Mannen som ikke ville stå opp

Kontrafaktisk historietenkning er i vinden for tiden. Denne metoden kretser rundt det som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd, dersom ting hadde vært litt annerledes. Man fokuserer på historiske veikryss, og med fasiten på bordet, kan man følge den veien som ikke ble fulgt, og danne seg hypoteser om det som ikke ble. Mens historikeren befatter seg med spørsmål som: ”Hvordan ville verden ha sett ut dersom Hitler hadde vunnet krigen?”, finner vi i Odd Børretzens nye barnebok en mann som tumler med følgende problemstilling: ”Hva ville skjedd hvis jeg stod opp akkurat nå?”

Hvis man begynner å tenke på alt som kan gå galt her i verden er det fort gjort å bli litt handlingslammet. Mannen i denne fortellingen tar ingen sjanser. Han blir under dynen i tilfelle han skulle snuble i tøflene på vei ut av sengen. For hvis han snubler i tøflene så kanskje han vikler seg inn i gardinene. Og hvis han har en gardin over hodet, kan det hende han forviller seg inn på bussen uten verken klær eller lommebok. Og hvis han ikke kan betale blir han kanskje kastet av bussen. Og når man står midt i byen, bare iført en gardin, kan nesten hva som helst skje.

Slik tenker mannen som ikke vil stå opp, og som derfor i realiteten ikke opplever noe som helst, men som i tankene har en svært trøblete dag på programmet. For det er et helt konkret og svært innviklet scenario denne navnløse mannen ser for seg. En buss som bråstopper forårsaker jo kanskje at en kassebil fra Ramnes Fellesslakteri mister kontrollen, og ut velter en hel haug med sauer, som jo vil kunne skape det totale kaos dersom de forviller seg inn i Storgatens Glassmagasin, og da særlig i avdelingen for rødvinsglass og finere porselen.

Tekstens komikk skapes i stor grad ved at leseren fastholder tanken om det tenkte. Mannens bekymring er spesifikk og svært detaljert, der han konstruerer sin absurde historie fra soveværelset. Den lille leseren vil likevel kunne hengi seg helt og fullt til det som på handlingsplanet er en vanvittig historie, med en god dose barnevennlig slap-stick. Heseblesende handling til tross, – teksten er enkel, likefrem og lesbar. Og mens man leser, ligger Børretzens beroligende stemme og karakteristiske rytmikk som et lydspor innbakt i teksten.

Der forfatteren så for seg en idyllisk småby som bakgrunnsteppe for mannens viderverdigheter, insisterte illustratørsønnen på at det var storby det måtte bli. Og en actionfylt metropol har det blitt. Den forvirrede mannen er redusert til gardinbefengt tilskuer, mens sauer og pudler, politimenn og finere porselen beveger seg på kryss og tvers i billedflaten. Ole Jacob Børretzens collager leker seg med umulige perspektiver og kombinerer fotografi med grove strektegninger. Ved nærmere gransking består det meste av noe annet. Bussen er litt buss, litt rød strikkegenser. Glassmagasinet kan skilte med autentisk Wedgewood – porselen, som velter mot leseren idet en skokk med drøvtyggere i klippet papir går berserk mot en bakgrunn av grønn blondegardin.

Børretzen junior sender kryptiske hilsener i alle retninger. En alvorlig Jesus-skikkelse skimtes gjennom et åpent vindu, mens husfasaden prydes av en reklame for urte-te. Små lekebiler utgjør trafikkbildet, i en by som er skiltet på alle språk og bebodd av innbyggere i alle varianter. Noen ser ut som om de er sakset fra et gammelt filmarkiv, andre er egenproduserte og risset opp med svart tusj. Sammen er de dynamitt!

Dette er spennende billedbokestetikk som evner å fortelle noe annet og mer enn det teksten formidler. Teksten er på sin side akkurat så lun og underfundig som en Børretzen-tekst skal være. Og mannen som ikke ville stå opp? Han står opp likevel. Med et enkelt grep forandrer han historien ved å skyve tøflene under kommoden. Ingen tøfler, – ingen snubling og dermed ingen grunn til å bekymre seg for det som likevel ikke skjedde.