Måkeovertakelse

En dag finner Jonas en måkeunge på balkongen. Han kaller den Åke Måke. Når Åke får lov til å trekke inn i leiligheten, begynner ting å forsvinne. Først bare litt brokkoli og torsk. Så større ting som fotballen og vinterfrakken. Styreformannen i borettslaget klager. Det er ikke lov å ha måker på balkongen, nemlig. Men etter å ha fortært alt på sin vei, har Åke blitt en måke som det skal mer til enn en Styreformann for å tvangsflytte på.

Ekstremspising som motiv

Konseptet karakterer som spiser seg gjennom et litterært univers er en velbrukt formel i barnelitteraturen. Mange barns første store leseopplevelse er jo Den lille Larven Aldrimett, som bokstavelig talt gjennomhuller sidene mens den fråtser i en imponerende mengde mat på veien mot å bli sommerfugl. Eller Gro Dahle og Svein Nyhus’ bildebok Den grådige ungen, der krokodillesultne Åse ender med å sluke foreldre, søsken og hele huset, før hun lærer seg begrensningens kunst. Hvor ble det av? inngår med andre ord i en stolt bildeboktradisjon med grandios spising som motiv, men klarer likevel å tilføye noe nytt, gøyalt og nokså urovekkende.

Nettopp dette tittelspørsmålet benyttes som et enkelt, men effektivt strukturerende grep i fortellingen. Leseren ledes ut på balkongen via pappas spørsmål «Hvor ble det av Jonas?» Der ute har Jonas funnet en unnselig liten måkeunge. Observante lesere har kanskje allerede sett måken komme susende ned fra øvre bildekant på innsidepermen. Det er nærliggende å tolke det som at den har nødlandet på balkongen og trenger krisehjelp. Det tar imidlertid ikke lang tid før Åke Måke ser ut til å ha kommet til hektene. Han vokser for hvert oppslag, i takt med at det han spiser blir mer og mer absurd, mens Jonas og pappaen klør seg i hodet og stiller spørsmålet igjen og igjen: «Hvor ble det av shampoen?» «Hvor ble det av TV-en?»

Lars Joachim Grimstads tekst forholder seg helt taus om hvor alt blir av og spørsmålet besvares konsekvent med «Jeg vet ikke», mens Per Dybvigs illustrasjoner viser med all mulig tydelighet hvem som er synderen, eksempelvis der en kulerund kroppsfasong avslører hvor det har blitt av ballen. Åke antar også et mer og mer bøllete oppsyn etter hvert som han vokser til. I noen av bildene antydes forsvinningene bare i form av et gapende nebb, sekundet før bursdagskaken slukes, eller på vei ut av bildet med vinterfrakken på slep. Det beste er likevel oppslaget der Åke er i ferd med å svelge TV-en, som på klassisk tegneserievis er på vei ned gjennom den tynne fuglehalsen.

Petimeter som motstander

Når Åke spiser regningene introduseres konflikten i form av Styreformannen. For hvor ble det av husleia? Med sin motstand mot måker blir Styreformannen bokas antagonist.

I nålestripete dress og sekken full av «ikke tråkk på gresset»-skilt, er han borettslaget irriterende regelrytter. Det er derfor grunn til å tro at barneleseren vil heie på Team Måke når Styreformannen bombarderes av fuglebæsj fra stor høyde. Spørsmålet er likevel om Styreformannen får litt mer enn fortjent når han til slutt kommer for å fange Åke med en håv. Bokas siste spørsmål er: «Hvor ble det av Styreformannen?». Et ultranærbilde av Åke som tygger på et par hornbriller gir muligens svar på dette. Håven er knekt, og en stripete dress henger over balkongrekkverket. Så kan Jonas svare «Jeg vet ikke», så mye han vil. Her har det foregått unevnelige ting på verandaen.

Uggen slutt

Hvorvidt Jonas og pappa fortrenger realitetene, eller forblir blinde overfor Åkes eskapader, er åpent for tolkning. Det er uklart hva de får ut av dette husdyrholdet, som heller nokså ensidig i Åkes favør. Der andre spisebøker gjerne munner ut i en form for transformasjon, utvikling eller ny innsikt, er ikke dette denne bokas prosjekt. Det siste oppslaget er ordløst og viser Åke fornøyd tilbakelent på balkongen der han har tatt en jafs av månen. Det kan se ut som verdensherredømme er målet, og det er mulig jeg leser denne slutten i et vel morbid lys, men jeg lurer likevel på: Hvor er pappa? Og hvor er Jonas?