes foreldre, fanget blant en haug av menneskekropper i Monolitten. Vilje vil redde dem ut, men blir stoppet av Vige, som forteller at denne parken er hans land. Hun protesterer og roper høyt at det er lov å være sint. Da raser hele Monolitten sammen, og Vilje blir gjenforent med foreldrene sine. De får møte hennes nye venner, Sinnataggen, Hårsår og bjørnen, som blir invitert med hjem på vafler. Når eventyret er over og alle er glade, kommer det et lite «Psst!»: Vige vil lage parken på nytt, men denne gangen skal skal statuene hugges i stein og bli der for alltid.

Illustrasjon av Vilje og Sinnataggen.

Varmblodig superkraft

Det er Viljes vanskelige temperament som driver foreldrene ut av huset, og som medfører at hun havner i Vigelandsparken. Det er i seg selv et morsomt poeng at Vilje nærmest «møter seg selv i døren» når hun støter på Sinnataggen. Når hun klarer å vekke statuen til live, blir poenget utnyttet til sitt fulle: Viljes varmblodighet, som drev foreldrene til vanvidd, fremstår nå som hennes superkraft. Det er så enkelt, men samtidig genialt å fremstille følelser som motvekten til det kalde og forsteinede. Dette blir ytterligere forsterket når Vilje løser gåten i fontenen: «Hvem er liten og sinna og gjør som hun vil, hvem kan få det umulige til?» Vilje trykker på det riktige relieffbildet, som skjuler en ropert.

«GAAAAAAAAA…», ropte Vilje inn i roperten, og lyden var så høy at steinene sprakk og murpussen smuldret og hele labyrinten raste sammen rundt dem

Slik oppdager hun en grensesprengende egenskap; superkraften som gir liv til statuer og smuldrer murvegger. Gjennom Viljes forvandling fra obsternasig jentunge til superheltinne, tar fortellingen en ny vending. Vigelandsparken blir nærmest umerkelig omskapt til et Fantasy-univers, der Vilje lever opp sitt til navn. Som i de fleste eventyr er det en underliggende leveregel også her: Følelsene er vår viktigste kraft, så lenge vi kan kontrollere dem og bruke dem riktig.

Illustrasjon fra fugleperspektiv av flere statuer i parken, og Vilje som samhandler med dem.

Episk dimensjon

Budskapet gir assosiasjoner til klassikere som H.C. Andersens Snødronningen og Astrid Lindgrens Mio min Mio, der følelsene overvinner ondskapen.

Med tanke på den nøkterne fortellerstilen, er det overraskende at Vilje i Vigeland har en slik episk dimensjon. Fortellingen er ikke like henførende som de gamle klassikerne, men den setter avtrykk i form av en original idé og klassiske virkemidler. At handlingen er lagt til vår egen samtid og foregår på et kjent sted, bidrar til gjenkjennelighet. Selv om Vigelandsparken aldri blir den samme etter å ha lest denne fortellingen.

Illustrasjon av Vilje i snøen, der statuene får liv og snakker til henne.

Sparsommelig fargebruk og lite kontrast

I likhet med teksten er også illustrasjonene et samarbeidsprosjekt mellom to kvinner: Guro Kjensli og Frida B. Lauritzen. Streken er gjennomført, i myke linjer og karikerte figurer. Det første bildet som møter oss er også blant de beste i boken. Hele boksiden er en kjøkkenscene, der Vilje står på kjøkkenbenken og foreldrene sitter på gulvet med maktesløse ansiktsuttrykk. Vilje har et hissig kroppsspråk og marsjerer standhaftig oppå benken. Det ligger knuste egg spredt over hele rommet; på gulvet, benken og oppover veggene, mens foreldrene sitter med kost og feiebrett. Bildet underbygger teksten, men taler også fint for seg selv.

Utover i boken ser vi at fargebruken er gjennomgående sparsommelig, med de samme fargetonene i gult, grønt, brunt og blått. Den visuelle tilnærmingen oppleves noe monoton når koloritten ikke varieres i større grad. Et godt eksempel er møtet mellom Vilje og statuene Sinnataggen og Hårsår, som har den samme grønnfargen både før og etter at de blir levendegjort. Dermed er det som om spenningen tones ned i illustrasjonene, som ikke spiller helt på lag med dramaturgien i teksten. Vi ser riktignok at statuene beveger seg etter at de løsner fra soklene, men det føles ikke helt tilstrekkelig.

Et fruktbart samarbeid

Boken, som er beregnet på barn mellom 6 og 9 år, er blitt til i samarbeid med elever fra Kampen og Tøyen skole. Begge forfatterne har også en allsidig bakgrunn, som utvilsomt har styrket fortellingen. Oda Radoor er dramatiker, dramaturg, librettist og regissør, mens Kristine Haugland har over 30 års erfaring som forteller. Samarbeidet mellom disse to og elevene virker både fruktbart og overbevisende.

Line Harr Skagestad

Født 1974. Utdannet litteraturviter ved Universitetet i Oslo, med kunsthistorie og psykologi i fagkretsen. Har arbeidet ved flere kunstinstitusjoner og driver Galleri Briskeby i Oslo.