Månelys undring

Georg er borte er en undrebok som omhandler savn, sorg og glede. Målgruppen er 3–6 år, men innholdet passer godt for flere. Aller best egner boken seg for felleslesing. Teksten og bildene setter assosiasjonene i sving på måter som kan gi rike samtaler.

Forfatter og illustratør Ragnar Aalbu operer helst med flere nivåer av mening, som i den allegoriske Krokodille i treet (Cappelen Damm, 2015) – nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2016, og den eksistensielle Hakk o ve (Ena, 2018) som fikk Kulturdepartementets bildebokpris i 2018. Tilsvarende lag finnes også i Georg er borte. Boken har både en konkret og engasjerende handling som er lett å følge for de minste, samt et mer poetisk nivå, som de minste kan tas med på. Den som leter skal finne.

Livet vandrer

I boken leter far og sønn etter den forsvunne katten sin, Georg. De oppsøker boltreplassene hans, men katten forblir sporløst borte. Hvorfor kommer han ikke hjem?

En kledelig nostalgi åpenbarer seg i detaljene, som i en vakkert mønstret tapet, eller den elegante utformingen av trerammen rundt et speil. Handlingen i boken får tidløse kvaliteter da den like gjerne kunne foregått for 50 år siden som i morgen. Moderne anordninger i bakgrunnen, inkludert en Laptop, forankrer samtidig bokens virkelighet til vår egen tid.

Knuste glass i en falleferdig bygning, dype tjern og flekker som ligner blod gir bange forutanelser under letingen. Samtidig blir Katten mer og mer levende gjennom boksidene, hvor vi besøker favorittstedene hans og lærer om hva han liker å bedrive tiden med. Georg er borte, likevel dominerer han fortellingen.

Muligheten for at Georg kan være borte for godt åpner for en større samtale omkring døden. Her åpner boken seg for alvor, og far og sønn får en god anledning til å snakke ut om farmoren som er død. Faren trår til med trøstende ord. Barnet responderer med uventede perspektiver.

Forløsende humor

Ragnar Aalbus bøker kjennetegnes av en særegen humor som gjør seg gjeldende i figurdesign og settinger. I Georg er borte demper Aalbu de humoristiske virkemidlene og sparer eksklusivt det humoristiske figurdesignet til katten. Effekten er herlig i øyeblikkene vi ser ham.

Menneskefigurene i boken uttrykker først og fremst undring, med vidåpne øyne og store, søte pupiller. I kontrasten mellom teksten og bildene skjer det likevel flere morsomme ting. På én av sidene finner far og sønn en død fugl som de dveler ved. I bakgrunnen ser vi samtidig en baby som vinker ivrig til oss.

Når humoren først inntreffer, får den en forløsende effekt. «Farmor var kjempegammel», resonnerer barnet. «Sikkert førti.»

Forestillinger om etterlivet

Skildringene av skog er særlig vellykket i boken, med nakne trær som strekker seg ut av boksidene og inn i himmelen. Kirkespir, gravstøtter og et gjennomført salig, altoppslukende lys understreker en religiøs stemning, uten at Aalbu låser forestillingen om etterlivet til dette. Bakgrunnene i skogen er krydret med levende dyr som rev og ekorn. Slikt får assosiasjonene i sving når Aalbu introduserer temaet reinkarnasjon i teksten.

Aalbu benytter seg av positive og negative former mot hverandre, gjentatte ganger med en poetisk virkning. På en side ser vi en mann på sykkel som formmessig opphører å eksistere. De negative objektene får form av spøkelser, eller minner.

Georg er borte er blant Aalbus fineste bildebøker. Likevel er det en fare for at det hele blir litt for subtilt. Raser man for fort gjennom boken får man lite igjen for å ha lest den. Leser man den derimot om igjen kan man få gleden av å oppdage nye ting.